https://overterskel.wordpress.com
Jon Ilseng
Da vi løp tvers over Norge
Er man litt smågal dersom man ønsker å dra på en tre ukers lang løpetur? Nei, slettes ikke! Med en drøm og en god porsjon gjennomføringskraft bestemte vi oss derfor for å gjøre nettopp det – bruke 18 dager på å løpe 660 km Tvers over Norge.
Tekst: Jon Ilseng.
Foto: Janicke Brathe, Kim Johannesen og Jon Ilseng.
Janicke Bråthe og Kim Johannesen i fint driv nedover Fleskedalen i Jotunheimen.
Et og et halvt år tok det fra vi begynte å jobbe med prosjektet Tvers over Norge til vi møttes utenfor postkontoret på Grønland Downtown Oslo i slutten av juli. Kontrastene kunne knapt vært større fra det urbane, internasjonale miljøet på Grønland til den heilnorske ferden vi skulle igjennom. Foran oss lå skog, fjell, myrer, stier, hytter, sveler, lefse, ferger og et fantastisk eventyr i norsk natur. Og 18 dager med 38 km løping i snitt.
Tre premisser lå til grunn før vi satte oss på bussen mot Innbygda i Trysil. 1. Hele ruta var satt. 2. Alle overnattinger var booket. 3. Tre pakker med tøy skulle sendes til ulike depoter. Det sistnevnte forklarte hva vi gjorde her foran postkontoret. Vi sendte avgårde rent tøy, og sammen med det vi hadde i sekkene våre var dette alt vi skulle klare oss med de neste ukene.
Skog: Svenskegrensa – Liomseter
Varmen står opp av den nylagte, sorte asfalten. Restene av en død hoggorm ligger krøllet sammen i veikanten. På hver side av veien står trestammene side om side. Det er skog så langt øyet kan se. Og fremover er det asfalt. Varm asfalt. Det er tidenes varmeste sommer og her er vi – på asfalten midt inne skauen ved Trysil. Herregud! Vi er i gang. Vi gjør faktisk dette!
Endeløse asfaltveier. Og endeløse skoger.
Noen timer tidligere hadde vi sittet i bilen sammen med ordføreren i Trysil. Han skulle samme veien så da kunne han like godt kjøre oss oppom Støa Kanal, der vi hadde bestemt oss for å starte ferden. Her møtte også lokalpressen opp og det var tre ganske fornøyde – og varme – løpere som la i vei rundt lunsjtider 21. juli 2018.
Jeg er godt trent, men delvis uprøvd på lange løpeturer. Litt spøkefullt sa jeg før turen at jeg gledet meg til å dra på tur, men gruet meg litt til all løpingen. Det var jo ikke sant, men som halvmaratonløper ble jeg litt nervøs av de voldsomme mengdene km vi skulle fortære. 270 km bare første uke kan få en til å svette. Og det var akkurat det vi gjorde. 27-28 grader varmt på en helt åpen asfaltvei betyr noen svette timer i sola.
En fordel med å være på ekspedisjon i sivilisasjonen er at du har tilgang på mat underveis. Etter et par mil på varm asfalt i sola var en Jokerbutikk eller bensinstasjon langs veien den aller største glede man kan ønske seg. Heldigvis var det ganske mange av disse underveis. Og da stoppet vi gjerne for å spise et skolebrød og drikke en brus. Det var jo ferie, skal du vite! Lunsjpausen prøvde vi å ta i nærheten av et badevann. Faktisk hadde vi også med oss en lettvekts primus på 73 gram. På denne kokte vi suppe og kaffe i lunsjen. Den ga oss tilgang på litt annen mat og kanskje aller viktigst – en god grunn til å ta en litt lengre pause.
Fra Innbygda i Trysil.
Jeg lærte en del nytt på denne turen, og mye av kunnskapen kom fra løpsdeltager Kim som har erfaring med ultraløping. Å spasere opp bakker er et gammelt ultra-triks som viste seg å være lurt. Jeg tittet ofte bort på Kim for å se hvor ofte han spiste. Etter noen dager følte jeg meg dreven. Jeg gikk i den minste lille motbakke og dyttet nedpå kaloribomber underveis. Særlig var lefse en vinner. 800 kalorier ned på et blunk. Ohh yeah!
Ruta står markert i orange midt i bildet.
Det er mye god mat i øl, sies det. Må likevel innrømme at det ikke var det jeg tenkte på når jeg la inn en langspurt for å rekke ølsalget mot slutten av første etappen. En tung spurt, og til stor latter fra mine medløpere Janicke og Kim, men det det var verdt det, for den ølen i sola på campingen i Innbygda smakte godt – minst like godt som vørterølen (!) vi fikk etter andre etappe. Og slik fortsatte det med gode opplevelser. Stupetårnet på campingen i Rena. Elven jeg plasket i under lunsjen samme dag (til stor latter fra mine løpskollegaer), middagen på hytta til Hanne og Halvor like ved Sjursjøen! Alle road anglene vi møtte. Ja, det fortjener noen ord.
Road angels er folk som står langs løypa under lange løp og gir deg vann, mat eller gjerne begge deler. Den som fikk æren av å være vår første roadangel var nabo Linn. Sammen med mannen Cato og ungene hadde hun tatt fri fra ferien for å møte oss langs landeveien i Trysil-traktene. Plutselig sto de der langs landeveien med godteri og cola når vi trengte det som mest. Helt fantastisk. Dagen etter fikk vi husly hos noen helt ukjente, han med vørterølen, og på dag tre sto en dame på 80 (!) år langs veikanten og ga oss vann. Sånn var dette prosjektet, det bare fortsatte å gi.
80 år gammel road angel på vei fra Osneset mot Rena på etappe tre.
Siden du leser dette antar jeg at du løper. Og i så fall vet du hvor hyggelig det er å løpe med andre. I løpet av den første uka hadde vi med oss Kenneth Dæhlen, Hanne Dølplads og Rolf Bakken på hver sin etappe. Løping er så lett. Og så sosialt som man får det!
Første kapittel i denne historien ble avsluttet ved at asfalt ble til grus på vei mot Liomseter. Snart skulle det bli sti og fjell og asfaltsko skulle byttes ut med terrengsko. Men før vi kom til Liomseter dumpet vi, av alle mulige tilfeldigheter, rett inn i et rekordforsøk. Løpegruppen Skyblazers skulle gjøre et forsøk på løpe Jotunheimstien fra Oslo Sentrum til toppen av Galdhøpiggen så raskt som mulig. Vi løp rett på følgebilen og kunne ikke annet enn å sette oss ned en halvtime og vente på den ambisiøse løperen Johannes Rummelhoff. Det var mange forskjeller på disse to prosjektene som skjebnen tilfeldigvis hadde ført sammen her på en varm parkingsplass på vei mot fjellheimen. Likevel følte vi nok alle at vi holdt på med det samme. Vi løp!
Fjell: Liomseter – Utladalen Camping.
Liomseter ligger ca 60 km vest for Lillehammer ved foten av Langsua nasjonalpark. Området omtales også for Jotunheimens forgård. Vi sto altså på dørterskelen til mye flott natur da vi knøt på oss terrengskoene den åttende dagen. Hvis noen ønsker å kopiere deler av dette prosjektet, så anbefaler jeg å velge en av de tre neste etappene som ble avsluttet ved Utladalen Camping. Vi hadde skyhøye forventninger til disse etappene, men virkeligheten skulle vise seg å overgå fantasien.
Et sted på mellom Lillehammer og Liomseter stopper asfalten og grusen starter.
Den ekstremt varme sommeren satte sitt preg på naturen. Der man vanligvis hører en bekk klukke langs stien, eller en foss buldre i det fjerne, var det nå bare tørre steiner å se. Å ha med nok vann på en 45 km lang etappe gjennom fjellheimen var litt mer vrient enn vi først hadde trodd. Vi fylte derfor opp sekken med ekstra vann og brus før vi trippet avgårde opp mot høyfjellet.
På Liomseter er det vakkert. Og dette er et veldig godt utgangspunkt dersom du skal på fottur, eller skal løpe.
Å løpe her, forbi Langsuabu og mot Storeskag var så fint at jeg merker at jeg ikke ønsker å føre historien videre. Jeg har lyst til å slutte å skrive og bare bli her. Langs lettløpte stier, åpne fjell og tørre myrer. For det var akkurat her, på vei inn mot Skaget (1685 moh) at vi hadde en felles runner’s high som overgikk alt av tidligere opplevelser. Vi løp ikke bare i naturen, vi løp med den, ja, og kanskje også mot den. Et stygt tordenvær var meldt, og vi skulle over
1400 høydemeter før det brakte løs. Som alltid var det bare å løpe. Og jeg kan love deg at det var hva vi gjorde.
Jeg kunne skrevet en hel sak om de fine lunsjpausene våre. Og lunsjen ved Store Skag kommer i så fall høyt opp på lista. Her hadde Kims Löplabbet-kollega Bjørn Gulliksen satt opp matstasjon av det helt proffe slaget. Det var boller, brus, mat, kaffe og alt en sliten løper kunne klare å stappe nedi kroppen sin. Vi spiste, drakk, lo og spente på oss sekken. «Maken til entusiastisk gjeng skal du lete lenge etter» skrev Bjørn Gulliksen på FB-siden vår etterpå. Og det var nok sant. Vi var så på nå! Og selvsagt slo vi også tordenværet på vei over fjellet.
En gjennomgående utfordring var at mange av etappene var lengre enn først antatt. Det gikk stort sett greit, men når du skal løpe den aller tøffeste etappen, den gjennom Jotunheimen, så trenger du ikke alt for mange ekstra km. Vi var derfor litt skuffa da vi fant ut at det var hele 14 km fra hytta vi bodde på og bort til Bygdin Fjellstue der vi skulle møte Gilberg-brødrene. Vel, da var det bare å stå opp en time tidligere, trekke på seg regntøyet (ja, uværet kom til slutt) og løpe. Og sånn gikk nå dagene. Stå opp. Spise frokost. Pakke sekken. Løpe. Spise. Og hvile. Repeat.
Å fylle vannflaskene i Jotunheimen var heldigvis uproblematisk. Verre var det andre steder.
Løpeturen fra Bygdin Fjellstue til Eidsbugarden anbefales virkelig. 38km, 2000 høydemeter og heldigvis – bedre vær og god sikt. Her har du når utsikt inn mot Norges sørligste 2000-meters topper rett på andre siden av vannet. Halvveis ble atter en lunsjpause av episke dimensjoner gjennomført, denne gang i bare trusa, ved DNT-hytta Yksendalsbu. Ved ankomsten til Eidsbugarden ti timer etter avmarsj, i rasende tempo nedover fjellsiden, skulder mot skulder med Arne Gilberg, hadde jeg det så bra jeg kan ha det når jeg løper. Det var nok her ned denne bakken, i løpet av denne fantastiske kvelden, at vi for alvor skjønte at dette kom til å gå, at vi kom til å klare dette. Vi kom til å klare å krysse Tvers over Norge. Det var mildt sagt god stemning denne kvelden.
På vei mot høye fjell. Falketind ligger til høyre utenfor bilde.
Det føles så feil å utelate noe. For hvordan kan denne historien fortelles korrekt hvis man ikke nevner at vi løp ned langs Nord-Europas høyeste fritt fallende foss i slutten av Utladalen. Eller da Janicke ropte ut «Livet leker!» på vei opp den første harde bakken på en drøy 40 kms etappe. Eller da Kim tar frem mobil og danser til Midelake-låta Roscue midt langs riksveien. Eller da jeg er så høy på livet at jeg skulle ha det til at en frosk blunket til meg ned siste bakken. Det er dette som selve turen, alle disse må øyeblikkene. Og det er nok dette dikteren Stig Jonson mener når han skriver «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet». Sånn tenkte vi der inne i bobla vår. Vi løp og det var livet vårt.
Utladalen Camping og bestyrer Kristoffer Nystedt.
Fjord: Utladalen Camping – Utvær fyr.
Jeg har en bekjent som driver Utladalen Camping. For noen år siden lovet jeg å komme innom. Det varte og rakk, men da vi først tok turen må jeg si det føltes godt å komme løpende. Her, ved foten av Jotunheimen, hadde vi også planlagt vår eneste hviledag. Og det var det vi gjorde – vi hvilte.
Noe av det vi hadde gledet oss minst til var å løpe i tunnel. Nøye research hadde lært oss at det kun var èn tunnel på ferden vi ikke kunne løpe i. Resten var det lov å ferdes i til fots. Det er mye som ikke er bra med å løpe i tunnel, men det verste er faktisk lyden. Gud bedre for et bråk selv de minste små bilene klarte å stelle i stand. Goodwill’en jeg følte vi hadde når vi løp langs veien virket å være helt borte når vi befant oss i en tunnel. Her ble vi tutet på for første gang på turen og flere blinket med fjernlysene. Og det selv der det altså var lov å løpe.
Slik var det å løpe langs fjorden.
Noen steder langs Sognefjorden er det hva vi kalte «ferge for bro». De har altså ikke bygget vei eller bro, så for å kommet videre langs veien må du du ta en ferge. Eller løpe veldig langt rundt fjordarmen. I slike tilfeller hadde vi bestemt oss for at vi fulgte veien, altså ved å ta ferge. Å ta avgjørelser som dette på forhånd var til god hjelp. I den nevnte tunnel vi ikke kunne løpe gjennom haiket vi, og det var på utsiden av denne Kim fikk sitt spontane danseutbrudd.
Vestlandet er vakkert. Her fra en lunsjpause.
I Leikanger hentet vi den neste pakken med tøy og nye sko. Eller, dvs Janicke fikk ikke sine. En potensiell krise når du løper med hybride terrengsko. Janicke ristet det derimot av seg og bare løp videre. Jeg ble stadig imponert på denne turen og denne gangen var det Janickes tur til å vise styrke. Selv er jeg usikker på hvordan jeg hadde taklet dette dersom mine nye Adidas Ultra Boost ikke hadde ligget i pakken.
Privat innkvartering er en dyd. Og i Leikanger ga familien Haug oss alt hva vi trengte og gjerne litt ekstra. Du vet det er ordna forhold når lokalavisen kommer hjem der du bor, for å gjøre intervjuet.
Vi har kommet oss over fjellet fra Balestrand. Neste stopp Høyanger.
Det var vakkert, men litt ensformig å løpe langs fjorden. Det var derfor bra at vi hadde planlagt en tur opp i fjellene. Balestrand Opp er et løp for den som liker bratte motbakker. Før reisen hadde vi tatt kontakt lokalt og spurt om noen kunne vise oss traseen. Sannelig fikk vi ikke både husly og guide i form av løpefantomet Tommy Haga. Og godt var det, at vi hadde med kjentfolk, for tåka lå lavt, og det var neimen ikke lett å finne frem fra Balestrand til Høyanger. Vi rotet litt rundt og endelig fikk Google maps -entusiasten Janicke en skikkelig oppreisning. gps som supplement til kart og kompass er helt klart å anbefale når man løper i fjellet i tett tåke. Eller, løpe gjorde vi jo ikke her. Det var så steinete og vanskelig å finne frem at vi på noen partier brukte 20 minutter pr km. Ned fra fjellet ventet 2500 trappetrinn og en avtalt stopp på en hytte for å spise sveler. Helt vilt hva man får oppleve når man er på tur.
Vi nærmer oss mål. Her fra den siste ganske korte etappen.
Fra Høyanger begynte vi å lukte mål. Det føltes helt uvirkelig at det her skulle ta slutt en gang, og det kan godt hende vi gruet oss litt. Samtidig ble drømmen om Utvær fyr, Norges absolutt vestligste punkt, stadig sterkere. For å komme helt ut til Utvær fyr må du ta båt. Og den går ikke så veldig ofte. Takket være Vener av Utvær ble vi hentet i båt og kjørt til fyret. Der ble vi tatt imot med medaljer og målsnøre og bobler. Og for å sitere meg selv under en spontan tale foran fyret: «Dette er noe vi kommer til å huske hele livet».
Ved veis ende. Utvær fyr.
Som rosinen i Tvers over Norge-pølsa ble vi fyrvoktere for Utvær Fyr det neste døgnet ettersom det andre vertskapet tredde av. Så her sto vi. I toppen av fyret, på den mest forblåste vestligste øy, og var ved vår veis ende, og med ett lyste fyrlampen utover fjorden.
