Blummenfelts VO₂-maks på 101 – stemmer tallene med fysiologien?

101 i VO2max og 13:51 på 5 km – fantasi eller fysiologi?

I utholdenhetsidretten har maksimalt oksygenopptak (VO₂max) fått en nesten mytisk status. VO2max over 90 ml·kg⁻¹·min⁻¹ vekker respekt. Når VO2max bikker 100 ml·kg⁻¹·min⁻¹, oppfattes det nærmest som et fysiologisk bevis på at vi står overfor en utøver uten sidestykke.

Nettopp derfor fortjener slike påstander ekstra grundig gjennomgang.

Et konkret utgangspunkt

Utgangspunktet her er en konkret kombinasjon av data: En utøver som er 177 cm høy, veier 75 kg, er olympisk mester i triatlon og har løpt 5 km på 13:51, noe som i disse dager tilsvarer et middelsgodt nasjonalt resultat. Samtidig hevdes det at han har målt et VO₂max på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹. Skjermbildet som sirkulerer fra testen viser imidlertid også en RER-verdi rundt 0,93 og ser ut til å være et øyeblikksbilde, ikke et dokumentert 30-60 sekunders gjennomsnittsmåling.

Fra relativt til absolutt oksygenopptak

For å forstå hvorfor denne kombinasjonen skaper et fysiologisk spenn, må vi først oversette det relative tallet til et absolutt. Et VO₂max på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ hos en kropp på 75 kg tilsvarer et absolutt oksygenopptak på omtrent 7,6 liter per minutt. Dette er et nivå som befinner seg helt i det øverste sjiktet av det som noen gang er dokumentert, og da som regel hos store og tunge utholdenhetsutøvere, som kraftige langrennsløpere, roere eller syklister med stor kroppsmasse og svært høyt slagvolum i hjertet. Å kombinere et slikt absolutt oksygenopptak med en relativt lett kropp er biologisk mulig, men usannsynlig sjeldent.

Hva forteller en 5 km på 13:51?

Neste steg er å se hva prestasjonen på 5 km faktisk forteller oss om fysiologisk kapasitet. En tid på 13:51 tilsvarer en gjennomsnittsfart på rundt 2:46 minutter per kilometer. Det er nasjonalt nivå pr. se. Fysiologisk vet vi at en 5 km normalt løpes på rundt 90-95 prosent av VO₂max hos godt trente løpere. Samtidig kjenner vi den omtrentlige oksygenkostnaden ved å holde en slik løpshastighet, basert på det som kalles løpsøkonomi, altså hvor mange milliliter oksygen pr. kilo kroppsvekt som kreves pr. løpte kilometer.

Med eliteøkonomi ligger oksygenforbruket under et slikt løp typisk i området 65-76 ml·kg⁻¹·min⁻¹. Hvis dette tilsvarer omtrent 95 prosent av maksimal kapasitet, impliserer det en VO₂max på rundt 80-85 ml·kg⁻¹·min⁻¹, muligens litt høyere hos enkelte. Det er ekstremt høyt og fullt på linje med verdensklasse, men det ligger langt unna 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹.

Blummenfelt med ekstrem VO2-maks: 101,1

Triatlonstjernen Kristian Blummenfelt har nylig målt en VO2-maks på hele 101,1 ml/kg/min – en verdi eksperter beskriver som helt utenom det vanlige, selv på øverste internasjonale nivå.

Triatlon stiller andre krav

Triatlon som idrett gir et viktig bakteppe for denne vurderingen. Prestasjon på olympisk distanse avgjøres ikke bare av VO₂max, men av samspillet mellom maksimal kapasitet, terskel/utnyttingsevne, altså hvor stor andel av VO₂max som kan holdes over tid, bevegelsesøkonomi i både svømming, sykling og løping, evnen til å løpe fort etter intensiv sykling, samt taktikk, varmehåndtering og disponering. Mange triatleter i verdenstoppen presterer på høyeste nivå med VO₂max-verdier i området 85-90 ml·kg⁻¹·min⁻¹, og de er ekstremt gode på å utnytte kapasiteten de har.

RER – et viktig kontrollpunkt

Et sentralt kontrollpunkt i denne diskusjonen er RER, forholdet mellom produsert CO₂ og forbrukt O₂. Ved en reell VO₂max ser man normalt RER-verdier på minst 1,10-1,15. Årsaken er høy glykolytisk aktivitet, stor produksjon av hydrogenioner og en kraftig bikarbonatbuffering som fører til ekstra CO₂-utskillelse via lungene. En RER rundt 0,93, slik skjermbildet viser, tilsvarer derimot moderat til høy aerob intensitet, med forbrenning dominert av fett og karbohydrat, ikke maksimal fysiologisk belastning. Hvis et VO₂-tall på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ vises samtidig med en RER på dette nivået, er det en sterk indikasjon på at målingen ikke representerer et reelt VO2max-nivå.

Når målemetoden blir avgjørende

Målemetoden er også avgjørende. I vitenskapelig praksis rapporteres VO₂max som et gjennomsnitt over 30-60 sekunder, ikke som enkelt-pust eller øyeblikks-verdier. Pust-for-pust-data kan variere med 10-20 prosent fra ett åndedrag til det neste og påvirkes av maskelekkasje, kondens, sensordrift, bevegelse, temperatur og fukt. Et skjermbilde uten dokumentert snitt og uten tilhørende testkriterier kan derfor ikke regnes som gyldig dokumentasjon for et fysiologisk maksimum.

Kroppsvekt og fysiologiske begrensninger

Kroppsvekten spiller også en nøkkelrolle i vurderingen. En utøver på 75 kg har, alt annet likt, et mindre hjertevolum og mindre total muskelmasse for oksygenopptak enn større utøvere. Å kombinere en ekstrem relativ kapasitet på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ med et absolutt opptak på 7,6 liter pr. minutt betyr at både det sentrale systemet, hjertet og sirkulasjonen, og det perifere systemet, musklenes evne til å ta opp og bruke oksygen, må være i verdensklasse - samtidig. Det er fysiologisk mulig, men det plasserer utøveren i en kategori som nesten ikke har paralleller i dokumentert idrettsfysiologi.

Hva ville 101 i VO₂-maks bety i praksis?

Når man går videre og ser på hva en VO₂max på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ faktisk skulle bety for løpsprestasjon, blir spennet enda tydeligere. En enkel modell for sammenhengen mellom fart og oksygenforbruk sier at VO₂ ved en gitt løpshastighet omtrent tilsvarer løpsøkonomi multiplisert med hastigheten i kilometer pr. minutt. For topputøvere ligger løpsøkonomien ofte i området 180-210 ml·kg⁻¹·km⁻¹. Hvis en utøver kunne holde 90-95 prosent av en VO₂max på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ i et 5 km-løp, ville den tilgjengelige kapasiteten ligge mellom 90,9 og 96,0 ml·kg⁻¹·min⁻¹.

Setter man disse tallene inn i modellen, gir selv konservative antakelser løpshastigheter som tilsvarer 5 km-tider langt raskere enn dagens verdensrekord. Det forteller oss noe grunnleggende: enten kan ikke en slik kapasitet utnyttes i praksis, eller så er det mekaniske, nevromuskulære og økonomiske begrensninger som stopper prestasjonen lenge før VO₂ blir den eneste flaskehalsen.

Med andre ord kan man ikke “regne seg” til en realistisk sluttid basert på VO₂max alene.

Tre mulige forklaringer

Hvis man likevel legger mer virkelighetsnære antakelser til grunn for en triatlet, som ikke er en rendyrket 5 km-spesialist, og forutsetter at han løper på rundt 85-90 prosent av maksimal kapasitet med en løpsøkonomi i området 195-205 ml·kg⁻¹·km⁻¹, havner man typisk i et hypotetisk spenn mellom 12:30 og 13:20. For å komme ned mot 12:10-12:40 måtte utøveren i tillegg ha ekstrem utnyttelsesgrad, svært god løpsøkonomi og høy fartstoleranse på nivå med verdens beste spesialister på 5000 m (Jakob Ingebrigtsen m. fl.).

Ser man dette i lys av at den faktiske prestasjonen er 13:51, står man igjen med tre muligheter: enten er VO₂max ikke i nærheten av 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹, eller så utnyttes en uvanlig liten andel av kapasiteten i 5 km, eller så er løpsøkonomien og fartstoleransen langt svakere enn det man normalt ser hos løpere på dette nivået. Den siste forklaringen er minst sannsynlig.

Når kan en VO₂-maks regnes som troverdig?

For at et VO₂max-resultat på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ skal kunne regnes som vitenskapelig troverdig, bør flere kriterier være dokumentert samtidig. RER bør ligge over 1,10-1,15, hjertefrekvensen bør være nær maksimal, det bør foreligge et VO₂-platå med mindre enn 150 ml økning ved økt belastning, laktatnivået bør være høyt, datapresentasjonen bør være et 30-60 sekunders gjennomsnitt, og både gass- og flow-kalibrering bør være validert samme dag. Når slike kriterier mangler, øker sannsynligheten kraftig for at ekstreme tall skyldes måleartefakter eller presentasjonsfeil, ikke et reelt fysiologisk maksimum.

En nyansert, men klar konklusjon

Den biologiske konklusjonen er derfor nyansert, men klar. En VO₂max på 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹ hos en utøver på 75 kg er ikke fysisk umulig, men den plasserer personen i den historiske toppen av menneskelig utholdenhetsfysiologi. Når dette kombineres med en prestasjon på 13:51 på 5 km, en RER på rundt 0,93 og manglende dokumentasjon av testkriterier, er det langt mer sannsynlig at tallet representerer et øyeblikksbilde eller en målefeil enn et verifisert fysiologisk maksimum.

13:51 på 5 km er en brukbar tid, men et hav eller to bak verdenseliten på samme distanse. Det alene tilsier en VO₂max i det øverste sjiktet av det som finnes i utholdenhetsidrett. Men hvis VO₂max virkelig var 101 ml·kg⁻¹·min⁻¹, burde sluttiden vært mye raskere.

Til syvende og sist er det verdt å huske på hva som faktisk avgjør konkurranser. Heldigvis er det mye enklere å forholde seg til klokka og sluttiden.

-