Den sommeren «alle» gikk i fjellet

Nordmenn er et folk som er glade i å gå tur. Den Norske Turistforening (DNT) har mer enn 200 000 km med oppmerkede stier her i landet. Ifølge en fersk undersøkelse fra Kantar TNS er vi i snitt ute i naturen i overkant av tre ganger i uka i sommerperioden fra juni til august.

Sommeren 2020 var, på grunn av koronapandemien og reiserestriksjoner, året for norgesferie og fjellturer. Trykket i fjellheimen ble stor da fellesferien startet. Fra populære destinasjoner som Preikestolen og Gaustatoppen kunne vi lese om lange bilkøer, parkeringskaos og køgåing i fjellet.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Store Skagastølstind: Store Skagastølstind, med sin karakteristiske «tannformasjon», en solskinnsdag i fjellområdet Hurrungane i Jotunheimen. (Foto: Svein Høyer)

Norges tredje høyeste
Sammen med min løpekompis Øystein hadde også jeg funnet fram fjellstølver og tursekk. Men istedenfor de trafikkerte, populære og mest tilgjengelige rutene, hadde vi valgt Store Skagastølstind som mål for årets sommertur i fjellheimen. «Storen», som den populært kalles, er Norges tredje høyeste fjell og ligger majestetisk til i Hurrungane i Jotunheimen – og dermed ikke altfor langt unna våre to høyeste fjell: Galdhøpiggen (2469 moh) og Glittertind (2452 moh – uten isbreen på toppen).

Det har i flere hundre år vært usikkerheter rundt hvor høy Store Skagastølstind egentlig er, men i sommer ble toppen kontrollmålt til å ligge 2405,05 meter over havet – med en feilmargin på pluss minus 15 centimeter. Forrige måling, fra 2013, var basert på et flyfoto fra 2010 og konkluderte da med at toppen lå 2406 meter over havet, men med en feilmargin på pluss minus 2,1 meter.

Så kan man jo stille seg spørsmål om hvor interessant slik «nerdeinformasjon» egentlig er. Men for oss kondisjonsutøvere, som gjerne med stor iver og høy nøyaktighet pleier å måle både tid og distanse på alt av treningsøkter og konkurranser, så er nok ikke høydemetre heller helt uvesentlig informasjon.

Høyere terskel og klatring
Det som skiller bestigning av Storen fra Norges to høyeste fjell er at man de siste hundre høydemetrene må klatre med tau og sikringsutstyr. Dette i motsetning til Galdhøpiggen og Glittertind som «bare» er lange turer, men ikke stiller krav til klatreferdigheter.

Klatringen til Storen er gradert til rundt 3-4. Med fjellstøvler, sekk og hansker, så blir grad 3-4 straks et par hakk mer krevende enn det kanskje kan høres ut som av graderingen. Men de fleste som er i god fysisk form, og uten altfor mye høydeskrekk, bør normalt klare klatringen – spesielt om man får instruksjoner på hva som er de beste flyttene, takene og fotfestene.

Store Skagastølstind er altså det høyeste fjellet i Norge som krever klatring for å bestiges. Likevel understrekes det i rutebeskrivelsene at dette først og fremst er en lang gåtur, men med litt klatring på slutten. Med start fra Turtagrø Hotell er turen stipulert til 10-12 timer. I tillegg til tauklatringen på slutten, så er det også kryssing av snø og is underveis. Stegjern, isøks og hjelm er utstyr man bør ha med.

Alt dette gjør at terskelen blir lagt litt høyere, og at det dermed ikke blir den helt store «folkevandring» til Storen, sammenlignet med en del lettere tilgjengelige turmål.

Med mindre man er så fjellvant og lokalkjent at man har kontroll på brekryssing, tauklatring og rutevalg til toppen, så er det lurt å leie en fjellguide som har gått turen før.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Trolsk stemning:Været i fjellet kan veksle raskt mellom blå himmel og sol til tåke, skyer og nedbør. (Foto: Bjørn Johannessen)

Valgets kvaler
Fjellguide hadde også Øystein og jeg leid til turen vår til Store Skagastølstind i slutten av juli. Vi har begge bakgrunn som løpere. De siste årene har det imidlertid blitt mindre løping og vi har tilegnet oss litt ulike andre egenskaper. Øystein er langt mer turvant enn meg, og har gått en del lange turer i fjellet, mens jeg blant mye annet har holdt på med klatring og regnet med den delen skulle gå greit. 10-12 timers fjellturer er imidlertid ikke noe jeg er vant med.

Men med vår løpsbakgrunn, med mange tøffe konkurranser og intervalløkter fra tidligere år, så visste vi begge hva det ville si å være slitne og regnet med i fellesskap å kunne komme oss til toppen - om forholdene tillot det.

Og nettopp det med forholdene ble det store spørsmålet da vi møtte guiden vår kvelden før tindebestigningen skulle finne sted. Han ga oss 50 prosent sjanse for at det ville være mulig å gå helt til topps. Det hele kom an på om dagenes nedbør ville fryse til is på toppen. Islagt fjell og tauklatring er en dårlig kombinasjon, men hvordan situasjonen var, ville vi ikke finne ut før toppen nærmet seg.

Skulle vi da likevel forsøke oss på Store Skagastølstind, med fare for å måtte snu like før toppen, eller satse på et litt lavere fjell med «toppgaranti»?

Etter mye vurderinger frem og tilbake, og etter at vi fikk vite at to andre taulag hadde bestemt seg for å forsøke på Storen, så tok også vi sjansen. Det var tross alt Storen vi hadde kommet for, og livet har jo lært oss at noen ganger lykkes man, andre ganger ikke.

Dermed var det bare å pakke sekken, sette vekkerklokka på 05:00 og komme seg i seng. Avgang fra Turtagrø Hotell var seks om morgenen neste dag.

De fire årstider
Som det stod i turbeskrivelsen: «For Storen trenger du bekledning for en norsk sommerdag i fjellet. Det vil si at du må være forberedt på alle fire årstider.»

Og det stemte. Vi fikk alt fra sol og blå himmel til regn som i høyden gikk over til sludd og snø. Selv om det var mye overskyet, og tåke i høyden, så var det heldigvis lite nedbør. Å gå med kliss gjennomvåte klær kan fort bli kaldt om det i tillegg blåser eller man ikke lenger klarer å holde aktivitetsnivået høyt nok oppe til å opprettholde varmen.

Personlig liker jeg å gå med så lite klær som overhode mulig uten at jeg begynner å fryse. Dette for å unngå å bli gjennomvåt av svette. Det er en hårfin balansegang mellom å fryse og svette, men ved hjelp av en lue og buff (rundt halsen) kan man regulere kroppstemperaturen ganske mye. Så lenge jeg er i aktivitet, så holder jeg varmen godt. Og så må man selvfølgelig ha mer klær lett tilgjengelig i sekken om det skulle bli kaldere eller været endrer seg.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Brevann:Badetemperaturen ble ikke sjekket. (Foto: Bjørn Johannessen)

Kampen mot melkesyra
I tillegg til å holde kroppstemperaturen i sjakk, så må man også holde kontroll på melkesyra i de bratte motbakkene.

Turtagrø, som er utgangspunkt for turen til Storen, ligger 884 moh. Det vil si at det er 1521 høydemeter som må forseres før vi er på toppen. Det er ingen nedoverbakker underveis. Helt i starten av turen er det ganske flatt og slakt oppover, men det blir straks brattere og brattere desto nærmere man kommer toppen på 2405 moh.

Ikke at 2000 meter er spesielt høyt, men høyden kan nok likevel bidra til at det blir litt tyngre å puste og dermed gjøre at melkesyra kommer litt tidligere enn i lavlandet. Å være den første som får smake på «syra», og dermed må be om pauser, er ikke spesielt kjekt.

Øystein skal ha takk for at han tok «støyten» når det gjaldt å få melkesyra først. Dermed framstod jeg som jeg var i bedre «fjellturform» enn hva tilfellet er.

Jeg er fremdeles overbevist om at Øystein, som har gått langt flere fjellturer enn meg, er den av oss som normalt sett er i best «turform». Men jeg tror jeg berget meg ved at jeg hadde med meg et par sammenleggbare staver. Disse kom spesielt godt med i de bratte melkesyrebakkene der vi måtte krysse is og snø. Jeg er temmelig sikker på at armbruken med stavene avlastet beina mine såpass at jeg lettere holdt melkesyra i sjakk.

Men i de steinete fjellpartiene, når det begynte å bli så bratt at vi måtte over i klyving, og etter hvert også tauklatring, så var stavene i veien og ble lagt bort.

Utover dagen var det en gradvis økning av den prosentvise sjansen for at forholdene var gode nok til at vi kunne gå helt til topps. Riktig nok var fjellet vått, og friksjonen dårligere enn på tørt fjell, men temperaturen holdt seg akkurat på riktig side av null slik at fjellet ikke ble islagt. Det var forsvarlig å klatre helt opp. Flaks.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Melkesyrebakke:Det er fort gjort å pådra seg litt melkesyre i de bratteste motbakkene. (Foto: Bjørn Johannessen)

Skyfri himmel
Selvfølgelig kunne man ønsket seg strålende sol fra skyfri himmel underveis på hele turen. Såkalt «fint vær». Men som kjent består ikke livet kun av solskinnsdager. Dessuten: på gråværsdager setter vi gjerne ekstra stor pris på de øyeblikkene der skydekket åpner seg opp og vi plutselig får et glimt av fantastisk utsikt.

I tillegg gjør den trolske stemningen under varierende vær og lysforhold at synsinntrykkene, og fotografiene fra turen, kan bli vel så spennende og varierte som på «postkortdager» med strålende sol.

Og enkelte ganger, da spesielt om man har litt høydeskrekk, kan det kanskje bare være en fordel med lavt skydekke og tåke? Slik som da vi begynte å nærme oss toppen og traverserte på en smal fjellhylle over de såkalte «galleriene», 300 spektakulære meter over Slingsbybreen. Innhyllet i tåke så vi ikke noe til breen, men kunne mer enn ane at det var en stupbratt fjellside nedenfor hylla vi gikk på.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
På kanten:Om man har litt høydeskrekk, så kan det på den smale traverseringen langs de såkalte galleriene kanskje være like greit at tåka er så tett at man ikke ser hvor stupbratt ned i avgrunnen det går på høyre side. (Foto: Bjørn Johannessen)

Flere veier til toppen
Når vi er inne på Slingsbybreen, så er den oppkalt etter han som offisielt var den første som besteg Store Skagastølstind. Denne bragden gjorde den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby i 1876, og ruta han brukte heter følgelig «Slingsbys rute». Denne bestigningen går dessuten for å være starten på fjellsporten i Norge.

I 1880 ble den første norske ruta til toppen funnet, ledet an av Johannes Thomassen Heftye, i et vellykket forsøk på å bevise at det fantes flere ruter til toppen enn den Slingsby hadde brukt fire å tidligere. Senere har denne ruta, «Heftyes renne», blitt den mest brukte ruta til toppen.

«Heftyes renne» var også ruta som Øystein og jeg, godt ledet an av vår fjellfører, brukte. Det vanskeligste punktet på ruta, det såkalte «cruxet», er å komme seg inn i selve renna. Med sekk, hjelm, fjellstøvler og hansker blir det straks slitt mer utfordrende enn graderingen 5- kan høres ut som. Men med litt haling og draing, lirking og lemping, så får man omsider presset seg innover og oppover i renna.

En tredje rute som er mye brukt i dag er «Vigdals sva». Hans Olsen Vigdal var en skolelærer som i 1890, uten bruk av verken tau eller andre hjelpemidler, bestemte seg for å gå til toppen av Storen. Planen hans var nok opprinnelig å følge «Heftyes renne», men han bommet sannsynligvis og fant isteden en rute til toppen 6-7 meter til høyre for nevnte renne.

Og i likestillingens navn tar vi også med at Therese Bertheau i 1894 var første kvinne som besteg Store Skagastølstind. I tillegg til å være en ivrig og respektert tindebestiger var for øvrig også hun skolelærer.

Helt til topps kom også vi, Øystein og jeg. Tåka og skyene var blitt gradvis tettere og gløttene av utsikt stadig sjeldnere. Ja, strengt talt var de vel ikke-eksisterende. Likevel var det en fantastisk følelse å kunne klatre helt opp på det vesle toppunktet som er akkurat stort nok til at to personer kan stå der og strekke armene i været i beste «Hyttebok-frå-helvete-stil» (ref. standup-komiker Are Kalvøs satire over nordmenns smått religiøse trang til å bestige fjelltopper).

Selv om tåka nå var så tjukk at vi knapt så annet enn hverandre, så var vi veldig glade for at vi kvelden i forveien bestemte oss for å ta sjansen på at det ville være mulig å komme seg helt til topps.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Siste innspurt:Øystein er i gang med siste taulengde opp til toppen av Store Skagastølstind. (Foto: Bjørn Johannessen)

Halvveis
Men når du er på toppen, så er du bare halvveis i turen – i alle fall i distanse. Man må komme seg ned igjen også. Det å gå bratt nedover kan være vel så krevende som å gå oppover. De gangene jeg har løpt lange, bratte motbakkeintervaller, så tror jeg stølheten på framsiden av lårene dagen etter først og fremst har kommet av nedoverløpingen i «pausene» på bakkedragene. Det samme de gangene jeg har løpt konkurranser som også inneholder mye nedoverløping. «Bremsemuskulaturen» på framsiden av lårene blir hardt belastet. Har man ikke trent på det, så blir man støl.

Men pust og melkesyre blir sjelden noe problem i utforbakke. Når vi i tillegg firte oss ned i tau i de bratteste partiene fra toppen, så slapp vi unna en del høydemeter, nedovergåing og klatring også.

Og ned igjen til Turtagrø kom vi. Totalt, inkludert pauser, hadde vi brukt 10,5 timer – 6,5 opp og 4 ned. Og været på nedturen ble bare bedre og bedre – og resulterte i en velfortjent is i sola utenfor Turtagrø Hotell.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Toppen:Utsikten kunne helt klart vært bedre, men det var likevel stort å ha nådd toppen av Storen. (Foto: fjellfører Eirik Olesen)

Alltid noen som er bedre
Men uansett hvor fornøyd man er med egen innsats og prestasjon, så finnes det alltid de som er bedre. Kanskje med mindre man, i øyeblikket, heter Kilian Jornet eller Gjermund Nordskar.

Noen få dager før Øystein og jeg gikk til Store Skagastølstind, hadde den spanske fjelløperen Kilian Jornet besteget alle de 23 toppene over 2000 m i Hurrungane (hvilket også inkluderer Storen) i løpet av 20 timer og 45 minutter.

Og et par uker senere kom meldingen om at Gjermund Nordskar, som er fjellguide og lokalkjent i Jotunheimen og blant annet har vunnet ultraløpet Xreid tre ganger, hadde satt ny rekord fra Turtagrø til Store Skagastølstind og tilbake. Tid: 2 timer og 42 minutter. I løpet av den tiden hadde Øystein og jeg knapt kommet oss halvveis opp i fjellsidene. Men på den annen side slo vi alle de som ikke engang kom seg over dørstokken den dagen vi besteg Storen.