Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

I august var jeg nemlig fotograf under VM i friidrett som gikk i Budapest, og dette var nok et av årets høydepunkter av mine opplevelser gjennom det året som snart er overstått. Her kom jeg tett på det ypperste elitenivået innen de idretter som vi dekker i Kondis, med de største friidrettsstjernene. Det var både inspirerende og spennende, og ga en følelse av å være i sentrum av begivenhetene.

Et av innslagene på programmet i årets VM, og som har vært vanlig også i tidligere VM, var at det var et eget løp for dem som hadde en media-akkreditering, slik som jeg hadde. Det er ganske mange med en slik rolle i et VM i friidrett, og det var altså satt opp en egen 800 meter for mediefolkene. Ikke som en offisiell VM-øvelse, men løpet gikk altså på VM-stadion.

For en vanlig mosjonist slik som meg, som aldri har løpt på bane, så ville et løp på VM-arenaen være litt av en opplevelse. Tenkte jeg. Konkurransen kunne vel heller ikke være så hard at jeg ble helt overkjørt? Dette var jo vanlige folk som tilfeldigvis var fotografer og journalister i et VM. Unntaket her ville selvsagt være hvis Vebjørn Rodal stilte til start. Han skulle jo dekke VM for NRK, og han har jo fremdeles norgesrekorden på 800 meter, som han satte under OL i Atlanta i 1996.

Men å stå på samme resultatliste som Vebjørn Rodal ville jo være en helt rå opplevelse i seg selv.

Problemet mitt var bare at jeg de siste årene stort sett har trent på andre underlag enn flat asfalt: skogsterreng, sykkel, rulleski og langrenn. Så frem mot sommeren tok jeg frem løpsskoene og hadde en del treninger på veien. Kanskje lå det et VM-løp der fremme, var motivasjonen. Men det viste seg at akillessene mine protesterte, mer og mer. Det var ikke bare å starte trening på asfalt igjen, selv om jeg har drevet ganske mye av det tidligere. Etter hvert innså jeg at det ikke ble noe baneløping på meg, så jeg måtte droppe drømmen om å løpe på VM-arenaen.

Nå fikk jeg faktisk hilse på Vebjørn Rodal på Gardermoen, der vi skulle inn på samme fly til Budapest. Jeg spurte da om han skulle delta på 800-meteren for mediafolkene. Men nei, dette ville han overlate til oss som ikke hadde noe vi måtte forsvare, svarte han. Litt synd, det hadde jo vært spennende å sa ham løpe 800 meter igjen, men jeg skjønner ham. Det ville nok vært en mediesak i seg selv hvis OL-vinneren og norgesrekordholderen igjen skulle prøve seg på distansen, uansett hvor uhøytidelig det var.

Men for meg ble det altså en fin inspirasjon opp mot en spennende VM-deltakelse. Som fotograf altså.

Årets VM ble tilbragt i fotograven sammen med de andre fotografene. Ikke på banen med løpesko altså.