73 km på stiene i Jotunheimen Trail Run

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6-2026

Det er noe spesielt med å reise til et løp flere dager før start. Man rekker å lande litt før alvoret begynner. For oss startet Jotunheimen Trail Run allerede torsdag. Vi valgte den fineste veien inn mot Bygdin, ikke fordi den var raskest, men fordi turen gjennom fjellene er en opplevelse i seg selv.

Vi var flere kompiser som delte leilighet, og som skulle løpe i løpet av helgen. I tillegg hadde vi fått med noen for å heie. Torsdag kveld samlet vi oss til middag i leiligheten. Det gjorde godt å tenke på noe annet enn de 73 kilometerne som ventet dagen etter.

Før jeg la meg, pakket jeg vesten ferdig. Det var et råd fra far som viste seg å være verdt å høre på. Da alarmen ringte fredag morgen, slapp jeg å lete etter utstyr. Jeg kunne bruke energien på å få i meg frokost og gjøre meg klar.

Værmeldingen de siste dagene hadde varslet regn og kraftig vind, men da vi kom fram, ble vi møtt av en soloppgang som lyste opp fjellene rundt Bygdin. Den kjølige morgenlufta og den klare himmelen gjorde det vanskelig å ønske seg en bedre start på dagen.

FAKTA Jotunheimen Trail Run 2026

Sted: Bygdin / Beitostølen, Innlandet
Dato: 30. juli – 2. august 2026
Arrangør: Jotunheimen Trail Run

Distanser

• Ultra: 73 km

• Maraton: 42 km

• Halvmaraton: 21 km

• Kortere distanser og aktiviteter for ulike nivåer

Norway Trail Series

Jotunheimen Trail Run er den andre konkurransen i Norway Trail Series, plassert mellom Sognefjord og finalen på Geilo. Likevel føles arrangementet som noe mer enn bare et stopp i en løpsserie. Gjennom noen dager fylles området av mennesker med den samme interessen, enten de kjemper om plasseringer eller bare har som mål å komme seg til mål

Ultra 73 km

• Høydemeter: ca. 2500

• Fullførte: 300

• Vinner menn: Sander Simpson-Larsen – 8.24.29

• Vinner kvinner: Henriette Lien – 9.52.47

Overnatting og arena
Beito Resort og Lodge 900 fungerer som et sentralt samlingspunkt under arrangementet, med blant annet startnummerutdeling, løpsbrief og flere av aktivitetene gjennom helga. Det anbefales å bestille overnatting tidlig da kapasiteten raskt fylles opp.

Rolig, men spent

I startområdet var stemningen rolig, men spent. Løpere gikk gjennom de siste forberedelsene, fylte flasker og pakket vestene. For meg var det første gang jeg skulle løpe en ultra. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente. Ville jeg disponere riktig? Ville jeg få i meg nok næring? Og hvordan ville det fungere å navigere etter GPS gjennom en umerket løype?

Samtidig følte jeg meg trygg på én ting. Jeg har vært mye i Jotunheimen og vet at fjellet krever respekt. Terrenget gir lite gratis, men det er også noe av grunnen til at jeg stadig vender tilbake. Både med familien og på egne eventyr har disse fjellene gitt meg store naturopplevelser. Derfor kunne jeg ikke tenke meg et bedre sted å løpe mitt første ultraløp.

Klokken seks gikk starten. Det var stille de første minuttene. Bare lyden av sko mot grus fra flere hundre løpere som hadde den samme lange dagen foran seg.

Jeg hadde bestemt meg for å åpne kontrollert. På en distanse som dette taper man sjelden løpet den første timen, men det er lett å ødelegge resten av dagen ved å starte for hardt. Derfor brukte jeg de første timene mest på å finne rytme og holde meg til planen.

Etter omtrent to mil begynte pulsen å stige, og beina føltes ekstra tunge. Plutselig begynte jeg å lure på hvordan dette skulle gå. Jeg hadde fortsatt over fem mil igjen. Det viste seg å være dagens første dal. Jeg senket tempoet litt og fikk kontroll på pulsen. Etter noen kilometer og et polarbrød var jeg tilbake igjen. Det skulle vise seg at på et så langt løp er det både flere kjipe nedturer og rå oppturer. 

Navigasjonskrøll i steinura

GPS-navigeringen gikk stort sett som den skulle, helt til jeg klarte å stoppe klokka midt i den mest uoversiktlige steinura på hele løpet. Jeg hadde rett og slett ikke trent nok på å bruke GPX-navigasjon på klokka.

Siden løypa ikke var merket, ble jeg plutselig usikker på om jeg fortsatt var på riktig vei. Løsningen var heldigvis enkel – jeg måtte bare starte aktiviteten på nytt. Likevel tok det noen minutter før jeg skjønte det. 

Ved den første drikkestasjonen ventet de som hadde blitt med for å heie. Bestekompisen min sto der med favorittbrusen og et bredt smil. Det ga et skikkelig løft å se kjente ansikter. Jeg fylte på med mat og drikke, fikk noen oppmuntrende ord og fortsatte videre med ny energi.

Noe av det jeg likte best med dagen, var menneskene jeg møtte underveis. På et ultraløp blir det naturlig å slå av en prat når tempoet passer. Noen løp jeg med i noen minutter, andre i flere kilometer. Før eller siden fortsatte alle i sitt eget tempo, men de korte samtalene gjør den lange dagen litt kortere.

Halvveis inn føltes kroppen fortsatt bra, og jeg kunne gradvis passere løpere uten å stresse. Jeg hadde planlagt næringen, og klarte å holde planen med omtrent 70 gram karbohydrater i timen.  På et ultraløp er det fort gjort å bli opptatt av kilometer og glemme det viktigste – å gi kroppen nok energi til å holde hele veien.

Full konsentrasjon

Jotunheimen er på sitt vakreste når man beveger seg gjennom fjellet til fots, men under et slikt løp er det overraskende lite tid til å nyte utsikten. Flere steder krever steinurene full konsentrasjon. Likevel kommer de små øyeblikkene der stien flater ut, blikket kan løftes og fjellene får all oppmerksomheten de fortjener.

Et av de beste øyeblikkene kom under den siste lange stigningen opp fra Torfinnsbu. Flere av løperne som hadde passert meg tidlig i løpet, kom jeg nå forbi igjen. Rundt 500 høydemeter ventet, men den jevne stigningen gjorde det mulig å holde et godt driv hele veien opp.

De siste kilometerne tilbake mot Bygdin føltes lengre enn de egentlig var. Kroppen begynte å bli sliten. Over 2500 høydemeter satt i beina, og ordentlig mat var konstant i tankene, men samtidig visste jeg at målet nærmet seg. 

På de siste meterne inn til mål ble jeg heiet inn av kompisene mine. Jeg krysset målstreken på 10.06.12, noe som holdt til 18. plass blant herrene. Ultraen ble vunnet av Sander Simpson-Larsen på 8.24.29, og rundt 300 løpere fullførte den lengste distansen. Akkurat da betydde plasseringen lite. Jeg hadde gjennomført mitt første ultraløp, og i mål ble jeg møtt av venner.

I målområdet var stemningen like god som da vi sto på startstreken tidlig om morgenen. Speakeren tok imot alle løperne med den samme entusiasmen, enten de hadde kjempet om topplasseringene eller brukt mange flere timer ute i fjellet. Mange ble sittende lenge etter målgang for å spise, prate og heie inn de siste deltakerne. Det gjorde at dagen fikk en fin avslutning.

Rolig tur til Bitihorn

Lørdagen startet betydelig roligere. Vi samlet gjengen til kaffe før vi gikk bort for å se starten på halvmaratonløpet. Vi gikk en rolig tur til Bitihorn, og om kvelden var det afterrun på Lodge 900. Skikkelig mat smakte ekstra godt etter et døgn med energigel og sportsdrikk, og rundt bordene satt løpere fra alle distanser og delte historier fra helgen. Etterpå var det premieutdeling for Strava-segmentene og en oppsummeringsfilm som fanget stemningen gjennom arrangementet. 

Søndag morgen pakket vi bilen og kjørte hjem. Vi rakk ikke recovery run, men det føltes heller ikke nødvendig. Helga var allerede komplett.

Det jeg sitter igjen med, er ikke først og fremst sluttiden eller plasseringen. Jeg husker soloppgangen før start, de korte samtalene med andre løpere, jubelen fra vennene våre ved drikkestasjonen og følelsen av å krysse målstreken etter over ti timer i fjellet.