Før 2010 hadde jeg zoomet inn tre konkurranser i "been there, done that"-kategorien. Grenaderen, Norseman og løpsutgaven av UltraBirken. Jeg tapte i lotteriet, kom ikke med på Norseman og fikk derfor ta til takke med en triatlon ironmandistanse i Danmark som erstatning. I midten av september gjennomførte jeg den siste av disse konkurransene, en 75 kilometer lang løpetur mellom Rena og Lillehammer.
Av Jard Bringedal
Jeg tok toget til Rena. Først til Hamar, så togbytte. En titt rundt i kupeen bekreftet at jeg var på rett vei. BMI-en til medpassasjerene var heller laber. Med hule kinn og faste blikk stirret vi fremover på vår vei til kartongbygda.
Ca. 100 av 150 påmeldte hadde guts til også å løpe, hvorav flesteparten valgte å ligge på madrass i gymsalen på Rena barneskole. Konversasjonen var av typen: "Jeg syklet Birken for noen uker siden" – "Jeg også" – "Jeg gleder meg til Oslo Maraton neste helg" – "Jeg også" – "Har du deltatt i Norseman?" – "Bare fire ganger" etc. etc. En samling med mennesker hvis fritidsproblemer var infinite. Å komme inn i gymsalen på Rena Barneskole, var som å komme hjem.
Starten var i skolegården, og klokka 07.00 smalt skuddet. Det ble ikke akkurat noen rykking fra start, og det var et rolig og gemyttlig følge som la i vei oppover mot Skramstadsætra.
Tålmodighetens kunst
Ultraløp er tålmodighetens kunst. Det er god tid til både å ta seg sammen og slite seg ut. Uansett hvordan du starter et ultraløp, så er det for fort, heter det. En rolig 3-timers joggetur i skauen hjemme går unna med ca. 1 time per mil. Jeg trodde derfor at dette var en fullt overkommelig hastighet. Henrik Oftedal, som i år vant Norseman og er en virkelig god løper, brukte over 1 time per mil på dette løpet i fjor. Det burde jo fått klokkene til å ringe. Det var noe der ute som vi nybegynnere hverken hadde sett eller kjent før.
Skramstadsætra ble derfor passert sammen med to personer som senere kom topp ti…
Så bar det rett ut i guds frie natur. Myr, snublestein, røtter og litt sti. Like vått som Mjøsa, midtfjords. Hastigheten sank som en joggesko i hengemyr, og jeg forbannet min egen idrettssatsning i oppveksten. Slik jeg i andre konkurranser har ønsket at jeg hadde drevet med svømming eller langrenn i ungdommen, var det nå orienteringsløper jeg skulle ha vært.
Det var et stort skille mellom dem og oss. En orienteringsløper lurer ikke på hvor han skal tråkke når han kommer til et myrhull, han bare løper gjennom. Vi andre lurer på om det er best å tråkke litt til siden, og vi skrever derfor mer enn vi løper gjennom myra. Mine ferdigheter som alpinist kom som vanlig ikke til sin rett. Det gikk seint, utrolig seint. Jeg ble trøtt, utrolig trøtt.
Halvveis krysset vi Åstaelva. Vassing i knehøyde sa arrangøren. Jeg vasset til over navlen, men er jo bare 180 cm høy. Det kom en dame bak meg; hun var ikke 180 cm engang, og sekken blei derfor full av vann. Det var spent ei line over elva, og det satt folk i fluktstol og gliste og moret seg skrekkelig på den andre sida.
Etter vadet fikk jeg skiftet sko og sokker. Akkurat det er en genistrek. Det er mulig å få lagt ut tre droppbager med personlige eiendeler på faste steder langs løypa. Hvis du er gira på dette løpet, husk og legg nye sokker og joggesko i sekken som skal til Åkersætra etter vadet over Åstaelva. Å få på seg tørre godsko var en nytelse så stor at Kristelig Folkeparti på 70-tallet garantert hadde fremmet et forslag om totalforbud.
Plankeløping
Derifra bar det på nytt ut i myrlandskapet. Men fra Åkersætra og inn var det merkbart bedre stier, altså stier, og i myrene var det ofte plankebord å løpe på. Til sammen løp vi mange kilometer på plank. Men planken var delvis under vann og såpeglatt. Jeg hadde et par Bambi, en dobbel Aksel, og var til tider riktig glad for at jeg etter hvert var blitt alene på fjellet. Det ble noen flaue tryninger.
Terrenget steg opp mot Snørvillen. Fra toppen var det utsikt til Kenya. Jeg så en kar foran meg, og fikk los.
Det var mye kred å få med UltraBirken på startnummeret fra de lokale hytteeierne som var ute og luftet setteren. En løpetur til Sjusjøen fra Rena overstiger tydeligvis det årlige turbehovet til de fleste settereierne i hyttefeltet. Ikke til bikkjene deres selvsagt, men mannfolka i tettsittende, store kamuflasjejakker satt med sigaretten i munnviken og ropte ut hvor tøff du var. "Ikke i mål enda," svarte jeg litt brydd.
Som følge av en nødig tur ut i buskaset tok jeg ikke igjen mannen jeg hadde sett ryggen til, før matstasjonen på Sjusjøen. "Nå har vi bare Birkebeinerløpet igjen," meldte jeg, og vi ble umiddelbart perlevenner. To slitne gubber med felles målsetning om å løpe Birkebeinerløpet på bein som med letthet kunne fått John Cleese til å trekke på smilebåndet.
"Kona mi mener at det er idiotisk av meg å løpe Oslo Maraton neste helg."
"Det gjør kona mi også."
"Skal du bli med på Bislett 24-timers?"
"Vet ikke, krasjer med oppladningen til Firenze Marathon i slutten av November."
Det var som å ha samtaler med seg selv, og farten økte igjen til 1 time per mil. Vi tok igjen de siste birkebeinerløperne, og fråtset på matstasjonene nedover lia. Jeg drakk litt Powerade og måtte ut i buskene igjen. Den drikken burde vært forbudt, KrF!
Da vi kom til skiltet som sa "10 km to finish", løp jeg bort og kysset det. Kødder ikke, jeg har sjelden sett noe så vakkert som det skiltet.
Speakerlyd i skauen
Så kom skiltene på rekke og rad. Noen hadde valgt å sette disse svært langt fra hverandre, og det ble lange kilometre. Men etter hvert hørte vi lyden fra speakeren i målområdet gjennom granskauen. Vakkert. Jeg løp fra min nye kamerat. Hyggelig fyr, men dette var tross alt en konkurranse, og jeg stupte nedover mot Olympiaparken. Fantastisk folkeliv. Out of the blue kom det en ultrabirker forbi meg, rett før oppløpet. "Det er ikke slutt enda", sa han.
Men det var det. Måtte la ham slå meg med 20 sekunder, jeg hadde ikke mer igjen å gi.
Speakeren tok imot alle ultrabirkere som helter. Ikke sikker på om vi var det, men tomatsuppa og klemmen fra kona etter målgang var fortjent.
Nå sitter jeg hjemme og oppsummerer det hele. Vurderer rangeringen av de tre store trimmålene jeg har nådd i 2010. I mangel av objektiv metodikk velger jeg å rangere dem etter lykkefølelse ved målgang. I den fremstillingen troner ironman alene på toppen. Ingen over, ingen ved siden. Ved målgang i København skreik jeg av glede og oppførte meg som Charter-Svein i Syden.
Grenaderen og UltraBirken deler andreplassen. Begge er overkommelige for folk med stort treningsbehag. Menneskene og miljøet du treffer er "ekte vare", og konkurransene kan derfor anbefales på det varmeste, kaldeste og våteste.
Bli KONDIS-medlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
Tilbake til KONDIS nr.7 oversikten.
Til Kondisarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999)
