Om folk som går i skiløypa og alt det der

Dette er en kommentarartikkel. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. 

Hvilken rett har vi til å nekte dem det?

Likevel klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er så himla feil.

Litt irriterende er det med hull etter fotspor i nyoppkjørte løyper, og ekstra irriterende når fotgjengere eller hunder ødelegger klassisksporet, likevel spør jeg meg selv; hvilken rett har vi til å nekte dem det?

Bruker skattepengene

I Ullensaker, hvor jeg bor, er det kommunen som kjører opp skiløyper. Det er derfor innbyggernes skattepenger som går med til denne jobben til stor glede for oss skientusiaster.

De som ikke går på ski, blir også glade for å finne nytråkkede traseer som slynger seg gjennom skogen, og som gjør det mulig å fortsette å bruke sommerveiene og stiene også etter at underlaget har blitt dekket av snø.

Ikke velkomne

De blir glade, men kan umulig føle seg særlig velkomne, tenker jeg når jeg møter på noen av dem i skogen. Derfor smiler jeg og hilser på alle enten de har planker under beina, sko eller sykkel.

For noen år siden, var jeg og mannen min i Dolomittene for å gå på ski. Her måtte vi betale for å bruke løypene, og det var ikke en eneste person som gikk i skisporene uten ski på beina.

Det italienerne hadde gjort, som vi ikke gjør i Norge, var å lage egne veier for fotgjengerne i skogen. Et sted var veiene for fotgjengerne lagt ved siden av skiløypa i nøyaktig samme område.

Jeg skulle ønske turgåere i Norge fikk det samme tilbudet. Hva om kommunen kunne kjørt en runde med snøscooter for å lage en sti for de som ikke gikk på ski? Eller brøytet en bilfri skogsvei som kun var for dem?

Jomfruelige spor

Noe av det beste jeg vet er å gå i nyoppkjørte løyper. Det er en rein nytelse å være den aller første som lar skia gli i sporet, og den første som lager merker etter stavene ved siden av. Det føles som å gå gjennom urørt mark.

Jeg klarer godt å leve med at jeg ikke er den første hver gang. Det er greit. Jeg bor kun et par hundre meter fra skiløypa, og kan sitte og følge med på tråkkemaskina på spor.no, så det er ikke så mange som har gått før meg når jeg kommer meg ut.

Uansett er det en god følelse å gå i nyoppkjørte løyper, men jeg må innrømme at det er litt tyngre å svelge om det er fotgjengere som har vært der før meg. Eller når hunder har tråkket i stykker de skjøre sporene lagt i den tørre nysnøen.

Jeg er glad i hunder, unner både dem og eierne skogsturer, og prøver å bite også det i meg så godt jeg kan. Det er faktisk ting som er mye verre enn grupper med fotgjengere, med eller uten hunder, i løypa.

Håpløst

En gang opplevde jeg at fire hester løp av gårde rett foran meg i de nykjørte sporene. Det var ikke mye jomfruelig skiløype igjen etter dem. Alt håp var ute. Det så ut som om noen hadde sprengt et tog med igloer i løypa. Det var fullstendig uframkommelig.

Da var det ikke annet å gjøre enn å snu, og rusle hjemover igjen. Jeg håpte at de ikke ødela alt for mye før de fant veien ut til en vanlig vei.

Finnes det noe å lære av dette. Tja, hva med at lufta er for alle, mens hest er best som pølse. Nei, da. Jeg er glad i hester også, men ikke i skiløypa.