Forskning tyder på at hard kondisjonstrening i vekstfasen ikke har så stor effekt

Hege Wilson Landgraff skal 18. desember forsvare doktorgraden sin, "Effekt av kondisjonstrening gjennom pubertetsåra" eller "Cardiorespiratory, hematological and body composition changes in maturing girls and boys with different training backgrounds" som er den internasjonale tittelen på studien.

Spørsmålsstillinga som hun skal belyse, er ifølgje NIH.no den følgende:

"Når hormonelle endringar døgnet rundt får både storleiken på hjertet og blodvolumet til å auke så mykje, kor mykje betyr da nokre timar med kondisjonstrening?"

Det korte svaret er at regelmessig intervalltrening er mye mindre viktig for kondisjonen til de unge enn til de eldre. Årsaken er at det at ungdommene vokser, i seg sjøl øker oksygenopptaket så mye at om en trener i tillegg, ikke vil påvirke i noen særlig grad.

Særlig gjaldt dette guttene. Jentene, som i større grad legger på seg fett enn muskler, kan ikke regne med samme framgang av å bli et år eldre. Sjøl om de guttene som trente utholdenhet ikke målte høyere maksimalt oksygenopptak enn de som trente variert, så klarte de som trente kondisjon likevel å løpe signifikant lenger på en tredemølletest der de skulle løpe til utmattelse. Det tyder på at kondisjonstreninga gav utbytte i form av framgang sjøl om den ikke resulterte i høyere oksygenopptak.

Bør få følger

Hege Wilson Landgraff mener likevel at funnene bør få betydning for hvordan både trenere og foreldre legger opp aktiviteten for barna.

– Kondisjon og oksygenopptak er viktig, men i staden for å køyre store mengder av til dømes intervalltrening, kan ein heller drive variert trening med teknikk og koordinasjon og la det at ungane veks ta seg av å auke oksygenopptaket, uttaler forskeren som har studert hvordan utholdenhetstrening virker på 12-16-åringer.

Hovedfunnet i studien var at de som trente variert med mye vektlegging på teknikk fikk like stor økning i oksygenopptak, blod- og hjertevolum som de som fokuserte på kondisjonstrening. For den viktigste årsaken til framgangen var rett og slett at ungdommene vokste.

En av de som til en viss grad problematiserer konklusjonen, er Espen Tønnessen, professor i treningsvitenskap ved Høyskolen Kristiania. I en diskusjonstråd på Norsk mellom- og langdistanse på Facebook, skriver han:

"Det er viktig å tenke helhetlig og ikke bare tenke på blod og VO2maks. Intervalltrening skal en også lære i praksis, en skal lære seg å like det, lære seg å mestre, trene trenbarheteten etc. Hvor mange av de som blir best til slutt i utholdenhetsidrettene, har ikke gjennomført mye og god utholdenhetstrening i ung alder. Kan årsaken skyldes noe annet en blod og VO2maks? Allikevel er dette verdifull forskning som viser viktigheten av å kunne trene motorikk og teknikk i en alder hvor vekst og modning legger til rette for det."

Allsidig trening i oppveksten

En annen undersøkelse som NRK og Universitetet i Agder nettopp har gjennomført blant 137 norske toppidrettsutøvere i 30 forskjellige idretter, viser at de fleste av dem trente relativt allsidig i oppveksten. Da de var 12 år gamle, drev 86 prosent på med minst to ulike idretter, og da de var 16 år, var det fremdeles 39 prosent som holdt på med to eller flere idretter. Klart flest - 38 prosent - valgte hovedidrett først da de var 15 eller 16 år gamle. Bare 18 prosent valgte hovedidrett før de fylte 13 år.

Førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU, Stig Arve Sæther, uttaler til NRK at majoriteten av toppidrettsutøverne har en allsidig bakgrunn, men at mange tror at tidlig spesialisering er nødvendig:

– Jeg tror det er en forventning generelt blant både foreldre og trenere om at hvis du skal bli god, så må du starte tidlig. Og det finnes en del historier om at noen har startet veldig tidlig og spesialisert seg og blitt gode. Og så bruker man dem som et legitimt argument for å si at da må vi gjøre det, men forskning ser på mønster, og mønsteret er at det ikke er behov for tidlig spesialisering i ung alder.

I den samme NRK-saken uttaler Henrik Ingebrigtsen at han angrer litt på at han ikke spesialiserte seg på løping tidligere enn det han gjorde. Han kombinerte som kjent løping og langrenn til han var 17 år.

– Det satte meg kanskje litt tilbake. Jeg ble litt tung i kroppen, mener Henrik om langrennsgåingen i ungdomstiden.

– Se på Jakob, som bare har trent én ting, og hvor han er nå. Jeg angrer litt på at jeg ikke satset mer på løping, sier Henrik Ingebrigtsen som tross alt har vunnet EM-gull på 1500 m og klart kunsten å ta medalje i fire EM på bane på rad. I tillegg er det også blitt flere medaljer i EM innendørs og EM terrengløp.

Så kanskje er det heller Jakob Ingebrigtsen som er unntaket som bekrefter forskernes tese om at god mengde med variert trening i oppveksten har mye for seg.

Hvorfor ble de beste best?

Funnene i NRKs / Universitetet i Agders studie er i overensstemmelse med en undersøkelse som professor ved Norges idrettshøyskole, Gunnar Breivik og jeg gjorde for Olympiatoppen i 1998. I studien "Hvorfor ble de beste best?" dybdeintervjua vi 18 av Norges mestvinnende idrettsutøvere om barndom, oppvekst og idrettslig utvikling. Svarene til de som ble best i voksen alder, ble sammenlignet med svarene til utøvere i samme idrett som var like god i oppveksten, men som ikke kom opp på internasjonalt nivå i voksen alder.

Noen av funnene i vår undersøkelse var:

• De som til sist ble verdensenere, drev mye og allsidig både egenorganisert og voksenorganisert fysisk aktivitet i hele grunnskoleperioden.
• Aktiviteten var leikprega og lystbetont.
• De var relativt gamle før de valgte en hovedidrett, og en del fortsatte med andre idretter ved siden av også etter at de hadde valgt hovedidrett.
• Idretten ble i stor grad drevet for idrettens egen skyld, ikke for å bli best i verden. Å måtte velge bort andre ting opplevdes i liten grad som noen forsakelse.
• De var ikke barnestjerner i det som skulle bli hovedidretten, men hadde et vidt idrettslig sjølbilde og gjorde det godt i idrett generelt. Talent hadde de utvilsomt, men talentet bestod, slik de sjøl oppfattet det, mer av evne og vilje til trening enn spesielt gode medfødte anlegg.
• Foreldrene - og i særlig grad fedrene - tillegges en avgjørende betydning, først og fremst som støttespillere, men også ved å ha vært fysisk aktive forbilder. De har stilt opp hele veien uten å utøve noe press.
• Alle har bodd hos begge foreldrene i hele oppveksten, og de kommer i stor grad fra det de vil kalle en typisk idrettsfamilie. Friluftsliv har vært den andre store interessen i mange av familiene.
• Det forholdet i oppveksten som utøverne mener har bidratt mest til deres idrettslige utvikling er foreldrenes støtte. Videre følger lystbetont trening, dyktige trenere og at suksessen har kommet svært gradvis. Generelt sett mener de treningsvilje, tålmodighet og idrettsglede er de viktigste årsakene til at de er blitt så gode som de er blitt.

Både Sondre Nordstad Moen og Karoline Bjerkeli Grøvdal er eksempler på løpere som har kommet veldig langt til tross for, eller på grunn av, at de drev med både løping og langrenn langt opp i tenåra. (Foto: Kjell Vigestad og Bjørn Johannessen)