Gleden over en mislykket maraton

Jeg har hatt lyst til å løpe maraton lenge. I hvert fall siden jeg en gang leste et Syn og segn-essay som fulgte tankestrømmen til en maratonløper. Jeg husker tre ting: At teksten var strukturert etter spillelisten han hørte på mens han løp. Og hvordan han fnyste da han passerte startpunktet for de ubrukelige deltagerne på det parallelle halvmaratonløpet. Det var ingen i Athen som hadde fått vite at de uovervinnelige og invaderende perserne hadde tapt slaget ved Marathon, hvis Pheidippides hadde stoppet på halvveien. Og så husker jeg beskrivelsen av å komme i mål. Ingen feiring. Ingen glede. Bare mørke, og innsikten: Det er over.

Etter hvert gikk lysten over i et mål. Jeg skulle løpe maraton. Jeg søkte på resultatlistene for London Marathon og fant ut at gjennomsnittstiden var fire timer. Ok. Da skulle jeg prøve på det. Jeg hører mye på podkast, og jeg begynte å søke etter noen som handlet om løping, helst maraton. Jeg prøvde noen amerikanske først. Det gikk ikke bra. Men så fant jeg «Løpetid» med Finn Kolstad fra Kristiansand. Den første sesongen handlet om å følge en relativt utrent entusiast frem til målstreken på New York Maraton. Måltid: 4 timer. Det passet perfekt.

Marius Bakkens 4-timersplan

Sommeren 2019 begynte det første ærlige forsøket. «Løpetid» hadde fått selskap av «I det lange løp» med Jann Post og maraton-galning Kristian Ulriksen (2.20!), og jeg hadde skjønt såpass at det jeg hadde å gjøre, var å kjøpe treningsopplegget som den norske løperen og legen Marius Bakken hadde laget. Der kan en velge hvilket nivå en skal trene seg opp til, og etter å ha sett at nybegynner-planen inneholdt sykling, satset jeg på å gå rett på 4-timers-opplegget. Jeg fant ut at det skulle være maraton i Bergen i desember det året og tilpasset Bakken-planen til å vare enda lenger enn den er ment for.

Høydepunktet den høsten var en fantastisk løpsopplevelse på 10 kilometer, mens halvmaratonløpet, som skulle gjennomføres ca. en måned før maratonløpet ble tungt. Jeg husker hvordan Dag og tid-forakten gav gjenlyd i hodet da jeg tok imot pynteglasset som skal markere at en har fullført en halvmaraton.

Etterpå hadde jeg ordentlig vondt i foten. Og det gav seg ikke. Da jeg i november opplevde at smertene hogg inn ca. 16 kilometer ut på en særdeles rolig langtur, kastet jeg inn håndkledet. En del av planen har alltid vært at jeg skal løpe maraton på fire timer, og så klare å gå dagen etterpå. Dette vil jeg gjøre en gang i året.

Nytt forsøk – og ny utsettelse

I januar 2020 begynte jeg på Bakken-opplegget på nytt. Nå var målet Bergen City Marathon i april. Det var faktisk ikke pandemien som stoppet meg, men en oppblussing av Morbus Crohns sykdom. Jeg husker en fantastisk treningsuke i februar, da vi var på vinterferie i Nissedal for å kunne være med bestefaren min. Jeg tok en rolig langtur fra mamma og pappa sin hytte på Fjone og helt hjem til bestefar. Jeg elsker å knytte sammen steder som betyr noe for meg ved å løpe mellom dem. Jeg har en dårlig stedsans, jeg tror en del av opplevelsen er en slags forundret glede over at disse stedene faktisk befinner seg i samme romlige univers. Mennesker er ikke ment for å reise med bil.

Etter god behandling og riktig medisin kunne jeg ta opp igjen maraton-treningen i juli 2020. Nå hadde jeg lært to ting. For det første: ikke gjør programmet lengre enn det trenger å være. Det skulle være Bergen Maraton 17. oktober, og det ble målet. Jeg kjørte en oppvarmingsuke, og når jeg teller med den, har jeg gjennomført 57 treningsøkter mellom 4. juli og 16. oktober. Det er to rolige økter som ikke er blitt gjennomført, og en gang løp jeg 40 minutter da jeg skulle ha løpt 80. Ellers er det gjennomført. De første ti ukene sammenlignet jeg resultatene mine fra treningen i januar, februar og mars, men fra og med uke 37 har jeg vært på upløyd mark.

Fornuftig fart

De siste ukene har jeg tenkt mye på hva som var en fornuftig fart å starte på. Hovedmålet var fire timer, men jeg hadde begynt å kaste lengselsfulle blikk på en fremtidig klokke som sa 3:45. Da måtte jeg løpe med en gjennomsnittsfart på 5 minutter og 20 sekunder pr kilometer. Det tilsvarer 11,26 km/t. På den siste intervalløkten skulle jeg ligge i maratonfart i fem minutter à fire ganger, med to minutts pause imellom. På den tredje av disse intervallene klarte jeg å holde 5.16 helt jevnt. Da var pulsen min på 156, som tilsvarer høy sone 2 for meg. Marius Bakken skriver i programmet at maratonfart er lav sone 3. Jeg følte meg trygg og planla å snitte på 5.19 på første halvdel, og så evaluere underveis.

Bekledning og bespisning

Er det en ting jeg har lært av alle podkastene jeg har hørt, så er det at maraton krever forberedelser. En ting er treningen, det er for så vidt greit nok. Men så er det en hel del praktiske ting i tillegg: bekledning, bespisning, drikke, sko; og som i Dag og tid-artikkelen: en spilleliste. Dette har opptatt meg de siste dagene. Jeg endte opp med følgende – siden det ikke var meldt mer enn 7 grader, gikk jeg for:

• Den vanlige løpetightsen for temperaturer under 12 grader.
• En ulltrøye innerst.
• Den vanlige syntetiske løpetrøyen min over.
• Syntetisk løpevest.
• Tynne hansker (som kan puttes i vesten underveis).
• En halsbuff i ull (som også kan puttes i vesten underveis).
• Lange ullsokker på føttene (det løper jeg alltid med, etter at jeg kom til å mistenke at årsaken til at jeg ikke ble bra etter halvmaratonløpet høsten 2019, var at jeg løp med for kalde ankler. Det har funket bra i 2020!).

Energitilførselen skulle sikres gjennom energigel, et karbohydratkonsentrat som minner mest om tykk saft som ikke er blandet ut. Det skal svelges med et par munnfuller vann, og derfor gikk jeg for vann som løpsdrikke. Fire små flasker plassert på bord i målområdet (for vending etter halvmaraton) og ved 6,5 km/14,5 km. Planen var å ta gel og drikke vann ved hver av disse vannstasjonene, som ble ca. hver halvtime. Det er viktig å begynne tidlig med energipåfylling på maraton. Når det er tomt, er det for sent. Det har Finn Kolstad på Løpetid-podkasten sagt. Og Jann og Kristian også.

4-timers spilleliste

Spilleliste er det lenge siden jeg har laget. Jeg tror jeg må gjøre det oftere. Med fire timer til rådighet ble det plass til mye musikk. Jeg gikk hovedsakelig for artister som gir meg gode assosiasjoner og behagelig energi. Men jeg la inn «Hybrid Theory» av Linkin Park også. Og U2 og Ole Edvard Antonsen sin «Vidda» til det siste kvarteret mellom 3.30 og 3.45. Ja da. Det er pompøst, men det hadde gitt mye energi! I tilfelle jeg endte opp med å sprekke og komme nærmere fire timer, la jeg inn noen trøstende lyder fra Sufjan Stevens og Damien Rice.

Den aller siste forberedelsen handler om taping og innsmøring. Før en maraton gjelder det å sikre seg mot gnagsår av ulike slag. Brystvorter og tær tapes, og vaselin i skrittet og under armene må til. Til slutt en liten dæsj med vaselin på tissen også. Det gjorde Finn i episoden som fulgte ham før og etter Berlin Maraton.

Masse energi slippes løs når startskuddet går. (Foto: Arne Dag Myking)

Mistet forakten

Klokken 08.58 står jeg ca. en meter eller mer fra omtrent to hundre nervøse, rolige, spente og klare løpere. Noen av dem skal løpe halve distansen, eller egentlig – den samme løypen som maratonløperne, men kun en gang. Jeg har mistet Dag og tid-forakten for halvmaratonløpere. Det er langt og vanvittig krevende å løpe det så fort som en del av disse nå skal til å gjøre.

Da starten går, konsentrerer jeg meg for ikke å bli med på startfarten i feltet. Jeg skal ligge mellom 5.15 og 5.20 på klokken min. Første gang jeg ser på den, viser den 5.05. Selv om det føles som hele feltet glir fra meg, er det altså for fort. Jeg roer ned. Den første kilometer ut fra Fana Stadion er mer kupert enn jeg liker, og jeg skal ikke ødelegge beina på å dundre av gårde. Snittfarten på første kilometer blir 5.21. Godt fornøyd!

2. km – 5.29,2 - 174 i snittpuls

Jeg liker ikke denne delen av løypen. Opp og ned og rundt og bort. Snittfarten viser at jeg mister konsentrasjonen flere steder mens jeg prøver å navigere i flokken av løpere.

3. km – 5.12,6 - 178 i snittpuls

Løypen strekker seg ut ned mot Stend, og nå løper jeg plutselig litt fortere enn jeg hadde tenkt. Det føles ordentlig behagelig, men to ting irriterer. For det første er pulsen allerede godt over 170! Det er sone 4, og ikke der jeg pleier å være i denne farten. Er det de kuperte første to kilometerne jeg ikke tåler? Jeg kommer på noe Finn har sagt: Pulsen legger seg noen ganger for høyt i løp. Kanskje det er det som skjer. Beina føles som de er på søndagstur. Jeg lar puls være puls og flyter videre.

Den andre irritasjonen er verre. Jeg er varm. For varm. Ulltrøye, syntetisk trøye og vest er for mye. Søren. Det er vanskelig å kvitte seg med en ulltrøye mens en løper, og det kjennes som at det er den som er feil. Jeg kommer på at det er lettere å ta av hanskene. Dumt å løpe med hansker når en er for varm.

4. km – 5.16,0 - 177 i snittpuls

På denne kilometeren svinger vi av veien ved Stend og løper langs en gammel jernbanelinje. Det går godt nedover, og farten holder seg. Feltet begynner å stabilisere seg, og jeg har begynt å legge merke til løpere rundt meg. Hvor mange av disse skal være med hele veien? Er det noen å henge seg på? En høy mann med svart løpejakke tar meg igjen og durer på nedover. Jeg følger ham. Han tar luftmotstanden.

5. km – 5.09,5 - 176 i snittpuls

Nå går det litt fort, men det er nedover, og jeg vet at det blir tyngre å løpe opp her, etter at vi har snudd ved ca. 10,5 km. Jeg er altfor varm og begynner å bli redd for at en påkledningstabbe skal ødelegge dagen. Jeg har stappet hanskene i den lille brystlommen på vesten, og nå prøver jeg også å stappe buffen inn der. Det er rart å løpe med en diger hamsterkul på venstre bryst. Kanskje jeg bare skal kaste vesten?

6. km – 5.20,3 - 177 i snittpuls

Jeg kaster vesten på denne kilometeren. Farten tyder på at jeg mister konsentrasjonen mens jeg diller med glidelåsen og ser etter et sted hvor den vil få ligge i fred til jeg kan komme og hente den etter løpet.

Så må jeg samle meg og tenke på drikkestasjonen som kommer på 6,5 km. Jeg har fått satt ut tre små vannflasker der, og skal ta 1/3 av gel-pakken så nærme drikkingen som mulig. Jeg løp halvmaraton i akkurat denne løypen og mener jeg husker hvor Hamre bro er. Jeg bommer med flere minutter, som må løpes med tykk energigel-smak i halsen. Ikke optimalt. Så kommer bordet med flaskene, og jeg kan enkelt plukke opp en av mine. Jeg løper forbi minst fem av de som har passert meg mens jeg kvittet meg med vesten. Etter noen slurker vurderer jeg å drikke hele flasken. Kan det bli for mye? Jeg løper med den en stund før jeg svelger resten av vannet og kaster den fra meg ved markeringen for 7 km.

7. km – 5.12,8 - 177 i snittpuls

Nå går det i fin fart. Det er lett å løpe, temperaturen er god. Jeg har løpt 10 km på 45 minutter før, og da går det i 4:.30-fart. Dette er komfortabelt, men jeg vet det er langt igjen. Jeg prøver å løpe jevnt og lett, mens jeg tenker på at ved neste drikkestasjon skal jeg vente lenger før jeg får i meg gelen.

8. km – 5.24,0 - 177 i snittpuls

Den gode stemningen har gått ut over konsentrasjonen! Farten har dalt, og jeg må justere den opp. Jeg sjekker snittfarten og ser at jeg heldigvis har god margin til 3.45. Samtidig vet jeg at det blir tøffere å løpe opp fra vending til stadion enn det har vært å løpe ned. Kan det bli for tøft med 3.45?

9. km – 5.18,3 - 174 i snittpuls

Plutselig løper en dame med jakke fra Kristiansand Løpeklubb forbi meg. Det er klubben til Finn, Tommy og de andre på «Løpetid»-podkasten! Jeg føler meg sett.

10. km – 5.24,0 - 173 i snittpuls

Det nærmer seg vending og jeg begynner å møte løperne som ligger foran i løypen. Det er kun en jeg vet hvem er. En jeg kjenner fra ungdomskoletiden på Ågotnes. Han viser V-tegn når han passerer meg, og jeg vinker tilbake. Etterpå begynner jeg å lure på om han egentlig mente å markere at han lå foran meg.

Både fart og puls har dalt noe. Det bekymrer meg. Jeg vet at en av mine største svakheter som løper er at jeg ikke har trening i å presse meg fysisk. Det meste av treningsarbeidet mitt er i sone 1, 2 og 3. Jeg strever med å holde oppe trykket. På Knarvikmila tidligere i høst gikk det helt galt, da motivasjonen forsvant fullstendig da jeg så at jeg ikke kom til å klare å løpe på 45 minutter denne gangen. Det må ikke skje i dag. Nå er det maraton. Det er dette det handler om. Skjerpings!

Tidlig i løpet bør det meste ennå kjennes lett. (Foto: Arne Dag Myking)

11. km – 5.25,3 - 176 i snittpuls

Innsatsen økes, men vendingen koster litt tid. Rett etter vending får jeg en fantastisk følelse av at dette er lett. Jeg kan bare suse av gårde. Jeg tar igjen mannen med den brede ryggen og følger ham uten at det koster noe.

12. km – 5.15,3 - 174 i snittpuls

Ryggen foran meg går for seint. Han er oppe på 5.20-tallet et sted. Jeg løper forbi og tar opp jakten på Kristiansand Løpeklubb. Fem hundre meter senere er hun passert, og jeg ser etter neste rygg. En ung dame med turkis trøye er nærmest, og en mann i hvitt løpetøy et stykke foran der.

13. km - 5.19,3 - 175 i snittpuls

Nå har jeg marsjfarten. Hver kilometer jeg kan sette i banken med denne tiden er et ekte steg nærmere å få krysse mållinjen på 3.45 mens Ole Edvard Antonsen maler Vidda med trompet.

14. km – 5.26,3 - 175 i snittpuls

Her går det litt oppover, mens jeg nærmer meg drikkestasjonen igjen. Jeg tenker på flaskene mine, og bestemmer meg for å ta et glass vann fra boden denne gangen. Da kan jeg ta en flaske både på vei ned og opp på andrerunden. Det blir bra.

15. km – 5.25,1 - 175 i snittpuls

Selv om jeg nettopp har løpt forbi den, klarer jeg ikke å huske når drikkestasjonen er. Jeg tar gelen for tidlig igjen, men plukker raskt opp en kopp med vann for å skylle den ned. Hun i den turkise løpetrøyen tar to glass og tømmer dem proft. Det ser kult ut. Jeg for min del har begynt å legge do-planer. Jeg har utlagt tarm og forventer å måtte tømme posen en gang underveis. Den har vokst betraktelig mellom de to drikkestasjonene, og nå presser magebeltet mitt tvers over posen. Kan jeg vente til jeg er tilbake i målområdet for vending etter 21,1?

16. km – 5.14,1 - 176 i snittpuls

Jeg følger hun i den turkise trøyen tett og farten går opp. På et tidspunkt er det hun som slakker av, og jeg glir inn foran. Jeg lurer på om hun løper hel eller halv maraton, og om vi kommer til å bytte mange ganger. Idet jeg passerer stedet hvor jeg har slengt vesten, buffen og hanskene mine snur jeg meg for å rope til vakten at de godt kan bli liggende der.

Da skjer det noe. Samtidig som jeg roterer kroppen mot høyre for å snu meg mot henne, kommer det krampe i begge leggene. Hva er dette? Jeg har kjent litt på krampetendenser tidligere denne uken. Senest da jeg stod opp av sengen i dag tidlig. Og jeg vet at jeg har skulket styrketreningen. For hver av ukene på arket der jeg krysser av løpeøkter står det et felt hvor jeg kan markere hvor mange ganger jeg har tatt tåhev den uken, og hvor mange ganger jeg har gjort oppsteg. For nesten alle ukene er det 0. Det er løping jeg liker, ikke styrketrening. Og jeg har mest tenkt på det som skadeforebygging, og jeg har ikke blitt skadet denne gangen. Hva nå?

17. km – 5.30,0 - 178 i snittpuls

Omtrent halvveis på denne kilometeren begynner det å komme stråler av krampe gjennom leggene mine. Jeg har aldri kjent det før. Det er som om det sitter en liten fyr nede på hælen min og skyter en strålepistol opp mot kneet. Det er ikke fryktelig vondt, men farten går ned. Nå er jeg inne i området hvor jeg vet at jeg stivnet og mistet muligheten til å løpe under 1:41 på halvmaraton i fjor høst. Jeg vil ikke at det skal skje igjen, men strålingen bekymrer meg. Kan man løpe sånt av seg? Og burde jeg kanskje stoppet og tømt posen?

18. km – 6.52,9 - 171 i snittpuls

Jeg begynner å føle meg dårlig, og bestemmer meg for å tømme posen. Jeg finner et egnet sted og stikker litt inn i skogen. Det går fort og raskt. Jeg tenker at vi med pose på magen egentlig har en fordel i lange løp. Jeg kvitter meg med innholdet raskt, og det er null risiko for at jeg blir sår. Nede på veien igjen føler jeg meg litt bedre. Farten går opp i 5.15, og jeg kjenner ikke krampene.

19. km – 5.39,4 - 174 i snittpuls

Nå kjenner jeg krampene. De kom raskt tilbake. Farten går ned, og i stedet for terskelfart begynner jeg å tenke på krampefart. Det er den farten jeg kan løpe i uten at krampene blir verre. Men det er 23,2 kilometer igjen. Det er sannsynligvis et dårlig tegn med kramper allerede nå, men jeg har et håp om at de skal gå bort av seg selv.

Et stykke foran meg ligger mannen med svart jakke. Hun med den turkise trøyen kan jeg ikke se. De løp forbi meg da jeg tømte posen, men jeg ser for meg at jeg i hvert fall skal ta igjen han i svart. Det virker som han tar seg en rolig kilometer av og til.

20. km – 5.53,4 - 171 i snittpuls

Jeg er tilbake i den delen av løypen jeg ikke liker, og i denne retningen er bakkefordelingen enda verre. Jeg ser fart over 6.00 på klokken og blir ordentlig betenkt. Hvis jeg skal klare 3.45 nå må det skje en slags forvandling etter passering på 21,2 kilometer. Kan det skje?

21. km – 6.08,6 - 171 i snittpuls

På vei opp bakken til Fana Stadion ser jeg at farten er over 7.00. Dette er ikke bra. Idet jeg går over toppen av bakken, ser jeg at hun i den turkise trøyen passerer halvveis og fortsetter. Kanskje hun også får det tøft slik at jeg kan ta henne igjen? Jeg vet at jeg kan avslutte sterkt, når målet kommer nære nok.

22. km – 06.20,1 - 171 i snittpuls

Idet jeg løper opp på stadion, runder og drar ut igjen, konstaterer jeg at bakker ikke hjelper på krampe. Farten daler. Nå er 4 timer truet. Jeg har avtalt med kona og ungene at de skal være på stadion fra klokken 12.40 og utover. Planen var jo å gå i mål 12.45, og jeg følte meg trygg på at jeg i hvert fall var på plass før 13.00. Jeg kan ikke sette de i en situasjon der de må stå og vente i tre kvarter før jeg dukker opp.

23. km – 06.22,0 - 171 i snittpuls

Denne kuperte delen er enda verre den tredje gangen. Nå føles det som leggene når som helst kan bli låst av kramper, og krampefarten er under 10 kilometer i timen. Jeg begynner å miste troen på at det går an å løpe av seg krampe, men gleder meg til jeg er nede på Stend igjen. Da blir løypen bedre, og kanskje jeg kan få farten opp. Snittfarten er fremdeles god nok til å komme under 4 timer, men det ser likevel stygt ut nå.

24. km – 06.48,5 - 168 i snittpuls

Pulsen er tilbake i sone 3, men det er fordi krampefarten har blitt enda lavere. Burde jeg gå? Jeg har ikke lyst til å gå. Da kommer minuttene til å fly av gårde. Plutselig smeller det til en krampe som går fra undersiden av den høyre foten og opp langs siden av fotbuen. Jeg begynner å gå. Noen steg. Så prøver jeg å løpe igjen. Forsiktig. Det går sakte.

25. km – 07.00,2 - 161 i snittpuls

Jeg oppdager at pulsen er nede på 161. Omtrent der jeg hadde sett for meg at den kunne være på løping i 5.20-fart. Jeg hadde ikke trodd at pulsen skulle gå ned utover i en maraton, men det er lenge siden løpet mitt handlet om puls og kondis. Dette handler om misfornøyd og svak muskulatur. Når jeg tenker tilbake på dette punktet, er jeg litt forundret over at jeg ikke var mer lei meg. Jeg skjønner nå at dette blir tøft, men jeg føler meg helt trygg på at jeg skal fullføre. Planen er å holde ut til drikkestasjonen. Ta et stopp der med gel og vann og så gå litt. Jeg tenker også å ringe til Anne Mari og forklare at de ikke må komme til stadion før nærmere halv to. Fire timer er langt utenfor rekkevidde.

26. km – 07.01,8 - 159 i snittpuls

Det er langt til drikkestasjonen når hver kilometer tar syv minutter. Jeg får kramper på stadig nye steder nå. Mesteparten er i leggen, men noen ganger klemmer det seg sammen under foten og lenger opp på låret. Det føles som jeg har utviklet en helt ny løpestil der hver fot lander paddeflatt på bakken, for jeg klarer ikke rulle i steget. Det er sannsynligvis ikke en god ide å gi beina slike slag for hvert steg, men alternativet er jo å stoppe, og det kan jeg ikke. Jeg skal til 42,2 km, uansett hvor lang tid det kommer til å ta!

27. km – 07.41,9 - 157 i snittpuls

Endelig kommer bordet med min utplasserte drikke på. Salige vannflaske, og salige pause. Jeg ringer Anne Mari og går forbi den ordinære drikkestasjonen. Jeg plukker opp et glass saft og ender opp på feil side av båndet som skal holde oss borte fra bilene. De kjører heldigvis seint. Når jeg har kommet meg over veien begynner jeg å løpe igjen, men nå er beina enda verre. Skulle de ikke bli bedre av å ta en pause og gå litt? Hva er dette for noe?

28. km – 07.51,7 - 158 i snittpuls

Jeg bestemmer meg for å gå i ett minutt for å se om det hjelper. Det gjør det ikke. Jeg har begynt å møte løpere som har gjennomført andre vending og smiler til dem. De som møter blikket mitt, ser vennlige og trøstende ut.

Litt før jeg skulle nådd 29 kilometer passerer jeg en tenåringsjente og en mann som er vakter. De ser betenkte på meg, og jeg begynner å gå igjen. Kanskje 20 meter etter at jeg har passert dem, klemmer plutselig hele den høyre foten seg sammen. Det virker som den gjør et ærlig forsøk på å krympe, og jeg faller nesten. Da skjønner jeg det. Dette blir ikke bedre. Det går ikke. Jeg blir ikke maratonløper i dag.

Jeg stopper og lener meg på et gjerde. Beina klemmer seg sammen så godt de kan. Jeg snur og begynner å stavre tilbake mot tenåringsjenta som nå står alene på vakt. Det kjennes utrolig rart å gå feil vei i løypen. Skjer dette? Jeg forteller henne at jeg bryter, og spør om det er nok at jeg ikke blir registrert inn til vending. Nei, hun tror vi må gi beskjed. Jeg får et nummer av henne og ringer. Sier kort:

«Hei, jeg heter Inge Andersland og har startnummer 5381. Jeg ringer for å si at jeg bryter løpet.» Han trenger ikke at jeg gjentar startnummeret, men formidler videre. Så beklager han, men jeg er i overraskende godt humør.

«Det går helt fint!»

En dårlig idé

Jeg ringer Anne Mari. Hun er på Lagunen og handler med ungene. Hun kan hente meg. Jeg tenker på at jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvordan jeg skal få sagt til Anne Mari hvor hun skal kjøre, så jeg sier at hun skal kjøre til Fana kirke. Akkurat da tenker jeg at jeg skal gå dit for egen maskin og møte henne der.

Så spør jeg vakten om jeg kan få sitte på stolen hennes. Det viser seg å være enda en dårlig ide. Beina mine er ikke interessert i å utforske nye vinkler og gir tydelig beskjed. Jeg stavrer meg opp i stående igjen for egen maskin, så vidt. Hun ser litt bekymret ut. Sier at de vurderte å stoppe meg da jeg passerte. Jeg svarer at jeg er glad de lot meg bestemme det selv.

Mens jeg venter på Anne Mari får jeg se Kristiansand Løpeklubb, hun i den turkise trøyen og mannen med de hvite klærne passere. Det er magisk å se hvor mykt beina deres går. Tenk å ha bein som kan bøye seg og slynge seg frem sånn som det. Jeg blir stående. Han jeg kjenner fra ungdomsskoletiden passerer også. Jeg heier, og han svarer at han har «fått det fullstendig». Jeg håper han klarte det. Mannen med den brede ryggen og den svarte jakken må gå. Men han fortsetter. Heia han!

Mens jeg står der begynner jeg å fryse. Skikkelig. Nå er jeg glad jeg har ulltrøyen, for det tar en stund før de kommer. Jeg sendte Anne Mari koordinatene gjennom Google maps, og hun kjører helt fram. Det var bra, for det er så vidt jeg klarer å bevege meg bort til bilen. Der sitter ungene også. De er skuffet. Hva skjedde med målgang, ballonger og flagg (som åtteåringen hadde foreslått)?

Få minutter senere er de redde. Jeg har skjøvet passasjersetet så langt bak i bilen jeg klarer, men det er ikke langt nok. Beina må bøyes litt, og det har konsekvenser. Jeg håper det som fulgte er det nærmeste jeg noen gang kommer å høres ut som en fødende kvinne. Det ble pusteøvelser og hele pakken. Hver gang krampene slipper opp, prøver jeg å berolige ungene, men når det drar seg til igjen, har jeg ikke sjans. Hele eksistensen handler om å prøve å finne en måte å være på som gjør at krampene slipper taket.

Colaen som hjelper

Jeg guider Anne Mari til der vesten, hanskene og ullbuffen ligger. Det er utrolig hvor lang tid det kan ta å kjøre en så kort distanse. Når vi begynner å kjøre igjen oppdager jeg en McDonalds-cola ved siden av meg. Den kan jeg drikke nå! Jeg har holdt meg unna brus og godteri den siste måneden for å prøve å få inn en bedre matchvekt til løpet, men nå er det frie tøyler! Omtrent to minutter etter at jeg har drukket colaen merker jeg at krampene er mildere. Det er fremdeles en dirring i muskulaturen, men de store «klemmene» har gitt seg. Kan det være at jeg har rotet med drikkingen?

På dette tidspunktet hadde jeg innimellom pusteøvelsene gjort rede for at jeg var i overraskende godt humør, at feilen hadde vært for lite trening i kupert terreng og den totale svikten på tåhev- og oppstegfronten. Men nå begynner jeg å lure. Hadde jeg sluppet kramper hvis jeg hadde drukket sportsdrikk i stedet for vann? Eller i tillegg til vann? Er det mulig? Vann har fungert helt fint på de rolige langturene mine i Bakken-opplegget, men det er noe annet når farten går opp. Jeg setter det på sjekklisten over ting som skal gjøres bedre neste gang.

Når Anne Mari skjønner at jeg verken er deprimert eller døende, går stemningen i bilen opp. Vi kommer oss hjem, og jeg får drukket mer cola og spist noe chips. Så blir jeg fryktelig kald, og ender opp med å drikke varm te innhyllet i et tjukt ullteppe på kjøkkenet, mens kroppen skjelver på en måte jeg aldri har opplevd før.

Hva er det som gjør meg så glad?

Men hvorfor er jeg ikke deprimert? Jeg har trent i både milevis og timesvis for å fullføre dette løpet. Jeg skulle løpe på 3.45, ikke bryte før jeg nådde 30 kilometer! Hva er det som gjør meg så glad?

Jeg tror en viktig del av svaret er at jeg ikke lenger er alene ute på en vei og prøver å løpe med krampe, og at jeg vet at jeg ikke skal gjøre dette igjen før om et år.

Men det er en annen del også. Jeg er 35 år. Jeg har en fast jobb som jeg liker, jeg har en fabelaktig familie og gode venner. Bor godt gjør vi også – og vi har to elbiler. For unge folk i vår generasjon i Norge er det en mulighet for at livet er lett å leve. Det hender jeg gjør noe vanskelig på jobb, eller at det er krevende å være en god pappa eller mann, sønn, bror eller venn, men det er ikke det samme. Jeg hører på podkast om stillehavskrigen nå. Hvis jeg var født i USA på 1920-tallet var det der jeg hadde vært.

Jeg har brutt en maraton og reagerer med type lykkefølelse jeg sjelden kjenner. Kanskje det bare er løpeendorfiner, men hvis den mer psykologisk-filosofiske forklaringen har noe for seg, handler det altså om at jeg elsker at maratonløpet slo tilbake. Jeg har jobbet hardt for dette. Gjort mye, men ikke så godt jeg kunne. Og da er det ikke godt nok. Maratonløpet krever mer. Det er vanskelig og nådeløst. Konsekvensen av å gjøre feil er ikke at noen blir lei seg og at jeg må si unnskyld. Konsekvensen er at jeg ikke kan gå.

Jeg gleder meg vilt til neste runde.

Ville det hjulpet med annen drikke enn vann underveis? (Foto: Arne Dag Myking)