Alle fylkestoppturene i Norge – en 10-årig kjærlighetshistorie

Reportasjen har stått på trykk i Kondis nr. 6-2024

Jeg har lyst til å dele noen minner, betraktninger og refleksjoner fra dette turprosjektet, men jeg skal allerede nå røpe at setningen i karakterboken fra barneskolen fortsatt har gyldighet: «Anne kan, når hun vil.»

Som lita trønderpi i en søskenflokk på tre jenter var familien på tur (dette var Trondheim på 70-tallet, «alle» var på søndagstur!) både sommer som vinter. Og jeg hatet hver eneste tur.

Å være fysisk minst i søskenflokken betød at jeg arvet alt av turklær, sko og utstyr. Ikke så moro når jakka ikke holder kulden ute, eller skoene klemmer, eller skiene er for lange.

Det var også mye krangling og kjekling, og en Kvikk-lunsj på deling og kakao som ble gjenglemt på kjøkkenbenken hjemme. Mange jeg kjenner simpelthen elsker hele Norges tursjokolade, men for meg bringer den frem turminner jeg kan være foruten (dessuten smaker den ikke spesielt godt!).

Nærmarka

Derimot har jeg alltid vært glad i å gå tur på egenhånd med familiens hund, og etter hvert mine egne hunder. Jeg har ikke tall på hvor mange kilometer jeg har tilbakelagt med ulike hunder over årenes løp, men en god del har det blitt. Jeg har stort sett gått i nærmarka der hvor jeg har bodd, og hatt mange gode naturopplevelser.

I 2014 var jeg – som alltid hadde vært slank – «plutselig» blitt noe overvektig etter fødsel og deretter et relativt bedagelig liv med mye kos og lite fysisk aktivitet. Jeg kom frem til at dette kunne ikke fortsette. Jeg la om kostholdet og begynte å gå lengre og mer krevende turer med en kamerat som var veldig fjellvant (og veldig tålmodig).

13. juli 2014 gikk vi opp til Fjellsjøkampen (812 moh.) i Akershus fylke. Jeg hadde allerede gått ned i vekt, og det kjentes godt å kunne bevege meg med letthet opp til toppen. Finn fortalte meg at dette var det høyeste fjellet i Akershus fylke, og vi begynte å fable om hvor gøy det hadde vært å gå på det høyeste fjellet i alle fylkene (den gangen var det 19 fylker).

Jeg ser av turrapporten min at det for min del nok var mer enn fabling, for turrapporten min består kun av følgende setning: «Akershus høyeste fjell er nå besteget – fylkestoppsamlingen har begynt!»

I ettertid måtte jeg også opp på Lushaugen (812 moh.) som ligger som en grensetopp, delvis i Akershus. Derfor er det 19 fylker, og 20 topper på listen på Peakbook (et nettsted for fjellentusiaster).

Starten:Fjellsjøkampen i Akershus var den første fylkestoppen som ble besteget, i 2014. (Foto: privat)

Norges høyeste

Den neste fylkestoppturen gikk til Galdhøpiggen (2469 moh.) som er Norges høyeste fjell og ligger i Oppland fylke. Det ble en voldsom opptur å stå der på taket av Norge og strekke arma i været og tenke: Anne kan, når hun vil!

At jeg skulle stå på Norges høyeste fjell, var ganske fjernt bare få år i forveien. Det var også første gang jeg gikk på bre – spennende syntes jeg!

I dag ser jeg at mine turrapporter nok ikke er av det mest informative slaget. Faktisk er de svært kortfattet: «Høyeste topp i Oppland, Norge, og Nord-Europa! Brukte ca. 3 timer opp fra Juvasshytta, fint vær, men tidvis noe overskyet. Fantastisk tur!»

Selv om dette ikke er informativt for andre, så kjenner jeg fortsatt den dag i dag den gode følelsen jeg hadde inni meg da jeg stod der på toppen. Så mye glede og mestring; det boblet nesten inni meg (men jeg glemmer heller aldri, til tross for at det ikke står et ord om det i turrapporten, den stive prisen for en kaffe og vaffel på Galdhøpigghytta!)

Vi reiste ned fra Juvasshytta og inn til Spiterstulen for å bestige Glittertind – riktignok ikke fylkestopp, men Norges nest høyeste fjell (2452 moh.) og et fjell jeg var veldig spent på etter å ha lest om denne vakre tinden med sin brekappe over toppen. Det ble en fantastisk tur med en svært tålmodig turkamerat, som delte med meg av sin fjell- og turkunnskap. Og som smittet meg med sin glede over å være ute i naturen og rett og slett bare være i frisk luft og kunne bruke kroppen aktivt.

Nemesis

Da vi stod der på toppen av Glittertind, kom det en kar tuslende oppover. Dog kom han seg ikke helt opp fordi det var jo is og glatt (nå er alt smeltet bort). Men vi kom i prat, og han fortalte at han samlet på fylkestopper, og jeg var jo rask med å si at det gjør jeg også. Han hadde vært på dem alle, unntatt én. Han fikk et sørgmodig drag over ansiktet og forsvant nesten litt inn i seg selv der han stod. Så rettet han seg opp og sa at Store Skagastølstinden (også kjent som Storen) var og ble hans nemesis. Denne fylkestoppen i Sogn og Fjordane krever klatring, og han mestret ikke det fordi han var så høyderedd.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle nøle – jeg skulle opp på Storen koste hva det koste vil. Jeg skal ikke utsette det vanskelige, jeg skal stupe ut i det. Den høsten begynte jeg først på klatrekurs, deretter klatret jeg sammen en kamerat på Klatreverket i Oslo. Det var gøy å gjøre noe nytt, men samtidig ikke så gøy når jeg ikke fikk det til.

I juli 2015 var jeg klar for Store Skagastølstinden (2405 moh.) som er Norges tredje høyeste fjell og den eneste av fylkestoppene som krever klatring. Jeg datt faktisk ned på vei opp, men motivasjonen for prosjektet mitt var så sterk at jeg krafset meg opp igjen, og fortsatte videre oppover. Igjen; Anne kan, når hun vil.

På Storen ble jeg kjent med Ragnar fra Østfold, og vi har beholdt kontakten siden da. Vi har vært på flere turer og Peakbook-fjellsamlinger sammen, og det var Ragnar som hjalp meg med å nå toppen av Slavasshøgda (336 moh.) som ligger i Østfold. Det er den laveste av alle fylkestoppene – og for min del en av de mer vanskelige toppene å bestige. Det måtte flere forsøk til, men så ble Ragnar med og ledet meg til toppen. Både jeg og hjortlusfluene danset av glede oppe på denne lille rare bortgjemte fylkestoppen.

I femte forsøk

En annen fylkestopp som har krevd flere forsøk før jeg endelig kunne stå på toppen, er Gaustatoppen (1883 moh.). Jeg var der første gangen tidlig sommeren i 2014, men da hadde jeg med meg Pi og fant det ikke tilrådelig å dure av gårde opp mot toppen med bikkja på slep.

Siden har jeg hatt mange flotte fotturer opp til hytta og platået, men det ble aldri noen toppbestigning av ulike årsaker. I 2022 bestemte jeg meg for at nå må denne toppen bestiges; jeg ville jo ikke at Gaustatoppen skulle bli min nemesis.

Men nok en gang måtte jeg innse nederlaget, jeg måtte snu rett før toppunktet. Fra turrapporten kan jeg lese følgende: «Vinden (vindstyrke på ca. 11 m/s, såkalt liten kuling) var ikke spesielt sjenerende selv om det tok litt tak enkelte plasser. Gikk greit å tusle bortetter på stegjerna og staver, men … Måtte snu rett før toppen. Møtte på en stor snødekt stein, klarte ikke å klatre opp på den (isøksa lå hjemme). Stupbratt på høyre side, og venstre side var også om ikke stupbratt så ikke verdt å risikere å skli nedover på en potensiell skavl som kunne løsne (og potensielt daue). Jeg visste ikke om venstre flanke var fast grunn eller kun skavl, og jeg snudde meg fortvila rundt og rundt, finnes det ikke noen muligheter her?? Det var venstre side som så mest lovende ut, men det ble full stopp i hodet mitt! Dette tar jeg ikke sjansen på, vil alltid hjem til Ida – og ikke ende opp som en notis i avisa om kvinnelig turgåer omkom på Gaustatoppen … Etter litt/mye banning måtte jeg bare innse nederlaget. Jeg snudde med gråten i halsen og tuslet slukøret tilbake til kabelbanen.»

Noen uker senere besteg jeg (endelig!) Gaustatoppen, i strålende sol og vindstille, min nemesis var beseiret på det femte forsøket!

Gjenstridig: Gaustatoppen krevde hele fem forsøk, men jubelen ble desto større da den endelig ble nådd. (Foto: privat)

Dobbel glede

De aller fineste turene er likevel de to siste turene da jeg reiste til Jiehkkevárri i april og deretter le Grand finale på Øksfjordjøkulen i juni. Utpå sensommeren/høsten 2022 ble jeg kjæreste med Morten, som også elsker (foruten meg) å gå på fjellturer. Å ha en partner som deler mine interesser, drømmer og verdier er for meg det beste i livet mitt. Jeg kjenner at det er dobbel glede når den deles. Å stå der på toppen med kjæresten min var en helt spesiell opplevelse, og det var en lykkefølelse å få dele dette med Morten.

Turen til Jiehkkevárri (1834 moh,) ble helt spesiell av flere årsaker. For det første var dette den første fylkesturen som jeg gikk på truger og om natta. Morten hadde beregnet dette helt perfekt, og vi kom opp på toppen ca. 10 minutter før soloppgang. Det var helt ubeskrivelig vakkert å stå der med han ved siden av meg mens sola steg opp over spisse tinder der ute ved havet. Det var så mye vill natur som badet seg i det vakre morgenlyset og riktig viste seg frem for oss denne morgenen.

Den 14. juni i år ble siste fylkestopp besteget, og Øksfjordjøkulen (1189 moh.) ble litt som å komme hjem. Min far, Johan Fredrik Lindeberg, er fra Langfjordbotn. Og det var nettopp i Langfjordbotn vi bodde da Morten og jeg tok denne min siste fylkestopp, i lag med et aldeles herlig turfølge og Spor Guiding fra ja nettopp Langfjordbotn.

Det ble en helt fantastisk avslutning på dette 10-årige prosjektet, med alt det jeg kunne ønske meg av innhold og varige minner. Været var strålende, turvenner likeså, vennlige og humørfylte lokalguider, og partneren min var der sammen med meg. Og vissheten om at jeg gir ikke opp – jeg har faktisk fullført fylkestopplisten.

Naturopplevelser

Prosjektet mitt har gitt meg store naturopplevelser, men også noen triste når jeg ser vindmøller og andre grove uopprettelige naturinngrep eller isbreer som smelter vekk. Videre har det gitt meg mange nye venner – noen varige vennskap tuftet på turgleden, mens andre vennskap har blitt mer flyktige, men likevel fine minner.

Jeg har fått oppleve samhørighet, men også ensomhet på tur. Jeg har mang en gang opplevd gleden ved å kunne hjelpe fremmede og få hjelp av fremmede, eller kanskje bare et hyggelig «Hei» mens vi passerer hverandre.

Det har vært strabasiøse turer, lette turer, turer på stier, på fjerne områder som kanskje ingen andre har gått før meg? Det har vært læring og mestring. Glede og redsel. Det har vært en erkjennelse underveis om at livet er faktisk her og nå.

Hvorfor har jeg valgt å bruke tid og penger på å surre rundt på noen fjelltopper etter ei gammel fylkesliste? Fordi jeg kan!

Takk til alle dere mennesker som jeg har blitt kjent med, og delt både (t)opp- og nedturer med. Dere har alle sammen beriket livet mitt.

Høyest i Troms:Både selskapet, trugegåingen og soloppgangen og gjorde turen opp til Jiehkkevárri helt spesiell. (Foto: privat)