Annerledesløperen: På vei inn i ny alderskategori

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8 – 2022

Etter at familien har tilhørt fire alderskategorier den siste tiden, blir vi nå delt inn i fem. Jeg avslutter året med å havne i en ny alderskategori og får kanskje litt snillere aldersgradering på løpingen. Graderingen til WMA brukes i parkrun, så det blir spennende å se om jeg får noe bedre utslag for prestasjonene mine.

Prosjektet mitt med å jobbe med korte distanser har gått greit, og det var en bonus at jeg forbedret tiden på Hytteplanmila med over to minutter. Jeg var fornøyd med treningen, og jeg opplevde at jeg disponerte løpet bedre enn i fjor. Jeg passet også på å velge en løype med mye større stigning på siste langtur før løpet i håp om at konkurransen ville oppleves lettere. Strategien min fungerte godt, men selv om jeg var mentalt forberedt på bakken på slutten, slo den meg.

En annen endring i hjemmet er at eldstebarnet har havnet i juniorkategorien og ikke lenger er for barn å betrakte i løpeverden. Han er gammel nok til å løpe maraton, men jeg tror ikke han blir spesielt ivrig hvis jeg foreslår det. Jeg er ikke sikker på at han har tilgitt meg ennå for 16 km-løpet jeg lurte ham med på i sommer. Det som er gøy er at han begynner å finne et indre driv. Han klarer å presse seg til stadig raskere tider, selv om han nekter for at løping er gøy.

Forandringer på gang

Nye alderskategorier avslører en del sannheter. Jeg har ingen småbarn lenger. Jeg har ansvarlige barn som er med og arrangerer løp hver uke. To av dem synes det faktisk er morsommere å være frivillig enn å løpe. Da må mamma minne dem om viktigheten av å være fysisk aktiv i det fremtidige livet deres i tillegg til å bidra til at andre får det fint.

Jeg er rett og slett blitt ordentlig voksen, eller er jeg på vei inn i midtlivskrisen? Kvinner får den også, gjør de ikke det? Jeg tror at overgangsalderen er et tilbakelagt kapittel, men det er ikke lett å være sikker når vikarlegen ikke virker å vite nok om denne prosessen. Det finnes utrolig lite informasjon som kan gi meg det endelige svaret. Hvis det stemmer at jeg er ferdig, har jeg vært heldig.

En ting er klart, nå har jeg i hvert fall ikke råd til å gi slipp på løpingen. Det er visstnok den som kommer til å holde kroppen sterk nok til å takle neste livsfase. Jeg så en god dokumentar for en liten stund siden som viste den gunstige effekten av de gjentakende slagene i bakken for å motvirke beinskjørhet. Hvis det å fortsette å løpe, selv i saktere tempo, styrker skjelettet, er det ingen tvil om at jeg skal fortsette. Er du kvinne som leser dette og ikke kjenner til dette, anbefaler jeg at du leser deg opp. Resultatene er oppsiktsvekkende.

Det er fortsatt langt mellom persene, men jeg håper at jeg ikke er ferdig med å forbedre tidene mine. Nå som vinteren så vidt er i gang på Østlandet, tenker jeg at det er lurt å fortsette med de korte distansene.

Den uka det var snø i november, klarte jeg selvfølgelig å time mine løpeturer slik at jeg var ute og løp når snøen blåste som verst. Jeg trodde at det var for tidlig å begynne med visir, men der tok jeg klart feil. Da var det godt å huske at jeg ikke trengte å være ute altfor lenge i det sure været, i motsetning til tidligere år da jeg har måttet gjennomføre langturer i ufyselig vær.

Løping og psyken

Psykiske plager er visstnok noe som kan følge overgangsalderen, og jeg tror at akkurat der har jeg ikke sluppet like lett unna. Det er mye usikkerhet og forandringer på gang i familien vår i år, noe som ikke er lett for en dame som liker å ha kontroll. I denne fasen har det vært til stor hjelp å komme meg ut og løpe en tur for å riste av meg irrasjonelle bekymringer.

Det har vært forvirrende for en person som aldri har hatt psykiske plager plutselig å få vanskelige følelser og medfølgende fysiske plager. Jeg har vært såpass uheldig at noen av episodene har skjedd på kveldstid, rett før jeg skulle legge meg. Jeg har derfor satt meg et mål om å passe på å komme meg ut på tur så fort jeg kan neste gang dette skjer, selv om jeg allerede er senga. Jeg tenker at det kan være et nyttig eksperiment å se om det letter på situasjonen.

Jeg har tidligere hatt god effekt av løpeturer på dager hvor ting har vært vanskelig, slike dager som vi alle opplever nå og da. Kombinert med lokal fagkompetanse regner jeg med at dette er noe jeg skal få bukt med, og jeg priser meg heldig at det finnes slike tilbud.

Det nye livet som løpsarrangør har også vært til stor hjelp for psyken. I det siste har jeg tenkt stadig mer på hvor heldig jeg er som har noe positivt å fokusere på hver uke. I tillegg til jobb og familie går dagene med til å legge planer for løpet påfølgende helg og gjennomføre praktiske aktiviteter relatert til løpet. Er det noe man kan gjøre for at det skal bli enda artigere for deltakerne? Er det noe man kan skrive for å få nye løpere til å gidde å komme seg ut av senga en kald og våt vintermorgen?

Selv om jeg synes det krever litt ekstra å komme meg opp tidlig for å dra ut og organisere selv, så er belønningen klar noen få timer senere. Da har man tilbrakt tid sammen med gamle og nye venner som har trosset værmeldingen og hatt en fin stund ute i friluft, etterfulgt av en velfortjent kopp kakao på kaféen.

Neste alderskategoriperiode

Jeg har alltid spøkt med at jeg gleder meg til å bli eldre. Da kan jeg endelig begynne å vinne premier, få pallplasseringer eller oppnå alderskvalifisering til et stort løp. Sannheten er nok at jeg må leve riktig lenge om det skal skje.

Det jeg tenker er viktigst nå som jeg går inn i neste alderskategori, er å kunne klare å se det positive i livet og å nyte det vakre i hverdagslivet. Så lenge jeg kan klare å nyte synet av en sølepytt som lyser opp bakken på en mørk morgen takket være en enslig solstråle på himmelen, tror jeg mye er gjort.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)