Hopp til hovedmenyen på siden Hopp til hovedinnholdet på siden
Anne Emilie Larsen trodde ikke løping var noe for henne, men der tok hun feil.
Anne Emilie Larsen

Anne Emilie Larsen trodde ikke løping var noe for henne, men der tok hun feil.

Fra selvmordstanker til smilende løpeentusiast

Siden Anne Emilie Larsen (35) var 14 år, har hun slitt med depresjoner. Tapet av både moren samt kjæresten, førte videre til tunge psykiske lidelser og en enorm vektoppgang i 20-årene. Men da Anne Emilie ble bitt av løpebasillen tidligere i år, har både sinnet og kroppen hennes blitt lettere. I september løper hun «10 for Grete».
Publisert | Oppdatert
Artikkelen fortsetter under annonsen


– Man kan jo faktisk ikke sitte å vente på inspirasjon og motivasjon. Da kommer man seg aldri ut for å løpe, ler Anne Emilie i andre enden av telefonrøret. Ja, for løping ble 35-åringens redning da treningssenteret hennes stengte grunnet covid. I starten var hun temmelig rådvill på hva hun skulle foreta seg. På senteret hadde hun jo et regime å følge. Hun visste hva hun gikk til, hun visste hva hun skulle sette mølla på, men ute? 

– Jeg kunne jo ikke vente på at senteret skulle åpne igjen selv om det hadde vært en god unnskyldning for å ikke å trene, sier hun.

Mars 2021 la hun ut på sin aller første løpetur. Steg for steg. 

– Det gikk ikke fort, men det gikk da fremover! Til å begynne med løp jeg rolig et minutt av gangen, og gikk i 3-4 minutter etterpå. I starten vingla jeg kraftig og følte meg i ubalanse for hvert løpesteg jeg tok. Konstant tittet jeg ned på beina mine for å sjekke tilstanden der nede, hehe.  Det var tunge steg i starten, men for en enorm progresjon jeg fikk! Til tross for at jeg ikke er spesielt fan av selvskryt i sosiale medier, delte jeg et par drypp om løpeprogresjonen min på Instagram og Facebook, og har aldri opplevd å få så mange tilbakemeldinger som jeg da fikk, forteller Anne Emilie som bor på Flisa. Et lite tettsted der ja, sånt legges godt merke til. 

– Altså, folk kommer bort til meg i garderoben på treningssenteret og skryter av meg,  og i kassa på Rema får jeg også mange gode tilbakemeldinger på det jeg har prestert. Jeg føler jeg nesten må beklage å ha lagt ut så mye, men når såpass mange heier på sidelinja, da er det ekstra stas å legge ut! Det motiverer meg rett og slett, sier hun. 

Tung tid

Lenge før Anne Emilie fant løpegleden, var hun gjennom en tung tid som yngre. Som 13-åring mistet hun moren sin. Moren fikk hjertestans hjemme, og døde bare 44 år gammel. Dødsfallet til moren førte til en kraftig vektoppgang, og tenårene til Anne Emilie var preget av tunge depresjoner. 22 år gammel la hun en plan om å avslutte livet sitt. Da hadde hun ventet på psykologhjelp i 6 måneder etter å ha testet ut et årsstudium i historie. 

Heldigvis hadde Anne Emilie en kjæreste som ante fare på ferde, og Anne Emilie ble lagt inn på psykiatrisk. Hun bodde lenge på en institusjon før NAV fikk henne ut i jobb på en gård. Gårdsjobben var lavterskel og akkurat det hun trengte. 

– Det passet meg helt perfekt. Jeg elsker dyr! Til tross for at det var 18 minusgrader ute sov jeg ute med kuene og storkoste meg, forteller hun. 
I 2009 begynte hun å studere sykepleie og skulle få livet på stell. Men da kjæresten hennes fikk tilbakefall av kreft, noe han hadde før han ble kjent med Anne Emilie, ble ting på nytt tøft. 

I 2010 døde han 20 år gammel. Anne fortsatte sykepleiepraksisen sin, men valgte å utsette noen praksiser på grunn av den tunge perioden hun var midt oppe i.  

I mars 2013 var hun ferdig utdannet sykepleier og året etter flyttet hun til søsteren sin i Kristiansand. Der fant hun trøst i dykking, men de neste fire årene slet hun mye med angst og panikkangst, og i 2018 ble tilstanden hennes forverret, og pappaen hennes dro ned for å ta henne med hjem. 

Gikk opp 23 kilo

Hjemme på Flisa forsvant angsten, men depresjonen og overspisinga tok over. På ett år la hun på seg over 23 kilo. 

– Jeg både skjønte og kjente at jeg var tung da jeg prøvde å gå skogsturer med tanta mi på 70 år som ble så gæren av at jeg gikk så sakte. Til slutt oppsøkte jeg fastlegen, og han spurte om jeg hadde gitt opp. Jeg skjønte godt hva mente. Både lysten på livet og kampen mot vekta, sier Anne Emilie. 

Høsten 2019 sa det helt stopp, og Anne Emilie ble utredet for diabetes og henvist til overvektsklinikken. Etter å ha lagt om kosten og deltatt på en rekke kurs, gjennomførte hun en gastric bypass operasjon juni 2020. Og høsten 2020 startet hennes treningsreise. 

– Jeg tok med meg tante på 70 igjen for å sjekke formen min, og jaggu klarte jeg å gå i samme tempo som henne, ler Anne Emilie.  

Men motivasjonen kommer ikke lett for Anne Emilie. Den må jobbes med hver dag. 

– Jeg har sagt til meg selv at jeg SKAL klare å trene tre dager i uka. I 15 år har jeg lent meg på at jeg har vondt i en øreflipp, og har dermed droppet trening. Det går ikke lenger. 
En dag bestemte jeg meg for å legge ut en skrytepost i Facebook-gruppa Løpeprat, og den tok rimelig av.

– Jeg våkna den påfølgende morgenen med masse likes og hyggelige kommentarer. Ja, til og med Jack Waitz hadde likt posten min, forteller hun
Anne trengte virkelig den boosten hun fikk via Facebook posten. Hun har brukt store deler av livet sitt på å rakke ned seg selv, og gode ord fra både kjente og ukjente har hjulpet henne mye.

– Den interne monologen man sier til seg selv betyr også veldig mye! Heldigvis er den på god gli nå, sier hun 

Men negative tanker spinner likevel i hodet hennes før hver løpetur. 

– For hver økt jeg skal ut, tenker jeg ofte: Dette klarer jeg IKKE. Men vipps, så har det gått 25 minutter, og man har det så godt med seg selv etterpå! De negative tankene er der kanskje i starten, men de forsvinner raskt, sier Anne Emilie.

30 kilo har hun gått ned siden hun startet sin treningsreise, og blir like forbausa hver gang hun innser hvor mye det faktisk er. 

– Hver gang jeg løfter på en 6 kilos manual på trening tenker jeg ofte: Tenk at jeg har gått ned 5 sånne! Det er helt hinsides!

Nå kan hun krysse av både 17mairaton og Påskeløpet til Oslo Maraton, og hennes neste mål er å løpe «10 for Grete» under Oslo Maraton.  Løpsreisen sin har hun delt og deler mye av i sine sosiale medier. 

– Jeg har av og til tenkt at det kan bli for mye selvskryt, men når såpass mange heier på meg, ja da får jeg bare lyst til å fortsette å spre løpeglede, sier hun.

 
Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957 
 

Kommentarer

Alle kommentarer må undertegnes med fullt navn, fornavn og etternavn.
Vi forbeholder oss rett til også å utelate kommentarer som er av sjikanerende, politisk eller injurierende art.

Posting
  • Inspirerende!

    Takk for fin reportasje. Imponerende dame!
    Ønsker deg lykke til videre med løpingen, Anne Emilie, og at du får mye medvind i livet videre.

    2021-09-15 17:41:05
    [Svar]  Link
  • Jeg heier på deg!

    Godt å lese at løpinga hjelper deg å bygge selvtillit og en bedre hverdag! Jeg kjenner altfor godt til den dystre sinnstilstanden når det å måtte leve en dag til med all smerten man har inni seg bare virker umulig, og man har lyst til å bare gi opp. Det er sjeldnere nå enn det noengang har vært siden første gangen jeg kjente på det når jeg var 9 eller 10 år gammel, men det hender fortsatt. Løpinga er i ferd med å lære meg at det ikke er at jeg er svak mentalt som gjør at det har blitt sånn. Jeg klarer ting med joggesko på bena som imponerer andre som jeg normalt ville følt meg mindreverdig ovenfor, ting som krever mental styrke.

    2021-09-14 19:22:45
    [Svar]  Link
  • Anne Emilie

    Du er så flink synes den gamle tanta som nå er blitt 72❤️

    2021-09-10 15:18:46
    [Svar]  Link
  • takk

    Så utrolig flott lesning, og takk for at det blir delt, Anne Emilie!

    2021-08-23 13:07:28
    [Svar]  Link