Hans Kristian; fra 37,71 på 500 meter skøyter til suveren seier i ultraløp

Det er riktignok fem år siden Smedsrød ga seg som skøytesprinter. Da var han 23 år, og han sleit med skader og motivasjonssvikt. Tre år tidligere, i mars 2009, satte han pers på 500 meter i Calgary med 37,71.

Hans Kristian er fra Tromsø, men bor nå i Oslo: Etter seieren i KRSUltra ble han også intervjuet av iTromsø der han ikke uventet beskriver ultraløp som en svært annerledes idrett:

– Det er det stikk motsatte av skøyter. Man må tåle smerte og holde konsentrasjonen oppe i timevis i motsetning til noen sekunder. På skøyter bruker man hundredeler som tidsindikator, mens i ultraløp bruker vi timer. Det er mye smerte involvert. Mange som deltar har som målsetting å fullføre løpet. Tar man det et steg videre og har ambisjoner om å komme på pallen eller blant topp ti, kjenner man det godt allerede halvveis i løpet og må takle smerter over lang tid, sier han til iTromsø.

Skøyteløperen Hans Kristian under NM 2009

Kondis.no tok kontakt med 28-åringen for å få vite mer om løpet hans i Kristiansandsterrenget. Nedenfor kan dere lese løpsrapporten han:

....dette var dagen hvor jeg skulle ta en “Zach Miller”.

Race report KRSUltra:

Jeg sleit virkelig med å sove natt til lørdag, og fikk nok ikke mer enn 3-4 timer på øret. Det er vel ikke uvanlig å være litt urolig natta før et ultraløp. Det er en intens følelse å vite at man vil være i et intenst smerte-hælvete om bare noen få timer. Og da er det vanskelig å samtidig fortelle kroppen at man skal sove.

Smerten er bare én av mange tanker som strømmer gjennom hodet mitt i perioden før et ultraløp. Her er en liste:

1. Er jeg godt nok trent til å kunne være med å kjempe om en pallplass? Har jeg noe der å gjøre i det hele tatt?

Man vet jo aldri helt 100% hvordan kroppen er før man er kommet godt i gang med løpet. Jeg er jo fortsatt fresh i gamet, så man vet jo aldri om man går rundt med en illusjon om hvor kapabel man er som ultraløper før man får testet seg i løpssammenheng. Da liker jeg å bla opp treningsdagboka og scrolle meg gjennom treningshistorikken slik at jeg ser jobben jeg har lagt inn i treninga over vinteren svart på hvitt. Alle de langturene på isete stier i Lillomarka, morgenøktene med hodelykt i slafseføre opp og ned Grefsenkollen, alle 6-minutters motbakkeintervallene på tredemølle osv. Det er de kjipe øktene i dritt-vær som gjør at jeg tror på meg selv før og under et ultraløp. Det er skremmende enkelt å la alle øktene gå i “glemmeboka”. Det er et sitat fra den greske poeten Archilochos jeg sier til meg selv ganske ofte: “We don't rise to the level of our expectations, we fall to the level of our training”. Og det er mer enn relevant for ultraløping.

class="gmail-p3">2. Har jeg gjort alt jeg kan for at jeg skal kunne yte mitt beste på løpsdagen?

Dette er nok en av de mer unødvendige og mer destruktive tankene man kan ha rett før et race. Man kan alltid komme fram til ting man kunne gjort annerledes eller bedre. Da gjelder det seg å ikke henge seg opp i det og komme seg videre.

3. Fy flate jeg gleder meg. Jeg klarer ikke vente til at det startskuddet skal gå.

Dette er nok den mest dominerende tanken. Når man vet at treningsjobben er gjort og man kjenner at overskuddet begynner å gjøre at beina kribler, og det eneste man trenger å gjøre er å få ut potensialet på løpsdagen. Det er som et barn på julaften.

Så hvordan sovnet jeg? Jo, jeg fikk tankene mine over på noe helt annet ved å lese noen tilfeldige sider i Det Nye Testamentet som tilfeldigvis lå på nattbordet mitt som tilfeldigvis var på et hotellrom i Kristiansand. Rart med det. Bakerst i boka var det en mengde salmer. Dette er bra lesestoff om du vil sovne.

Løpsdagen

Jeg bodde på hotellrom sammen med min lagkompis Johannes Rummelhoff. Vi våknet begge i god tid før vekkerklokka gikk av. Vi var enige at det ble litt lite søvn, men følte oss fit for fight. Johannes dro opp en YouTube-video som har vært til inspirasjon for oss begge gjennom den kalde Oslo-vinteren. Det var videoen av Zach Miller’s siste innspurt på North Face Endurance Challenge 50 Miles i desember. Vi ble begge supergira og gikk ned til frokost-buffeten og serverte oss selv en stor bolle med havregrøt med to svære spiseskjeer med peanøttsmør, bringebærsyltetøy, et stort glass vann og to kopper kaffe. Den satt. Han der Zach Miller ass. Tenk at han klarte å pushe seg så hardt og løpe inn til ny løyperekord og holde avstanden til Hayden Hawks helt inn til mål. Jeg bestemte meg der og da for at dette var dagen hvor jeg skulle ta en “Zach Miller”.

Zach Miller-videon "All in"

Startskuddet gikk, og et par karer føyk i vei og satt i gang med en meget ambisiøs marsjfart på 4min/km. Dette kan bli interessant, sa jeg til Johannes. Det ble en liten luke opp til teten da vi kom inn på grusveien. Jeg bestemte meg da for å tette luka. De andre ble igjen og ble hengende et stykke bak. Da jeg kom meg opp til tetgruppa lot de meg lede an. Jeg satt da den farten jeg var komfortabel med. Og det var da løpet virkelig startet for min del. Jeg begynte å høre på pusten til de andre for å finne ut hva deres svakheter og styrker var og begynte å legge merke til småting, som feks om de var bedre enn meg i motbakker eller nedoverbakker. Har de et effektivt løpesteg? Løper de økonomisk? Det er dette som er gøy med konkurranser. Mann mot mann. Bare én kan vinne. Og dette blir bare enda mer tydelig i ultraløp, fordi man har så ufattelig god tid på seg til å bli klok på motstanderne. I skøyter har man i beste fall et par sekunder.

Konkurrentene er borte. (Foto: Thomas Øderud)

Etter ca 30km var jeg blitt klok nok på de andre og følte meg komfortabel på at jeg kunne sette inn et støt som ville kunne utgjøre en god nok avstand til at jeg kunne holde det helt inn til mål. Andremann, Terje Fredriksen, var ivrig i oppoverbakkene, men ikke like rask som meg nedover og på de mer tekniske krevende partiene. Ved den neste nedoverbakken benyttet jeg anledningen til å løpe kamikaze-aktig og fikk en luke på ca femti meter. Jeg satt inn et støt i neste motbakke og over kneika og fikk ytterligere femti meter. Nå hadde jeg god nok avstand til at jeg kunne løpe inn til neste drikkestasjon og fylle flaskene, hive i meg en skive med Nugatti og komme meg avgårde før han var ankommet stasjonen.

class="gmail-p4">
Full fart på drikkestasjonen før de andre kom... (Foto: Kristian Thomassen)

Snart mål og klar for en Zach Miller... (Foto: Kristian Thomassen)

Målet mitt ble ved utgangen av hver drikkestasjon var at Terje og gjengen ikke skulle skimte meg ved neste stasjon. Jeg følte meg overraskende fresh i beina under hele løpet, og så etterhvert at jeg kunne klare å komme meg under 5t 30min. Da tenkte jeg på Zach Miller under The North Face Endurance challenge og kjørte den videoen på replay i hodet.

Da jeg kom ned fra den siste kneika og ned fra de bratte trappene til Kristiansand sentrum, prøvde jeg å holde en fart på under 4min/km. Det var akkurat det som måtte til for å komme seg under 5.5 timer. Og jaggu klarte jeg det ikke.

Faen så fett det løpet her var. Det hadde alt; lange motbakker, bratte og tekniske nedstigninger, berg, grus, røtter, bittelitt asfalt, god utsikt, blide folk over alt, markerte løyper, super konkurranse og godt vær. Og ikke nok med det, men Johannes løp inn til 6. plass og sørget for at Team Sky Blazers hadde to stk blant de 10 beste.

Johannes Rummelhoff løp inn til 6. plass, en flott dag for Team Sky Blazers. (Foto: Thomas Øderud)

class="gmail-p4">
Se også Sky Blazers Blazing KRSUltra 2017

Hva med resten av sesongen?

- Mine neste mål for sesongen er Ultra Sky Marathon Madeira, Tromsø Skyrace Hamperokken og Glen Coe Skyline i Skottland - alle en del av Skyrace-sirkuset. Ja, det blir mye bratt fjelløping. Men det er det jeg synes er mest spennende; å kombinere ultraløping med å løpe på dramatiske fjelllrygger og å reise til obskure steder. I tillegg får man stille til start med superhelter som Kilian Jornet og Jon Albon, sier Smedsrød og blir drømmende i blikket.

NM og VM?
Det er forresten mulig han bytter ut løpet i Skottland med NM terrengultra. Han vant en gratis startplass til NM terrengultra (Telemarks Tøffaste i Treungen) med seieren i Kristiansand. Vinner han der er han kvalifisert til neste års VM i terrengultra i spanske Penyagolos. Han er antagelig kapabel til å kvalifisere seg via andre løp også.

Vi tar en ny liten titt på artikkelen i iTromsø der han beskriver hva som motiverte han til å satse på ultraløping:

– Jeg begynte å trene til mitt første løp for rundt to år siden. Det var Tromsø Skyrace med en distanse på 25 kilometer, opp og ned Tromsdalstinden. En kompis av meg løp den lange distansen på 53 kilometer via Hamperokken, og da han kom i mål tenkte jeg bare at dette er det feteste man kan gjøre, forteller han.

Etter det var Hans Kristian bitt av basillen, og stiftet løpecrewet Team Sky Blazers med noen likesinnede kompiser som han trener og reiser til konkurranser sammen med.

Undertegnede husker godt debutløpet hans i Romeriksåsen på langs i fjor. Etter løpet skrev Hans Kristian blant annet dette på facebook:
- For fem år siden la jeg skøytene på hylla. Da var 500m en av favorittdistansene. I dag fullførte jeg mitt første ultraløp. Snakk om to forskjellige verdener! Dette ga mersmak!

Hans Kristian 16 kilometer ut i Romeriksåsen på langs i fjor. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Sky Blazers:

class="gmail-p4">- Hva er Sky Blazers?

- Vi er en vennegjeng som trener og reiser sammen til konkurranser og treningsleirer. Vi holder alle til i Oslo og prøver å få løpt sammen så ofte som mulig. I vinter startet vi et initiativ for å bli kjent med flere sti-/ultraløpere i Oslos omegn, og arrangerte gruppeløping i Nordmarka og Lillomarka. Det har vært kjempesuksess, og vi fortsetter nå i mai med konseptet Stirsdag hvor vi møtes på Disen trikkestasjon hver tirsdag og løper inn i Lillomarkas stier.

Derav navnet “Stirsdag”, sier Hans Kristian.

Event for vår første Stirsdag: https://www.facebook.com/events/1674286646209840/

Video fra en av våre turer: Sky Blazerz goup run 02:

Filmer

- Jeg er ganske aktiv på treningsblogg-fronten også, sier Hans Kristian.
Sjekk ut youtube-kanalen hans her: hanserino