En kald og våt søndagsmorgen med vind, tåke og regn står Renate Hjortland fra Bergen helt alene og er klar for Skjærdgårdsrittet.

Av Jørgen Pettersen

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 10 kondisjonerte blader hvert år.
KONDISbladet nr.6
KONDIS-Årgang 2012
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter) 

Speaker Erik Hanøy roper opp puljene som i tur og orden fyker av gårde mot Hellesøy i store felt. Slik er det ikke for Renate Hjortland. Hun har begynt å sykle i godt voksen alder og har amputert høyre fot fra leggen og ned.

For Renate vil rittet bli en kamp med seg selv, en kamp der hun vil bruke den mestringsfølelsen som syklingen og annen trening har gitt henne. Renate har klart utfordringer før, og undertegnede ser bare solskinn av et menneske legge av gårde fra Arenum i Solheimsviken og ut til forblåste Sotra og Hellesøy.

Ved starten står også hennes nye ektemann, Herman Friele, stolt og rørt og følger med.

En alpinkarriere blir til
Med sin gode fortellerevne kan Renate formidle at hun alltid har drevet med idrett. Fra 4-5-årsalderen turnet hun for Viking. Det gjorde hun frem til tenårene da hun også trente de yngre en periode.

Takket være foreldrene hennes ble det mange gode skiturer på Kvamskogen i oppveksten. De bidro også til å få henne med på annen idrett. I ungdomsskoletiden frem til hun begynte på gymnaset på Storetveit, lokket basketspilling med Gimle henne.
 
Men så skjer det. Den meget aktive og glade Renate blir sommeren 84, bare 17 år gammel, påkjørt av en motorsykkel. Det resulterer i at høyrebenet fra leggen og ned må amputeres. Livet blir totalforandret.

Men tilbake til idretten ville hun. Etter å ha forsøkt seg på basketbanen en rekke ganger fant hun ut at med amputert fot og krav om mye løping, ville ikke basketen bli hennes vei videre.

Vinteren 85 kom hun i gang med alpint som hun hadde drevet med om vinteren hele tiden siden hun var liten. Renate merket at dette mestret hun omtrent like bra etter ulykken som før. Det ble satset friskt med turer til Voss nesten hver helg. Voss var det naturlige stedet for å drive alpintrening i nærheten av Bergen.

Konkurranseinstinktet bare vokste hos Renate. Etter hvert ble hun med på landslaget for handikappede og fikk base i Mellom-Europa med trening hver dag. Spesialitetene hennes ble utfor, super G og storslalåm.

Renate gjorde kometkarriere i sin nye livssituasjon og uttaler at det var hennes egen sterke vilje som fikk dette til. Det resulterte i at hun i 1994, like etter OL på Lillehammer, fikk oppleve å ta tre sølvmedaljer for Norge i sine favorittøvelser i Paralympics.

Småbarnsmamma
Etter noen år som småbarnsmamma for en gutt og en jente blir interessen for nye utfordringer igjen vekket til live. Hennes gode venninne, Janita Kjærland, som er aktivt med og sykler for Bergen Cykleklubb, får også Renate interessert, og Bergen-Voss blir det store målet for henne i 2011. Hun gjennomfører det 165 km lange rittet helt alene på 8 timer og 40 minutter.

På Voss blir hun hentet av sin mann som er full av beundring. På grunn av Renates stadige nye fullførte mål bestemmer også mannen hennes, Herman Friele, seg for å begynne å trene fast.

Påfølgende høst blir Hermann med Renate på spinningtimer, og han trener i treningsstudio to til tre ganger i uken. Det blir også gode lange turer på langrennsski på Geilo vinterstid.

Fra påske til Bergen-Voss starter i juni bestemmer de seg for å gjøre unna 1000 km med utesykling for slik å ha et godt grunnlag til å gjennomføre klassikeren. Det blir gode turer i Fana-området med Fanafjellet, rundt Gullfjellet og en tur til Norheimsund i strålende solskinn.

Treningsplanen er gjennomført, og Renate har fått med seg både Herman og flere fra arbeidsplassen sin til Bergen-Voss 2012. De vektlegger sikkerheten, og trass i Renates handikapp og at det er 69 år gamle Hermans første sykkelritt, fullføres de 165 kilometerne til Voss på gode 8 timer og 38 minutter.

Også Hermans datter, Birgitte Friele, deltar og fullfører på samme tid.

- Herman føk opp Skjervet og passerte flere syklister, forteller en stolt Renate om sin mann.

Forventningene var innfridd, og alt var gått etter planen. Målet var å gjennomføre og kjenne at kroppen fungerte uten å pushe noen grenser. Sikkerheten ble ivaretatt ved at vi var oppmerksomme og til stede i trafikken. Også i et ritt gjelder det å ta hensyn til at man er en myk trafikkant.

- Hvordan har trening påvirket livet ditt, og hva har idretten betydd for deg?
- Det er veldig viktig for meg å føle meg i god form. Man mestrer hverdagen og livet bedre når man er i form. Det gir velvære å kjenne sin egen kropp og føle seg frisk og opplagt. For meg er det også viktig å drive med en treningsform som jeg synes er gøy. Jeg liker å sykle, stå på ski og trene diverse øvelser på helsestudio. Det gir mening og en god følelse, forteller Renate.

- Jeg begynte jo med alpint like etter ulykken og kom meg raskt på bena igjen. Idretten har gitt meg fantastiske minner og øyeblikk som fikk meg stadig videre i livet. Treningen påvirker også kostholdet mitt. Jeg er svært glad i mat og liker å lage god hjemmelaget mat til meg og familien. Med trening blir en jo mer sulten, og maten smaker som kjent også bedre. Treningen har også gjort at jeg har nådd flere mål og fått god selvtillit, sier Renate og legger til at treningen sammen med en god og spennende jobb gir en fin balanse i livet. Det gjør at det også blir lettere å fungere hjemme sammen med barna.

Beste minne
- Hva er ditt beste minne fra idretten?

- Det er nok uten tvil Paralympics fra Lillehammer i 1994. Den gode stemningen fra OL på Lillehammer hadde ennå ikke lagt seg. Da jeg tok sølvmedalje i utfor og kom kjørende nedover mot målområdet, ble jeg tatt imot av tusenvis av tilskuere i strålende vær. Det var en ubeskrivelig god følelse og en utrolig stemning jeg fikk oppleve.

Men jeg må jo også få si at det var en veldig sterk og fin følelse å passere Skjervet og sykle de siste slake nedoverbakkene mot Voss etter at over 160 km på sykkelsetet var unnagjort nå i sommer. Den følelsen sitter godt i.

En gnistrende opplagt Renate forteller videre om sine mål da mannen, Herman Friele, kommer inn til oss på møterommet. En veltrent og slank Herman, full av sjarm og humør, håndhilser på undertegnede som blir satt litt ut av 69-åringens gode form og figur. Han og Renate levner ingen tvil om hva god trening og kjærlighet kan gjøre både for hver enkelt og for hverandre.

Gode historier blir servert, og Renate kan fortelle videre at målene hennes blir å holde formen ved like ved å trene jevnlig. Kanskje vil hun ta sikte på en bedre tid til Voss neste gang, eller prøve seg i et stort felt.

Et annet mål det snuses litt på er skirennet Marcialonga i Italia til vinteren. Det er litt langt synes Renate og sier at dette foreløpig bare er en god tanke.

Uansett er det å være ute i naturen viktig for Renate som med et stort smil om munnen fremdeles minnes treningsturen til Hardanger i våres.

 

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 10 kondisjonerte blader hvert år.
KONDISbladet nr.6
KONDIS-Årgang 2012
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)