Jakob Ingebrigtsen: – Jeg er her for meg selv. Jeg er ikke her for noen andre

Cole Hocker tok VM-tittelen på 5000 meter. En offensiv Jakob Ingebrigtsen måtte gi tapt i innspurten.

En 10. plass i VM-finalen på 5000 meter er et stykke unna hans tidligere meritter, men det var kanskje det beste Jakob Asserson Ingebrigtsen kunne oppnå, gitt skadeproblemene han har hatt denne sesongen. Løpet hans var i hvert fall offensivt.

Det var langt fra gull og VM-jubel da Jakob Asserson Ingebrigtsen løp inn til tiendeplass på 5000 meter i VM. Samtidig var det noe annet som skinte sterkt: Viljen. For mens mange hadde avskrevet ham etter en sesong preget av akillesskade og trøbbel, viste han igjen hvorfor han aldri skal avskrives.

– Det ble et løp med mer vilje, og det er jeg takknemlig for. Når de foran blir slitne og farten går ned, så kan jeg holde nøyaktig samme fart og gå fra siste til førsteplass, sa Jakob til NRK etter løpet.

Ingebrigtsen avanserte til fronten av feltet da det gjensto tre runder. Da klokka ringte for siste runde, ble det for tøft å stå imot for en løper som selv innrømmet at han manglet det nødvendige taktomslaget. Likevel kunne han notere 13.02,00 etter det han selv kalte «et brutalt løp».

– 5000 meter er en brutal øvelse hvor de beste stort sett vinner, i hvert fall når det går så fort. Jeg tenker at jeg løp bra, og 13.02 - det er ikke mange ganger jeg har løpt fortere enn det. Men det er VM, og jeg kan ikke komme hit og tro jeg skal være best i verden uten å trene.

– Dette har bare vært tull

Det var ikke gitt at han i det hele tatt skulle stille i VM. Skaden hadde holdt ham ute av konkurranser hele sesongen, og forsøket på 1500 meter endte med exit allerede i forsøket. Likevel holdt han fast ved troen, stikk i strid med rådene fra mange rundt ham.

– De fleste har sagt at dette ikke er lurt. Men jeg er ikke en person som trekker meg. Jeg er her for å konkurrere, jeg er her for meg selv, ikke for noen andre, sa han, og fortsatte:

– Jeg skulle være med, enten det var for å komme sist eller vinne. Jeg elsker denne idretten, og jeg lar ikke et VM gå uten at jeg er deltaker. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Jakob beskrev følelsen etter målgang som både lettelse og en slags indre seier:

– Det sitter langt inne å si, men jeg må være godt fornøyd. Det var jo bare så vidt jeg kom meg til den finalen, og det her, det var det beste jeg kunne gjøre.

En mental og fysisk kamp

Jakob snakket åpent om motbakken han og støtteapparatet hadde gått gjennom denne sesongen. En sesong uten rytme og uten gode forberedelser, men med masse prøving og feiling.

– Det har bare vært tull. Ufattelig dårlig opplading. Ufattelig dårlig alt. Men nå er vi mer motiverte enn noen gang, og vi har lært mye. Alt som er vanskelig, lærer vi mye av, sa han.

Han la også stor vekt på laget rundt seg:

– Det er viktigere at de rundt meg tar det på alvor og prøver å optimalisere alt når jeg kanskje er litt motvillig. Det er selvfølgelig jeg som må gjøre jobben når jeg står på startstreken, men før det, all ære til de rundt meg.

Han trakk også frem hvor viktig det er å lære av svakhetene, både egne og lagets:

– Dette mesterskapet har vært en fantastisk mulighet for oss alle til å ta tak i svakheter som ikke nødvendigvis er synlige når alt klaffer. Neste gang kommer vi sterkere tilbake. Det lover jeg deg.

Ser fremover og lover revansj

At VM endte uten medalje for første gang siden 2019 gjør ikke at ambisjonene er borte. Tvert imot. Ingebrigtsen ser allerede fremover, og ser muligheter.

– Selv om jeg har fått kritikk for å ta risiko med å stille, så har det blitt litt bedre for hvert løp. Det lover bra for de kommende ukene. Jeg håper å komme tilbake til en god treningshverdag med flyt og rutine, sa han.

Motivasjonen er fortsatt intakt. Troen likeså.

– Jeg er positiv. Akillesen kjennes faktisk bedre ut nå enn den har gjort på lenge.

Og konkurrentene får en advarsel:

– Neste gang går det sinnssykt bra. Det skal jeg love deg, avsluttet han til NRKs reporter.