Supermosjonist; ...i følge Esten Sæther i Dagbladet gjør det meg til en selvopptatt, trist og ganske så ensporet person...
Jeg trener mye, jeg trener omtrent hver dag, jeg er over 50 og jeg deltar i triatlon. Ifølge Esten Sæther i Dagbladet gjør det meg til en selvopptatt, trist og ganske så ensporet person. Leke er tydeligvis også noe jeg har sluttet med. Heldigvis så er jeg ikke alene om å ha denne «diagnosen». Det er faktisk ganske så mange av oss hvis en skal tro det som Sæther skriver.
Idrett for meg vil alltid være en lek. Det å trene å delta i konkurranser er også alltid forbundet med glede. Jeg higer ikke etter suksess på den måten at det blir alfa og omega for meg å prestere. For meg så er utfordringer en del av det å utvikle seg. Min måte å gjøre det på er gjennom trening og det å konkurrere. Hva kan være galt med det? Vil samfunnet at jeg heller sitter hele dagen på rumpa og egentlig bare pine meg selv til døden?
Stillesittende
At dagens unge voksne (vi over 50) har bedre muligheter og tid enn før til å trene, er kanskje riktig, men det betyr da ikke at det er galt. Jeg er ikke avhengig av å trene, men jeg liker å bevege meg. Og etter lange dager på jobb, omtrent stillesittende hele tiden, så ser jeg det som ganske naturlig å bevege meg etterpå. For det å sitte dag ut og dag inn kan da umulig være bra for helsen? Noen dager løper jeg også til og fra jobb for å slippe å sitte i en lang bilkø. Fra mitt ståsted er det ganske miljøvennlig pluss at jeg også slipper å sitte enda mer.
Det Esten Sæther glemmer, er at med det moderne samfunnet så kan du i teorien faktisk sitte dønn stille hele dagen og allikevel gjøre det meste. Sånn var det ikke i «gamle dager». Da var folk mer i bevegelse, selvsagt fordi saker og ting ikke var like automatisert som i dag. Folk trente nok før også, men kanskje ikke i like stor grad. Jeg tror også at datidens 50-åringer var mer slitne enn i dag. For da satt de nok ikke så mye som vi kan gjøre i dag. Sånn sett er utviklingen normal. Nå var det heller ikke sosiale medier på samme måte som i dag, og de som trente mye holdt seg kanskje mest i skogen. Og jeg skulle gjerne visst hvor mange som døde av illebefinnende, hjertestans og lignende på den tiden.
Forskjellige forutsetninger
Helsefokuset må være på at det er bra å være i bevegelse. Det kan ikke bli sånn at vi som bruker en del timer i uken på å trene, er noen raringer, som ikke vet vårt eget beste. Uansett hva vi mennesker driver med, så vil det alltid være noen som overdriver. Sånn er det å være menneske faktisk, for ingen av oss er like og alle har forskjellige forutsetninger og ønsker om hvordan livet skal leves. Vi bør heller fokusere på at det å trene ER sunt.
Det å realisere seg selv gjennom trening, mener jeg er bra. Jeg har skrevet mye om min egen psykiske tilstand opp gjennom årene og forklart hva det å trene har hatt å si for meg som individ. For meg har det utelukkende vært positivt. Det er også slik at hadde jeg fortsatt på den veien jeg begynte på en gang for lenge siden, så hadde nok ikke min helse vært like god i dag. Jeg hadde også en barndomsvenn som akkurat rakk å fylle 50, før livet hans var over. Det var trist å oppleve. Han levde ikke et sunt liv, og jeg lurer på om han fortsatt hadde levd hvis han bare hadde beveget seg litt mer. Jeg er ganske sikker på det. Da vi var 16 år, var det han som var den mest aktive av oss. Det gjør det hele enda tristere.
Ekstrem trening er sikkert ikke bra, men ekstrem inaktivitet høres i hvert fall ikke bra ut. Jeg registrerer også at flere og flere unge forflytter seg på en Segway – det er i hvert fall ikke bra. Så da syns jeg Esten Sæther begynner i feil ende!
