Vinnerens rapport fra Aarhus 24-timers

Beskrivelse av løpet – Aarhus 24timers, lørdag 5.- søndag 6. januar 2013

Planlagt løp

Løpet var planlagt lenge, faktisk flere år. Tidligere har det ikke passet, eller blitt avlyst, men nå i 2013 – så klaffet det. En ekstra gulrot for bra løping var at jeg manglet et 220+løp med tanke på VM i år.  Flyet gikk fra Bergen til København kl 1020, deretter Tog til Aarhus, og framme kl 1612. Det var en fin reise. Jeg har ikke tatt den turen tidligere.

Dagen før

Fra stasjonen var det 3-4 km å gå til Arena, og videre en liten km til overnatting i «Klubhuset». Der var det varmt og godt, og mykt nok om en har med eget underlag.
Jeg ble GODT mottatt med kvelds og hyggelige samtaler. Danskene er gjestfrie. Løpere og andre kom stadig innom og mange kjekke mennesker som det var fint å bli kjent med. En mente å påstå at jeg var favoritt i løpet. Hyggelig det, men litt skummelt.
Den første jeg traff var May Britt Hansen. Henne kjenner godt, både fra Espoo, Bislett og Eidsvoll. En hyggelig «bestemor» med mange fine løp på merittlisten. Hun spanderte forresten startnummerbånd på meg til Bislett – da det ble påbud om nummer framme på trøya. Jeg bruker ellers å stifte i buksa, for den skifter jeg aldri.                          

Etter mat, pasta med kjøttsaus + brød og mye god pålegg + drikke – tok May Britt og jeg en tur til «købmannen». Jeg handlet litt drikkeyoghurt, melk og sjokomelk. Det er slikt som gjør seg når de tunge stundene kommer utover i et 24-timers. You know – some of you…

Vurdering av banen

Før jeg gikk til klubbhuset, var jeg innom NRGi stadion (oppkalt etter ett energiverk), for å inspisere banen. Banen i Aarhus er innomhus, 251 meter – og med HØYT under taket. Oppgitt temperatur 20 grader. Det så greit ut, høyt og luftig, ja. Mye vinduer, litt smalt her og der – og litt usikkerhet mht lufting. Men det var rikelig med toaletter og godt med bordplass til eget utstyr. Den største betenkeligheten var kanskje at over 80 løpere skulle fordelt med ikke mye mer enn 3 meter på hver, og vi klumper oss jo gjerne. Og så var det under laget: Det var knallhardt. Jeg tipper betong – med noen millimeter linoleum over. Jeg har aldri løpt 24 timer på slikt før, så dette KAN gå gale….. Men jeg har ikke hørt at de tidligere løpene her har ført til massive understellskader, så det får gå som det går.

Jeg testet en joggerunde. Min medbrakte plan sa 1.34 per runde første time. Løp uten å se på klokka og fikk 1.48. Det var ikke bra. Jeg må altså løpe fortere enn følelsen av naturlig jogging.

Lørdag morgen

Lørdag morgen var klokka, dvs. mobilen – innstilt på ringing kl. 7. Det ble litt så som så med soving, og jeg antar at det ble 5 timer effektivt. Litt skuffende i og med at jeg tynte meg til å være oppe til over 1 natten før. Droppet flere timer i varm og god seng med kona – for å være god trøtt til Klubbhuset.

Nå vel – sovet er sovet – så det får bli som det blir. Jeg spiste, en liten tur tilbake til butikken for noe supplering – og så avgårde den lille kilometeren til NRGi. Der fant jeg et greit bord, men så…. Hvor var drikken som ble handlet i går?? I kjøleskapet i klubbhuset! Tilbake, og tilbake igjen. Men enda OK tid før start. Litt oppvarming kan vel ikke skade?

Klar til start

5 min før start ble det innkalt til infomøte, på dansk og på tysk. Forståelig valg av språk i og med at kanskje 60 var danske og 10 var tyske – og så fikk vi andre – røkla…. forstå det som ble sagt så godt vi kunne. Helt greit.
På møtet fikk vi vite at skikken i hallen var å holde innersving i banen, uansett om en går eller løper. Dette favoriserer de sakte, mens vi andre stadig må svinge utenom, noe jeg fikk oppleve temmelig konstant de første 6 timene. Underveis registrerte jeg at jeg måtte ut 2 meter og inn igjen - 4-5 ganger per runde. Med ca. 250 runder blir dette rundt 5 km ekstra løping.

Mitt opplegg var 40 runder 1. time, så 41 og deretter 42 – og så holde den farten til 6 timer.
På grunn av en regnefeil i skjemaet mitt, ble det en runde for lite første time. For ikke å øke for raskt i fart, også en time for lite 2. time, men deretter fulgte jeg justert plan. 6 timer endte da opp med 62.1 km. Det er min raskeste start noen gang på 24-timers. Spennende test – men jeg følte ikke at jeg risikerte noe. Senere i løpet er det alltid mulig å tyne seg fram, selv om en skulle bli trøtt.

Deretter løp jeg veldig jevnt, uten gåpauser og med inntak av mat + drikke etter behov. Den eneste jeg oppfattet at løp i min fart var Per Brølling. Han hadde et annet opplegg enn mitt: løp nesten enn runde, gikk så resten – osv. Det førte til at han rykket fra i perioder, men så ble han tatt igjen litt senere. Det kunne virke som om det at jeg stadig var tilbake, oppe i ryggen, ved siden og forbi stresset han noe.  I alle fall kikket han mye bakover og økte farten når han så meg. Vi har vel i alle fall en her i Norge som har det på samme måte?

Rundt 4 timer sakket han av – og ved noe over 100 km sto han av.

Hvordan ligger jeg an?

Denne perioden ante jeg ikke noe om stillingen i konkurransen. Antok at jeg var blant de første, og kanskje aller først?

Jeg visste at May Britt H skulle løpe 6 timer. Jeg ba henne derfor sjekke stillingen før hun forlot huset. Det gjorde hun, og jeg fikk vite at jeg ledet 3 runder på Niels Høg Henriksen.

Listene i ettertid viser at på tredje plass lå Mathias Jørgensen – 6 runder bak Niels.

Etter 6t satte jeg bevisst og planlagt ned farten etter. Jeg håpet på 40 runder per time og 120 km halvveis. Hvis planen holdt, «visste» jeg at 220 var realistisk. Men jeg kjente snart at en slik fart var for krevende. Det ble 37 runder den 7. timen, så 39 før jeg kjente at nå var tiden over for bare å løpe.

Normalt har jeg lagt inn gåpauser svært tidlig, gjerne etter bare 1 eller 2 timer. Denne gangen ble det konstant løping helt til ca. 9. timen. Det kjentes helt greit, men farten sank naturlig nok fra 9. time og utover. I den perioden fikk jeg info om at jeg igjen var nede på 2. plass. Mathias Jørgensen var forbi. Han hadde «ungdommens» lette steg og fine flyt, og jeg tror han hadde 4 runders ledelse på det meste. Men time 11 og 12 økte jeg farten bevisst, og tok dette greit inn. Etter det ga Mathias seg temmelig kjapt. Plutselig så jeg at han satt i kjærestens (?) favn, så sløv ut - og med bandasjert ankel. Jeg stoppet, takket for drahjelp og fikk litt oppmuntrende ord fra damen hans med på veien inn i løpets siste og tøffeste halvdel. Jeg kjente på tilfredsheten av igjen å være leder av løpet – trodde jeg. Senere viste det seg at N H Henriksen hadde «sneket» seg innpå og forbi, nå med nesten 2 runder i min minus. På spørsmål om stillingen, fikk jeg vite at jeg var nr. 2 – og «han i rød overdel» - Henriksen -  leder. Det var faktisk overraskende.

Mot avslutning

Vi to løp temmelig jevnt en god stund, men så viste han den gentlemans gesten at han kom opp på siden og ville «tale med mig om noget»: Målet med løpet var for han ikke å vinne, men å komme over 200 km for første gang. Det danske VM-kravet er 210 km, så han hadde også et ørlite håp om å klare det. Så jeg skulle ikke stresse med han. Seier mente han jeg fikk uansett.

Det var veldig greit å få vite. Det betydde kanskje ikke noe for løpet direkte, men det ga en god følelse, og det gjorde at vi to hjalp hverandre videre med oppmuntringer med tanke på gjensidig måloppnåelse.

Jeg vil tro at jeg igjen var oppe i ledelsen rundt 13. time, og deretter skjedde det ikke noe med posisjonen. Jeg dro jevnt fra Henriksen og i mål var forskjellen rundt 10 km.                   
De andre sakket også gradvis bakover – bortsett fra siste halve timen. Jeg hadde klokke på armen og hodet kalkulerte tider, så jeg styrte meg inn på rett over 220 km. Det var ingen poeng i å risikere noe med full fart siste timene.
Med henholdsvis 220 og 210, ble «VM-kravet» oppnådd for både meg selv og for Niels. Jeg var veldig lykkelig for det, og han så voldsomt lykkelig ut.

Gikk løpet problemfritt?
Nei, det oppsto litt ubehagelig mye problemer. Det første var at da jeg begynte med en hel gårunde per halve time etter ca. 9 timer, så slo det til med krampe i ene beinet. Dette skjedde hver gang jeg skulle i gang med løp etter gange. Jeg tenkte at det ville ordne seg, men det gjorde det ikke – før jeg endret strategi til: Løpe nesten en runde og så gå de siste 20 sekundene. Det gjorde jeg resten av løpet – og da fungerte det bra. Men det var en stressende periode. Ville jeg klappe helt sammen – og måtte forlate Danmark med skammen i hælene?

Et annet problem var en sannsynlig dehydrering. Vannlatingstrang, svie og blodig urin. Jeg hadde drukket mye, og da det problemet begynte pøste jeg på med enda mer. Periodevis gikk det nok med i snitt 1 beger per runde, dvs 2-3 liter per time. Det er mye.

Det hjalp kanskje litt, men problemet ble hengene over meg hele resten av løpet. Jeg tvang meg til å ikke gå på toalettet oftere enn en gang per halve time, siden jeg visste at trangen ikke var reell.

Tapte jeg mye på krampe og det andre problemet? Tror ikke det. Noen få kilometer kanskje, men det tok fokus fra løpet – og det KUNNE ha blitt mye verre enn det ble.

Så gikk det mot slutt, mer publikum kom til, og den dyktige og engasjerte speaker Grit Høgh økte aktiviteten. Jeg fikk selvsagt min del av oppmerksomheten, og jeg må innrømme – jeg LIKTE DET. Så var det over. Jeg hadde droppet den sedvanlige langspurten og ble med det belønnet med at jeg ikke spydde etter løpet. Jeg var småkvalm og elendig, ja – og det er jeg fortsatt – nå 4 dager etter. Så løpet har kostet, men ikke all verdens.

Etterpå

Jeg hadde i etterkant ingen spesielle skader som blemmer, sår, betennelser eller ømme ledd. Men musklene hadde og har fortsatt preg av å ha fått kraftig juling. Særlig (naturligvis) beina. Jeg tror det tøffe underlaget har kostet – og jeg vil tippe at det går noen dager ekstra denne gang før jeg kan løpe igjen.

Rett etter løpet var det de sedvanlige gratulasjonene, svette klemmene og haugevis av gode ord ellers. Veldig kjekt. Er det andre enn ultrafamilien som er så gode med hverandre?

Premiering

Kl 11 var det premieseremoni, så vi hadde en time på oss til «brusebad» og pakking.

ALLE fikk medaljer, alle måtte opp og alle ble applaudert. Veldig bra! Så var det pokaler til dem som løp over 160 km. Og så var det sprudledrikke til de tre beste menn og kvinner – og til slutt: De to digre pokalene – til Tina Andersen med 161 km og til …… ta-ta-ta-ta … undertegnede med 221 km. 4 premier på meg, ikke ille. Og i tillegg ble det banerekord. Per Brølling mistet den gamle fra 2010 med 5 km.

Det var mat under seremonien, men jeg orket ikke noe. Ble heldigvis kjørt til toget, men orket ikke noe mat videre den dagen, verken på jernbanestasjonen, toget, flyplassen, flyet – eller før jeg tok kveld. To sluker vann for ikke å tørke for mye i munnen.

Flyet var forsinket, så jeg nådde ikke bussen hjem. Valgte å ta drosje til arbeidsplassen min, overnattet der – og så full jobb mandag.

Mat og drikke den dagen? Nei, det bød meg i mot – men da jeg var hjemme rundt kl. 5, så spiste jeg litt. Sjekket vekta før jeg reiste til Danmark (=68 kg) og da jeg var vel hjemme (=62 kg). Det var uventet stor forskjell. På Bislett i desember mistet jeg 1-2 kg. Normalt har jeg vært veldig tørst dagene etter 24-timers. Ikke denne gang. Stupdrikkingen under løpet hadde ordnet det, men likevel hadde jeg gått ned 6 kilo under dette fantastiske døgnet.

Oppsummering:
Jeg er greit tilbake i form. Jeg følte at jeg planla dette løpet og gjennomfører det så noenlunde etter planene.

Forsøket med for meg rekordrask start og lenge løping før gåing ser ikke ut til å ha virket negativt.

Jeg fikk ingen skader, men ble nok mer mørbanket i kroppen enn normalt.

At det ble kramper og dehydrering (?) vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med.

Da gjenstår det å restituere. Kroppen bestemmer hva og hvordan og hvor fort. Og så siden jeg i ettertid har fått vite at jeg er uttatt til VM-laget i mai, blir det fokus på å prikke inn optimal form den helgen. En del planlagte konkurranser vil nok bli gjennomført, men da som egen trening fram mot VM i Nederland.

Fart, time for time

– justert etter passeringstid, dvs det skal være mest mulig reelle tall:

De 4 «kvartalene»: 62.1 + 56.3 + 52.9 + 50.0. Jevnt ned i fart. Jeg har vært jevnere før, men alle deler av løpet er av de bedre jeg har gjort.

Bilder er tatt av Ole Thisted

Per Audun Hesketad