Ida Slorafoss kombinerer hestesport og ultraløp på høyt nivå

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2024

Ida markerte seg 14 år gammel som et talent i sprangridning. «Jenter som tør satse» var overskriften i lokalavisa Glåmdalen tirsdag 4. mars 2003 etter et distriktsstevne i Kongsvinger. De var tre jenter i Kongsvinger og Omegn Rideklubb som ble trukket frem og som hadde tatt steget opp til de skikkelige høydene:100-120 cm. Ida plasserte seg høyt oppe på listene med hesten Velours Design med syn på bare på ett øye.

«Er det ikke vanskelig å konkurrere med en blind hest», spør reporteren. «Jeg må gjøre ting litt annerledes», svarer den unge ryttersken. «Han ser jo bare til en side, så jeg må svinge han slik at han klarer å se hindrene før han hopper.»

Dyr idrett

Alle de tre jentene brukte veldig mye tid på hestene sine, men syntes likevel det var verdt å satse såpass mye på sprangridning.

På spørsmål om ikke hestesport er en dyr idrett, svarer Ida at det koster mellom 6000 og 10 000 kroner i måneden, så det hadde ikke vært mulig uten snille foreldre. Derfor, legger hun til, kan vi ikke bare tulle og tøyse med disse hestene. For det blir å kaste bort penger.

Ida fortsatte å satse på hestesporten. 16 år gammel dro hun til Telemark for å ta videregående opplæring ved Kragerø videregående skole som i tillegg til idrettsfag hadde toppidrettstilbud i sprangridning ved Kragerø Ridesenter. Det var en fantastisk tid, minnes Ida.

– Fra jeg var 16 til 18 år bodde jeg på internatet på ridesenteret som ble drevet av Helle og Trond Clemmetsen. Vi var 14 jenter. I helgene fikk vi anledning til være med på ridestevner. Trond Clemmetsen hadde lastebil som tok 8 hester og en tilhenger med plass til 2 til. Om alle jentene ville være med, ordnet han ekstra ekvipasje. Vi turnerte rundt omkring der det ble arrangert konkurranser i sprangridning og hadde det fantastisk gøy, forteller hun.

Fra vernepleier til lærer

– Etter videregående insisterte mamma på at jeg måtte skaffe meg en utdanning! Jeg søkte og kom inn på tannpleie ved Universitetet i Oslo, men jeg hadde to hester, og det ble av den grunn ikke aktuelt å flytte til storbyen. Jeg valgte derfor vernepleie som kunne tas fjernbasert ved Diakonhjemmet i Sandnes i Rogaland.

– Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva studiet innebar. Jeg var ung og uerfaren, og det ble en bratt læringskurve, men jeg lærte mye som kan brukes i ulike yrkesroller, for eksempel innen rusomsorg, psykisk helsearbeid, eldreomsorg, i skole og barnehage eller i NAV.

Etter åtte år i den kommunale boligtjenesten fikk Ida jobb som miljøterapeut ved Eidskog ungdomsskole og erfarte nettopp det at en rekke teknikker og ferdigheter fra vernepleien, som å observere, kartlegge og dokumentere, var gode verktøy i skolen. Etter å ha tatt praktisk pedagogisk utdanning ble hun også kontaktlærer med tilleggsoppgaver som utviklingssamtaler med elevene og samarbeid med foreldrene. I dag er Ida engelsklærer.

– Jeg fikk en fantastisk mulighet til videreutdanning gjennom «Kompetanse for kvalitet», strategien med stipend- eller vikarordning for å ta utdanning som gir studiepoeng. Det var en samlingsbasert studie på Høgskolen Innlandet, Hamar, et praktisk opplegg som gjorde at jeg kunne trene med hesten i tillegg til å ta utdanningen.

Ja takk, begge deler:Hun har drevet med hestesport hele livet, og Ida har ingen planer om å la suksessen som ultraløper gå på bekostning av utfordringene på hesteryggen. (Foto: Janne Slorafoss)

Krevende hestesport

Det var kun sprangridning Ida drev med i oppstarten. Feltritt som består av tre forskjellige øvelser, sprangridning, dressur og utholdenhetsprøve i terreng, begynte hun med i 2008 etter at det ble bygd feltrittbane på Hov i Kongsvinger. Feltritt krever mye både av hesten og rytteren. Hindrene i utholdenhetsprøven er lavere enn i sprangridning, men de sitter fast og kommer ikke hesten over, kan både hest og rytter bli skadet.

Etter en alvorlig fallulykke i 2018 måtte Idas hest avlives. Selv slapp hun unna med ribbeinsbrudd og hjernerystelse, men bestemte seg for å trappe ned på feltritt, og i en periode hadde hun bare en hest å trene. Hun fikk dermed tid til overs og begynte å løpe.

I rivende utvikling

Ida Tidemand Slorafoss gjorde seg raskt bemerket i løpsmiljøet. I 2019 løp hun maraton på fire og en halv time i Nora i Sverige. I år løp hun Oslo Maraton på 3.02.39.

Debuten på 50 km ultra kom i 2020 på Bislett og på terrengultra samme året med både Sunnfjord Ultra og Grenland Ultratrail. I 2021 løp hun sin første 100 km under «Nøsen Hundreds» i Valdres, og hun gjennomførte sitt første 24-timersløp på Bislett.

I juni 2023 løp Ida over 226 km under arrangementet «24 Hours in Hell». Dette holdt til kvalifisering og uttak til VM i 24-timers i Taiwan i desember samme år. Der løp Ida over 231 km og ble nummer 16 av damene. Nytt av i år er deltakelse i Backyard Ultra, og rekordene renner ellers fortløpende inn.

Utfyller hverandre

Ida vil likevel ikke skifte idrettsgren helt og holdent. Hun tror at årene med ridning har bygget styrke i bein og kjernemuskulatur som gjør henne utholdende og skadefri i lange løp, og at løpingen gir henne bedre kondisjon som også trengs på hesteryggen.

– De to idrettene utfyller hverandre og gir meg en balanse som gjør at jeg ikke går lei og mister motivasjonen. Går det dårlig på et ridestevne, kan jeg ta det igjen i et løp – eller motsatt. Jeg får også gode tilbakemeldinger fra begge sider. Jeg får ros fra løperne for at jeg også driver med hest, og på hestebanen synes mange det er imponerende at jeg løper langt.

Til lokalavisa Glåmdalen for tre år siden sa Ida at hun hadde tenkt at hun var for gammel til å starte med løping da hun var 29 år, men at hun hadde erfart at alle de råeste løperne var rundt 40. Hun trakk dermed konklusjonen at hun kanskje ville være best om 10 år.

– Jeg tror fortsatt på det, sier hun i dag, og det gir meg 7 år til som løper. Men om jeg skulle komme i den situasjonen at jeg må velge mellom løping og ridning, kommer jeg til å velge hesten og trappe ned på løpingen, slår hun fast.

VM 100 km i India

Neste utfordring blir VM 100 km i Bengaluru 7. desember. Tre norske ultraløpere er tatt ut, og Anette Velde Sande, Ingrid Lid og Ida Slorafoss vil konkurrere både individuelt og som lag. Ingen menn kvalifiserte seg denne gangen, men de kan likevel delta etter eget initiativ som masters.

Bengaluru er Indias tredje største by med 14 millioner innbyggere. Den ligger ganske langt sør i India, inne i landet på 900 meters høyde. VM er lagt til årets kaldeste måned, desember, med en middeltemperatur på rundt 21 grader. Det betyr at løperne må forberede seg på varmen.

– Sondre Amdahl, som bidrar med support på vegne av Friidrettsforbundets ultraløpsutvalg og som selv er ultraløper, anbefaler oss å trene med ekstra klær, eventuelt med varmedress, men passe på at kroppstemperaturen ikke overskrider 39 grader, forteller Ida.

Å badstubade skal også være bra varmetilvenning. Disse forberedelsene anbefales i to omganger; en tidagersperiode nå umiddelbart og så regelmessig varmetrening de tre siste ukene før avreise.

– Jeg tenker ellers ikke å gjøre store endringer i treningsopplegget, sier Ida som ser fram til og gleder seg til VM.

Et døgn i Bislett:Ida stilte i sitt første 24-timersløp i 2021, og debuten i Bislett gav mersmak. (Foto: Samuel Hafsahl)

Ida Slorafoss

Alder: 35 år
Yrke: Lærer på Eidskog ungdomsskole
Sivilstatus: Singel
Idretter: Feltritt og ultraløping
Klubber: Kongsvinger og Omegn Rideklubb og Romerike Ultraløperklubb
Perser:

• 5 km: 19.21 (5000 m Bane-mosjonsløp, Skansesletta 2024)
• 10 km: 40.40 (Sommernattsløpet Oslo)
• Halvmaraton: 1.28.05 (Drammen 2024)
• Maraton: 3.02.39 (Oslo 2024)
• Oslotrippelen 73 km: 5.36.27 (2023)
• 50 km: 3.42.20 (Perseløpet 2024)
• 50 miles: 6.31.33 (Ultrafest Sverige 2024)
• 100 km: 8.16.21 (Ultrafest Sverige 2024)
• 6-timers: 77,043 km (Skövde 2024)
• 12-timers:126,800 (Taiwan 2023)
• 24-timers: 231,708 km (Taiwan 2023)
• Backyard Ultra: 11.30.38 (Hamar 2024)
  (Foto: Norgestesten)