Thomas Alsgaard

Thomas Alsgaard har vunnet 11 OL- og VM-gull, men for tiden omtaler han seg selv som mosjonist. Hans viktigste mål er å holde seg i form, men har ingenting imot en seier i Vasaloppet heller.

Av Bjørn Johannessen

Mellom jorder og skogsområder på Nannestad ligger huset til familien Alsgaard. Vi ankommer alle til avtalt tid, og i hver vår bil: Thomas rett fra trening, Rønnaug rett fra jobb, og undertegnede fra Kondis med penn, papir og fotoapparat. Ekteparet Alsgaards lille datter Maria, som fyller to år om et par dager, er fremdeles i barnehagen.

Som nær nabo ligger Romeriksåsen med gode treningsmuligheter både sommer og vinter, og landeveiene i området egner seg godt til lange økter på rulleski. Men selv om huset til familien Alsgaard ligger landlig til, er det ikke mer enn en liten joggetur til Gardermoen og en drøy halvtimes kjøring til hovedstaden.

– Det passer meg perfekt og sparer meg for mye tid. 2009 var første år med under 200 reisedøgn siden jeg var 18 år, innleder Thomas Alsgaard i det vi går inn i huset og setter oss i det lyse, store kjøkkenet for å ta en prat.

– Men jeg liker å reise. Er jeg for lenge hjemme av gangen blir jeg fort rastløs. Likevel er jeg glad jeg slipper de aller lengste turene jeg hadde som aktiv. De kunne strekke seg over flere uker. Nå blir det mest korte turer på en eller noen få dager, forklarer den tidligere OL-helten.

Tre måneder uten trening

I 2003 la Thomas Alsgaard opp som aktiv langrennsløper. Etter å ha vunnet totalt 11 OL- og VM-gull.

­ Det var flere årsaker til at jeg ga meg. Etter mange år med hard satsing var jeg sliten, spesielt i hodet. Jeg fant ut at jeg ville gi meg og heller finne på noe annet. Historisk sett er det dessuten få som har holdt seg i verdenstoppen i mer enn 10-12 år, forteller Alsgaard.

Det ble en stor overgang til et liv der det ikke lenger dreide seg om en evig jakt på sekunder og medaljer.

­ Etter å ha hatt egen kropp som levevei i nærmere 20 år, ble det en veldig travel tid for å komme i gang med andre ting, forteller Alsgaard.

I dag er han investor og konsulent og livnærer seg blant annet ved å holde foredrag og seminar. Han er langrennskommentator for NRK, og er dessuten med Madshus som produkttester og utvikler av skiutstyr.

­ I perioden etter at jeg la opp ble det lite trening. Rett og slett fordi jeg hadde så mye annet å gjøre. Det kunne gå tre måneder i strekk uten at jeg trente, men etter hvert begynte det å verke i kroppen og jeg kjente meg utilpass. Jeg savnet det å være i god form, for alt i livet blir så mye lettere om formen er bra, mener Thomas.

Han trappet derfor opp treningen igjen.

­ Jeg ønsket å komme i bedre form, og for 3,5 år siden kjente jeg lysten til å konkurrere begynte å komme tilbake også. Jeg ble med i team som hadde langdistanseløp på ski som målsetning. Men for min del skulle det hele bare være for moro skyld og skje på egne premisser. Det var for meg en måte å bli motivert til å komme i form igjen på. Dessuten må jeg innrømme at jeg savnet treningene og konkurransene, forteller Alsgaard som da hadde gått opp til 250-300 treningstimer i året.

Den viktigste drivkraften

Men for halvannet år siden skrudde Thomas Alsgaard egne ambisjoner enda et hakk høyere. Nå har han en målsetning om å være med helt i toppen på langdistanserenn som Vasaloppet, Birken og Marcialonga. Og spesielt nevner han et mål om å vinne det 42 km lange italienske skøyterennet La Sgambeda i desember. Men hele tiden skal det være på hans egne premisser, og for å ha full kontroll dannet han sitt eget skiteam, Team Alsgaard. Dette er nå sponset og har skiftet navn til Team United Bakeries.

­ Det var flere årsaker til at jeg trappet opp treningen og økte ambisjonene, og finanskrisa var en av dem. Jeg hadde i en periode få oppdrag som konsulent, og fikk dermed mer tid til å trene. Dessuten ble jeg litt lei av at jeg i flere konkurranser ble fragått på slutten etter å han hengt med i tet gjennom det meste av rennet. Ved å øke treningsmengdene litt, håper jeg å kunne være med helt inn. Men den aller viktigste drivkraften er å holde meg i god form. Det er en enormt god følelse å kunne løpe en tre timers tur uten problemer, forklarer 38-åringen.

Treningen ble prioritert litt opp, og jobben litt ned. Alsgaard lå i fjor på 500-550 treningstimer, men likevel er han langt unna det nivået han var på da han kjempet om gullmedaljer i internasjonale mesterskap.

­ Nivået i toppen på langdistanserennene er riktignok høyt, men nivået i verdenscupen er et helt annet. Det er en helt annen verden. For et par år siden ble jeg nummer fem i Vasaloppet med kun 257 treningstimer. Den slags er ikke mulig i verdenscupen, konstaterer han.

Selv om han er beskjeden på egne veier, og omtaler seg selv som mosjonist, er det ingen tvil om at Thomas Alsgaard er i ”rimelig god form”. Men han føler at han mangler det siste giret han hadde da han var aktiv, og etter en intervalløkt i juni skriver han i treningsdagboka si: ”Orker ikke presse det siste, men sånn er det å være mosjonist”.

­ Men om jeg hadde ønsket, så tror jeg at jeg i løpet av et år eller halvannet skulle klart å trene meg opp til det nivået jeg lå på da jeg var på mitt beste. Men det krever enormt mye tid og mange harde treningsøkter, så det er ikke noe jeg har verken lyst eller målsetning om, stadfester han.

Høye forventninger utenfra

Thomas Alsgaard er fremdeles en mann som får mye oppmerksomhet i media og som det knyttes forventninger til når han stiller i konkurranser. Sist vinter deltok han på 15 km fristil i NM. Og spekulasjonene om han var i stand til, og hadde ambisjoner om, å kvalifisere seg til OL var raskt i gang.

­ Det tok meg selv 6-7 år å legge bort ambisjonene mine og kunne trene og konkurrere uten nødvendigvis å ha mål om å bli best. Men det virker som det skal ta alle andre dobbelt så lang tid å skru ned forventningene til meg og prestasjonene mine. Det er nemlig ikke så mye jeg skal gjøre før spekulasjoner om comeback er i gang. Jeg legger ut treningsdagboka mi på internett, og dersom jeg har skøytet litt ekstra mye en uke ringer journalistene meg. Da tror de jeg har begynt å satse igjen, ler Alsgaard.

NM-løpet i Stokke endte for øvrig med en 14. plass, og ingen OL-billett. I alle fall ikke som deltager. Men Alsgaard kom til OL likevel - som ekspertkommentator for NRK.

­ Det var en kjempegøy jobb. Men det var krevende og tok veldig mye tid, så det var minimalt med trening jeg selv fikk gjort i Vancouver, forklarer han.

Familieliv

30. desember 2004 giftet Thomas Alsgaard og Rønnaug Schei seg. Rønnaug er også tidligere aktiv langrennsløper, og var i flere år inne på landslaget både for junior og senior. Det resulterte blant annet i flere NM-gull for junior, pluss en 4. plass som best i NM for senior. En 4. plass ble det også i verdenscupen.

– Jeg gikk langrenn fram til 2002, men det var på friidrettsbanen jeg startet. Fram til jeg var 19 år holdt jeg på med løping. Hovedsakelig 1500 og 3000 m, forteller Rønnaug som har pers på 3000 m på 9.46 og nylig løp på vinnerlaget til SK Vidar i Holmenkollstafetten. Der hadde 33-åringen beste tid på den 13. etappen.

For to år siden ble paret foreldre til lille Maria. Og når to i utgangspunktet travle personer får en liten unge i huset, kan det være problematisk å få tiden til å strekke til.

– Vi bor slik til at det ikke alltid er så lett å få barnevakt heller, men vi prøver å sette av litt tid til hverandre og tar innimellom en løpetur sammen også, forteller Rønnaug før hun må dra til barnehagen for å hente Maria.

En sport i endring

Langrennssporten er i endring, og det samme er skiløpernes fysikk. For eksempel løp både Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie 3000 m hinder på rett i overkant av ni minutter da de var aktive. Dette er omtrent hva dagens skistjerne, Petter Northug, løper 3000 m flatt på.

­ Ikke så rart. Langrennssporten har endret seg radikalt de siste årene. Det stilles andre krav i dagens konkurranser, og da må selvfølgelig skiløperne endre seg deretter. På 1990-tallet, og tidligere, trente langrennsløperne mye løping, mens det i dag trenes mye mer på rulleski. Mye staking og styrketrening. Kapasiteten og oksygenopptaket går naturlig ned på grunn av den endrede treningen. Omtrent alle konkurranser i dag er fellesstart der det bare er om å gjøre å henge med så billig som mulig før det kjøres på mot slutten. Dette krever andre egenskaper hos utøverne enn tidligere. Dessuten har løypene endret seg. Motbakkene er kortere. Løypene fra Lillehammer-OL er for eksempel ikke lov å bruke i dagens verdenscuprenn. De er for harde, forklarer mannen som fikk sitt store gjennombrudd, og tok sitt første OL-gull, nettopp i løypene på Lillehammer i 1994.

Offentlig treningsdagbok

Trening er stadig et hett diskusjonstema. Noen kommer opp med ”hemmelige økter”, mens andre finner ”snarveier” for å komme fort i form. Thomas Alsgaard mener treningen gjøres for komplisert, og at det ikke finnes noen hemmeligheter for hvordan man skal bli god. Verken på ski eller i andre idretter.

– Det finnes etter hvert mange teorier om trening, men jeg orker ikke lenger å blande meg inn i diskusjonene. Selv gjør jeg det jeg gjennom erfaring har tro på og lyst til, innleder han.

For et par år siden ga Thomas Alsgaard ut en bok med tittelen ”Best på ski” der han blant annet skriver om sin treningsfilosofi.

– Det er mye fokus på detaljer innen trening, men det er de store linjene som teller. Trening handler om enkelhet, og man lurer bare seg selv hvis man tror man sitter på hemmeligheter. På 1990-tallet var jeg på lag med åtte utøvere som alle hadde tatt OL- og VM-medaljer, selv om de trente forskjellig. Da Bjørn Dæhlie og jeg begynte treningssamarbeidet vårt på 90-tallet var treningsdagbøkene våre ganske forskjellige. Men da vi satte oss ned og begynte å snakke sammen om trening, viste det seg at vi likevel var temmelig enige i grunnprinsippene. Grunnprinsippene var like, resten var individuell tilpasning. Mange utøvere er usikre på det de gjør, og endrer treningen underveis. Men det gjelder å holde seg til den filosofien man har tro på, mener Alsgaard.

For å vise at han selv ikke har noen hemmeligheter rundt treningen, har Thomas gjennom de siste tre årene lagt ut treningsdagboka si på internett. Tilgjengelig for alle.

– Det viser seg at mange er ivrige og interesserte i å se hvordan jeg trener, og jeg får til og med e-post fra folk som gir meg treningstips og mener jeg trener feil, ler den tidligere OL-mesteren.

– Men der jeg før var på jakt etter de små detaljene som kunne være avgjørende for å vinne, trener jeg i dag slik jeg har lyst til og trives med, forklarer han.

Hentet i bil

Selv hadde Thomas Alsgaard faren sin, Per Alsgaard, som trener fra han var 14 år og fram til han kom inn på landslaget. Da overtok daværende landslagstrener Erik Røste.

­ Dessverre er det slik at mange trenere skaper avhengighet istedenfor selvstendighet, men som trener var målet til faren min hele tiden at han skulle gjøre meg selvstendig. Og da Erik Røste tok over, så hørte han alltid på hva jeg selv tenkte om treningen før han la fram sitt eget forslag, forteller Thomas.

Han får i dag mange spørsmål om trening. Noen spørsmål kan være ganske overraskende.

­ Noen ungdommer spør meg om jeg bruker pulsklokke. Jeg pleier ikke å svare direkte på spørsmålet, men spør isteden hvorfor de selv bruker det. Ofte får jeg til svar at det er fordi treneren har sagt det. De blir dermed styrt av andre istedenfor å teste ut selv. Ungdommen har kreativitet, og jeg tror derfor det er viktig å la de slippe til og lære seg å kjenne signalene fra kroppen. Hvis jeg på en treningsøkt føler meg tung og utslitt, kan jeg velge å ta en rolig økt istedenfor den planlagte hardøkta. Og hvis jeg en dag føler lysten er der og det går lett, kan jeg kjøre på selv om jeg opprinnelig hadde planer om å ta det rolig den dagen. Jeg har hatt mange langturer på rulleski der jeg har måttet bli hentet med bil etter å ha gått på en sprekk. Tren etter lyst, og la ikke program og pulsklokke bestemme, oppfordrer Alsgaard.

Hardkjør på Hardangervidda

Da Thomas Alsgaard var på langrennslandslaget var han blant dem på laget som lå lavest i antall treningstimer. Han var også blant dem som hadde flest treningsfrie dager, og kunne godt ta fem fridager på rad dersom han følte kroppen hadde behov for det.

– Innen trening finnes det to ytterpunkter. Det ene er å trene ekstremt mye, men da med lav intensitet. Det andre er å kun trene med høy intensitet, men man må da begrense mengden. De fleste følger en filosofi et sted mellom disse to ytterpunktene. Selv heller jeg mest mot den siste. Det handler om å trene så hardt at man ikke orker mer, for så å ta det rolig til du er klar for ny hardøkt. Og kanskje legge på en rolig dag ekstra for å være på den sikre siden. Det virker i dag som det har blitt veldig populært med økter i intensitetssone 3. Jeg skjønner godt hvorfor det er populært, for det er ganske behagelig å ligge under melkesyregrensa. Men skal man bli god, må man flytte smerteterskelen ved å kjøre hardt. Man må også trene på å holde teknikken selv om man er full av melkesyre, mener Alsgaard.

Thomas Alsgaard er nærmest fostret opp på melkesyre og hardtrening. Da han var ung, var han med faren sin på flere treningsøkter. Og med en far som blant annet hadde pers på 2.35 på maraton, 14.48 på 5000 m og 1.54 på 800 m kunne det være hardt å henge med for en tenåring.

­ Det virket som han hadde som mål at jeg skulle gå på en sprekk hver gang vi var ute og trente sammen. Og det gjorde jeg også, humrer Thomas.

Men dette endret seg etter en episode da Thomas var 16 år. Han og faren var på overnattingstur på Hardangervidda og skulle gå inn til et vann for å fiske.

­ Dette var en tur vi normalt brukte 3,5 timer på, men siden det var i ferd med å mørkne ble vi nødt til å løpe. Det resulterte i et to timer langt hardkjør innover vidda. Faren min slet for å henge med, og da vi kom fram til vannet måtte han bak en stein for å spy. Han unnskyldte seg med at det var noe han hadde spist, men det var nok heller fordi han var kjørt. Og etter den episoden ble det også slutt på øktene våre der han prøvde å sprenge meg, ler Thomas Alsgaard.

Mens vi sitter på kjøkkenet og prater om trening kommer Rønnaug hjem igjen etter å ha hentet Maria i barnehagen. 2-åringen er både litt sjenert og engstelig når hun ser det er en fremmed journalist i huset. Men etter et par bilder sammen med mamma og pappa i kjøkkenkroken, overvinnes frykten og erstattes av nysgjerrighet. Det er spennende å se bilder av seg selv på fotoapparatets skjerm.

Maria ei aktiv jente, og planene for framtiden er visst allerede klare.

– Hun skal bli skiløper. Hun har egentlig ikke så mye valg, fleiper Thomas.

Og som datter av to skiløpere burde i alle fall genene være er i orden.

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr 5.
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)