Alf B. Dahls treningsverden
Opp å stå – lyset er slått på

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 2-2026

Jeg kjenner en bedriftsleder som bruker å si at det er lov å falle, men det er ikke lov å bli liggende. Du må reise deg opp igjen, børste bort skitten på klærne og vaske vekk blodet på knærne. Jeg tenkte mye på han i fjor. Og på at han har veldig rett.

Vel, jeg ble liggende en stund og syntes synd på meg selv. Kontrasten fra målgangen på Valencia Marathon i 2023 da jeg kom i mål under tre timer, til Hytteplanmila høsten 2024 da jeg måtte gå halve løpet, var veldig stor. Det føltes som bobla sprakk, og plutselig stod jeg litt naken og sårbar.

Om artikkelforfatteren

Alf B. Dahl (f. 1955) er en av landets beste veteranløpere med maraton på 2.59.17 og norsk klasserekord som 68-åring som et høydepunkt. Men den spreke pensjonisten gjør mye mer enn å løpe. Han har skrevet bok, «Min Camino», om sin vandring langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela, og han har også sin egen blogg kalt «Livet». (Foto: privat)

En ny hverdag

Månedene som fulgte handlet i stor grad om å normalisere en helt ny hverdag. Dagene måtte fylles med nytt innhold, noe som ga glede og mening. Helt siden 2017 da jeg ble pensjonist, hadde tilværelsen i stor grad dreid seg om løping, trening og løp – i 8 år, i 2920 dager. Så var det brått slutt. En veldig spesiell følelse.

«Tiden leger alle sår» heter det, og jeg tror det ligger mye der. Det å ta tiden til hjelp er det jeg faktisk (ubevisst) har gjort. Og det tok sin tid! Den første delen av 2025 gikk nærmest på sparebluss. Trente litt nå og da, ikke strukturert og ikke med veldig mye plan heller. Men så «Kom mai du skjønne milde» som det heter i sangen, og med den Tromsøkarusellen 2025. Jeg meldte meg på og løp 10 km-distansen på 54.32 den 13. mai. Det var ikke mye å skryte av, men jeg fullførte, krykkene var kastet etter fallet på treningsleir i Santa Pola, og jeg var fornøyd!

Neste løp var 27. mai, og jeg løp noen minutter raskere. Det samme skjedde på mila i Midnight Sun Marathon i Tromsø i midten av juni; så vidt under 42 minutter. Det inspirerte, og i august ble det 41.23 på Nordkjosmila. Siden da har jeg ikke konkurrert.

Høst og mørke

Med høsten kom mørket og regnet, og motivasjonen dalte igjen – helt til i slutten av november på ei (sjelden) løpeøkt i et parkeringsanlegg. Plutselig var det som om jeg «så lyset» som det heter, ja jeg kjente rett og slett på en løpeglede som det var lenge siden jeg sist hadde kjent på. Lyset traff hjernen først, og det inspirerte. Deretter tok det turen ned i det fysiske, og det kjentes som et løft, bokstavelig talt. Jeg løp plutselig lettere, stegene satt bedre og hele løpsrytmen endret seg. I hvert fall opplevde jeg det slik.

Da jeg kom hjem igjen, var jeg både euforisk og hyper, det kommenterte i hvert fall min kone. Hun har fulgt løpingen min i snart 25 år med oppturer og nedturer, sorger og gleder. Hun leser meg vanligvis som en åpen bok, og det gjorde hun den dagen også!

Hva førte det til? Lyset som brått var der foran meg; førte det til noe? Ja, det gjorde det! Det var som om kroppen kjente igjen noe som hadde vært der tidligere, og noe falt etter hvert på plass. Det var som om kroppen fikk noe den hadde savnet, noe som produserte endorfiner og andre stimulerende ting, en anelse av rus i kombinasjon med savn.

Nå ble dette en smule kryptisk, og kanskje la tåka seg over det hele, men sånn er det jo med lykke også. Lykke er noe man opplever, den er immateriell, du kan ikke se på den eller ta på den; den bare er der når den er der.

Livsviktig

Vel! «Løpe eller dø» er tittelen på en bok (selvbiografi) skrevet av Kilian Jornet. Jeg har ikke lest den, men tittelen mer enn antyder betydningen løpingen har for han. Og ikke bare han. Jeg møter med ujevne mellomrom personer som sier at løpingen er en stor del av personens identitet. Slik føler jeg det også!

I skrivende stund er det gått ca. to måneder siden lyset ble tent. Jeg deltok på Barcelona Halvmaraton i midten av februar, og det gikk etter forholdene og treningsgrunnlaget ganske bra med en sluttid på 1.43.40.

Ja, opplevelsen var faktisk så bra at jeg begynte å legge planer igjen. «He’s dead, but he won’t lie down», som det heter i sangen. Ikke de store planene, men en smule inspirert av løpet i Barcelona ble det satt et mål, ja et mål for et løp i midten av juni, og distansen er halvmaraton. Det må føyes til at målet ikke er veldig spesifikt, ikke 1.21,39 som er persen fra 2017 i Berlin, nei, far off! Men kanskje noe i nærheten av 1.30-tallet!

I skrivende stund er februar på hell, og om noen dager venter en to ukers treningsleir på Playitas på Fuerteventura. Og ikke nok med det; i midten av april er det treningsleir igjen, denne gangen ti dager i Santa Pola.

Under normale omstendigheter skal slike forberedelser kunne bidra til et formmessig løft. Om det er tilstrekkelig til å kunne løpe 90 minutter i 4.15-fart gjenstår å se. Kontinuitet, skadefri og frisk er de tre pilarene som må være til stede. Umulig er det selvsagt ikke, ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Tiden som er til rådighet er fire måneder, eller 17 uker. Tiden vil vise hva det blir.

Identitet og felleskap

Et interessant spørsmål er hva det er som driver oss. Hvorfor holder vi på? År etter år, mil etter mil! Handler det om rus, avhengighet og andre belastede begreper, eller handler det om identitet, tilhørighet, samhold og fellesskap? For egen del er jeg langt fra sikker på hva som er de grunnleggende driverne, og det samme kan det kanskje være?

Men når jeg kjenner etter, er det ikke uvesentlig å sette ord på driverne! Når jeg koker ned alle begrepene, er det identiteten og løpefellesskapet som ligger igjen, og som er elementene som driver meg videre. Det gjelder kanskje flere av oss?