Angelika Sverdrup ble født på nytt som løper

Angelika forteller om kollegaene på jobben som ble helt henrykt etter å ha lest «Born to run» og som ikke klarte å snakke om annet etterpå. Selv syntes hun boka hørtes kjedelig ut. Så en dag leste hun om en dame som hadde lest den samme boka, og som i ettertid hadde blitt veldig inspirert.

– Da ble jeg nysgjerrig og fant ut at jeg kanskje skulle lese den jeg også. Jeg ble veldig fascinert av det jeg leste, men var litt usikker på om folkene og stedene i boka var fiksjon eller fakta. Jeg googlet dem og fant ut at de virkelig fantes. Det var stort, sier Angelika som kort tid etterpå bestemte seg for å prøve den omtalte aktiviteten selv.

Løp i smug

Hun følte seg ikke særlig proff da hun som nyfødt løper skulle legge ut på sine første løpeturer.

– Jeg løp på kveldene etter at det var blitt mørkt så ingen skulle se meg, og jeg husker at jeg var utrolig stolt første gangen jeg klarte å løpe 3 kilometer sammenhengende. Hun har deltatt i alt fra korte, små lokale løp til Ecotrail Oslo 45 km, som det hittil lengste løpet. Hun har også deltatt i flere løp i utlandet. Det siste året har hun fått for seg at hun skal begynne å «samle» på maraton. I år har hun løpt fire maratonløp, alle virtuelle, på grunn av koronasituasjonen. Før mars i år hadde hun ikke trodd at det skulle bli mulig. Hun har hittil i karrieren som løper fullført 11 maratonløp.

Fjellturer: Angelika og samboer Thorbjørn liker godt å bruke tida i fjellet enten det er som fotturister, på truger, ski eller løpende. (Foto: Thorbjørn Kjærnli)

– I 2017 fikk jeg problemer med det ene beinet. Det minnet om en beinhinnebetennelse på framsida av det ene leggbeinet. Fra tidligere å kunne løpe 60-80 kilometer i uka, ble det plutselig bråstopp og jeg løp svært lite i en lang periode. Isteden ble det mange fine fjellturer, sier jenta som er bosatt i Ålesund med Sunnmørsalpene i umiddelbar nærhet.

Det har vært tungt for Angelika å være skadet.

– Jeg følte jeg mistet identiteten min da jeg ikke kunne løpe. Da jeg begynte å løpe, åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg fikk mange nye venner, og jeg sanket den ene flotte opplevelsen etter den andre. Jeg opplevde verden gjennom flere deltakelser i løp, dro på treningscamp i utlandet, og bygde opp en blogg som handlet om mitt nye liv som løper. Da jeg ble skadet, ble jeg veldig utenfor. Det hjalp ikke å snakke med meg selv, selv om jeg er psykolog, ler Angelika.

Oppturen

Etter hvert ble hun såpass bra at hun kunne komme i gang igjen med opptreningen etter skaden.

– Nå er jeg oppe i rundt 50 kilometer i uka og jeg har klart å løpe flere maratonløp uten at jeg har blitt verre i foten, sier Angelika fornøyd.

– Farten på løpene har vært moderat, dermed har jeg restituert raskt, legger hun til.

Tilbake: Endelig kan Angelika kjenne på det å være tilbake som løper igjen. (Foto: Thorbjørn Kjærnli)

På spørsmålet om hva som har vært hennes største løpeopplevelse, svarer hun:

– Det var utvilsomt Valencia Marathon i Spania. Jeg fikk sponset turen av turistbyrået der nede, og jeg måtte bestemme meg for om jeg ville ta imot gaven på svært kort varsel. Jeg valgte å reise og har aldri angret på det. Dette ble en helt fantastisk opplevelse. Ettersom jeg ble påmeldt seint, måtte jeg starte i en senere pulje enn den jeg skulle ønske. Det ble derfor mye sikksakk-løping den første delen av løpet, men det var greit. Alle publikummerne heiet oss fram i løypa, og vi følte oss som elitefeltet uansett hvilken gruppe vi løp i, smiler Angelika.

Angelika angrer ikke på at hun til slutt valgte å lese «Born to run».

– Løpingen har gitt meg utrolig mye. Den har åpnet en helt ny verden for meg. Jeg har fått mange gode venner og fått være med på ting som jeg ikke visste fantes. Jeg har også lært meg å mestre ting jeg aldri trodde jeg skulle klare. Videre blir alt mye nærmere. Når jeg nå kommer til et nytt sted, tar jeg på løpeskoene og gjør meg kjent. Det føles litt som om at jeg «eier» stedet jeg har løpt inn. Avstandene, som før opplevdes svært store, blir også mindre, sier hun.

Gode råd til løpevenner

Angelika har etter hvert blitt en relativt erfaren løper. På spørsmålet om hvilke råd hun vil gi til andre som har lyst til å begynne å løpe, svarer hun:

– Det er viktig å bevare løpegleden, passe på at det ikke ender opp som en plikt, da er det lett å miste motivasjonen. Det kan også være lurt å variere treningen, både med lengde, tempo, underlag – vei, sti og fjell – og med alternative treningsformer. Det bidrar til å holde motivasjonen oppe og å holde seg skadefri. Selv har jeg stor glede av å trene sammen med min samboer. Vi har også vært på noen løpeferier sammen. Hadde jeg ikke hatt han, ville jeg søkt andre løpevenner jeg kunne gjøre dette sammen med. For meg er det motiverende å ha noen å dele fine løpsopplevelser med, sier hun. Den daglige løpetreningen kan jeg godt gjøre alene.

Flotte områder: Det finnes mange flotte løpeområder i Åleseund enten en velger å løpe i fjellet eller ved fjorden. (Foto: Thorbjørn Kjærnli)

Litt mer om Angelika Sverdrup

Alder: 47 år
Yrke: Psykolog og løpeblogger (https://angelikasverdrup.com/)
Idrett: Langdistanseløper
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup
Meritter:

• Ålesund Nyttårsmaraton 2016, 3. plass
• Jentebølgen Ålesund 2017, 2. plass
• Maratonkarusellen Bergen 2017, 2. plass
• Sommerkarusellen Ålesund 2019, 2. plass
• Sommerkarusellen Ålesund 2020, 3. plass

Perser:

• Maraton: 3.42.23
• Halvmaraton: 1.43.14
• 5 km: 22.00
• Ålesund halvmaraton 2019, kun gående: 2.38.04 (Litt stolt av å ha klart å gå en halvmaraton på den tiden!)

Angelika beskriver en typisk treningsuke

En typisk treningsuke for meg kan variere veldig; det blir derfor vanskelig å sette opp en ukeplan. Etter at jeg ble bra igjen i leggene i mars i år, har jeg klart å øke løpemengden. Jeg ser på 2020 som et opptreningsår.

Jeg trener rundt seks dager i uken, pluss/minus 50 km. Jeg prøver å få inn en spinningtime i uken. Den dagen jeg ikke trener, gjør jeg litt yoga og bittelitt styrke. Jeg har tanker om å legge inn en styrkeøkt, men det har ikke blitt ennå i år.

Første halvdel av uken trener jeg alene og løper da en del på asfalt og grus. Det varierer veldig hva jeg finner på i løpet av en løpetur. Jeg har i utgangspunktet en plan, men er spontan og kan ombestemme meg underveis avhengig av hvordan kroppen kjennes. Jeg vet aldri på forhånd hvordan en løpetur vil føles, dessverre.

Jeg har vansker med å holde pulsen nede, selv på rolige turer. Den stiger plutselig uten at jeg helt vet hvorfor. Det gjør at jeg ikke kan trene som jeg ønsker og må tilpasse økta etter dagsformen.

Jeg liker å legge inn enkelte fartsøkter, spesielt der det er Strava-segment. Jeg bruker det som motivasjon til å presse meg. I helgene blir det løpeturer i terrenget og på fjellet med samboer og hund. Turene varer ofte mellom tre og fire timer. Da teller høydemeter også inn. Fart og tempo, løping eller gåing varierer for hver tur, det er ingen struktur. Vi er fleksible og spontane i forhold til planlegging og gjennomføring. Vi koser oss på turene, tar løpebilder (også kalt intervaller) og har matpauser.

De siste to vintrene har vi byttet ut noen løpeturer i helgene med trugeturer når det er mulig. En veldig kjekk aktivitet som vi skal fortsette med. Det hender også at vi går på ski.