Prisen ble tildelt på grunn av hennes 48 timersløp i hjembyen Skövde i august. Hun forbedret da sin egen svenske rekord til 300,710 km. Det er veldig hyggelig å se at ultraprestasjoner blir satt pris på også utenfor miljøet.

Torill Fonn Hartikainen er opprinnelig fra Bergen, men giftet seg med svenske Reima Hertikainen en gang på 90-tallet (?), og ble svensk statsborger i 2007. Det er ikke mange i det norske ultramiljøet som kan ha unngått å treffe ekteparet Hartikainen. De stiller årlig opp i utrolig mange ultraløp rundt i Europa. De er alltid like hjelpsomme og hyggelige.

Hun begynte visstnok å løpe etter sin andre fødsel. Da veide hun minst 10 kg mer enn i dag, og var vanerøyker. I tillegg hadde hun fått livsstilssykdommen diabetes type 2. Hun stilte opp i sin første maraton i Berlin i 1998, sammen med ektemannen Reima. I 2004 prøvde hun seg for første gang på ultramaraton, og tok like godt spranget direkte opp til 24 timers. Dette var i juni 2004. Allerede her viste hun mye av det som hele tiden har vært så karakteristisk for henne: en usedvanlig seighet og vilje til å stå på. Det hun ikke har i tempo – hennes maratonpers er ikke bedre enn 3.40 – tar hun igjen i utholdenhet og stahet! Hun innledet sin ultrakarriere med å sette ny norsk rekord med 172,817 km.

Senere samme år deltok hun i VM i Brno, hvor hun fikk dispensasjon til å løpe for Sverige. Her forbedret hun den norske rekorden til 176,337 km. Året etter bedret hun sin rekord igjen da hun løp 198,240 km i Bornholm. Bare en måned senere løp hun 187,970 km i VM i Wörschach.

 I august debuterte hun med 64,287 km i Norges første 6 timers, som gikk på Eidsvoll. Det var nok til å vinne dameklassen.

Fremgangen fortsatte året etter. I oktober løp hun 205,460 km på bane i London. Det var igjen norsk rekord, og er fortsatt hennes personlige rekord. Så i 2007 opplevde hun sin største triumf på 24 timers, da hun løp 203,554 km og ble nr. 4 i EM i Madrid. Dermed sto hun med to nasjonale rekorder, både den norske og den svenske! (Ektemannen Reima tok også 4. plassen i dette mesterskapet).

I 2007 satte hun pers på 6 timers med 65,514 km i Tibro. Under Bislett 24 timers dette året valgte hun og Reima å være hjelpemannskap ved matstasjonen. Etter løpet fikk Torill veldig mange tilbakemeldinger for sin entusiasme og sine stadige oppmuntringer til alle deltakerne. Ikke rart at
hun ble norsk ultraløpings ”godjente”!
 

I 2008 ble hun og mannen invitert til det prestisjetunge Surgères 48 timers. Hun misset sitt mål om 300 km med under 2 km (198,270 m) i den sterke varmen.

Samme år løp hun 189,612 km i VM i Seoul, hennes beste 24 timers det året. Heller ikke i 2009 lyktes hun helt, 177,312 km under VM i Bergamo var hun ikke fornøyd med.

Så langt har hun løpt 24 timers godt over 10 ganger, og nesten like mange 6 timers, 2 48 timers, i tillegg til flere andre ultraløp og maraton. Hun har bl.a. også løpt St Olav Ultra. Torill har all grunn til å være stolt over den betydelige rollen hun har spilt som eksempel for stadig flere svenske jenter til å begynne med ultraløping, og hun kan med glede se på de mange som etter hvert tar over arven etter henne. Torill har helt siden den svenske ultramaratonkomiteen ble stiftet høsten 2006, vært med i ledelsen av komiteen.

Hennes motto: ”Kan jeg, kan du!” har inspirert mange til å prøve seg på den spennende utfordringen det er å løpe ultramaraton!