Annerledesløperen: Virtuelle løp – er det noen vits?

Etter hvert som løpene jeg har vært påmeldt enten ble utsatt eller avlyst, gikk treningsmengden ned. Da høsten kom var akillestrøbbelet fra i vår borte. Uten å ha presset meg i flere måneder var det en lettelse å ikke ha noen fysiske løp på planen. Påmeldingen til Oslo Maratons fulldistanse ble til halvdistanse virtuelt, og så 10 km. Med travle dager på jobb var det med en viss spenning jeg gikk Oslo Maraton-dagen i møte.

Jeg likte strategien med at turen måtte gjennomføres på den opprinnelige datoen. Da føltes det mindre som en vanlig treningstur. Mannen min og jeg tok på oss de grønne arrangementstrøyene våre og begynte på turen vår til Oslo sentrum. Vi møtte noen andre grønnkledde, og det var hyggelig å utveksle noen ord med hverandre.

Turen ble avsluttet på en kafé der vi regnet med å treffe andre løpeglade venner, i friluft og med god plass mellom hverandre. Ekstra stas var det da en av kameratene kom vaklende inn etter å ha løpt maratondistansen fra hjemmet sitt utenfor Oslo. Det var imponerende, og det bidro til at jeg opplevde det samholdet som er så spesielt på løpsdager. Resultatene lastet vi opp fra appene våre, og vi tok på oss medaljene vi hadde fått utdelt tidligere i uken, og gikk med dem utover dagen.

London Marathon

Til tross for manglende mil i bena klarte jeg ikke å dy meg da jeg så at det var mulig å delta i den virtuelle utgaven av London Marathon. Også her ble det satt av én dag til å fullføre løpet. Problemet var at det var kun 5 uker fra påmelding til løpsdagen, så jeg visste at jeg ikke ville klare å trene meg opp i tide. Heldigvis var slagordet «Your Way», og det kom info om at man kunne bruke så lang tid man ville på å tilbakelegge distansen i løpet av 24-timersperioden. Det tenkte jeg hørtes overkommelig ut.

I ukene som gikk hørte jeg om mange forskjellige planer for gjennomføring. Noen hadde tenkt å ta en tur rett etter midnatt på løpsdagen, så legge seg og ta resten av turen dagen etter. Andre planla å dele det opp i småturer gjennom dagen. Det siste hørtes fristende ut. Spesielt med tanke på at Oslo Maraton kom kun to uker før London. Til slutt bestemte jeg meg for å ta alt på én gang, og se hva jeg fikk til. Strategien var å løpe fire runder i nærmiljøet mitt slik at jeg kunne ta pauser hjemme ved behov eller ved det lokale handelssenteret som jeg hadde valgt som passeringspunkt.

Andre mer presserende problemer meldte seg. Mye nedbør var meldt, og selv om jeg er blitt flink til å løpe i regn, fristet det ikke med mange timer i regnet. Til slutt valgte jeg å starte løpet så tidlig jeg kunne på løpsdagen og prøve å få unnagjort så mye som mulig før regnet kom. Denne strategien fungerte godt. Til gjengjeld blåste det bra, men jeg taklet også dette rimelig greit.

Det å kunne stå opp, samle tingene mine rolig og bare dra ut så snart jeg var klar, var veldig positivt. Jeg kom i gang mens det var mørkt og møtte bare noen få mennesker i gata. Litt av planen var å bruke mørket til å skape litt variasjon for turen og se hvordan gatelivet forandret seg utover morgenen. Jeg avtalte at barna skulle løpe korte partier med meg og fikk også til et treff med en venninne som bor langs løypa. Datteren min fikk jobben som crewsjef, og hun møtte meg på passeringspunktet og sørget for vann, næring og bytte av utstyr.

Løpsarrangørene krevde at man registrerte tiden med deres app. Dette fungerte godt for meg. Hver engelske mil kom det heiarop og morsomme fakta, blant annet om Ingrid Kristiansen. Som jeg har merket før, var det mye greiere å telle til 26,2 mile underveis enn de mange kilometerne til 42,2. Appen styrket også følelsen av at jeg var blant mange andre som løp denne dagen. Det var artig å være en del av et virtuelt internasjonalt fellesskap.

Og akkurat da jeg begynte å føle meg litt for stiv til å fortsette, kom jeg i mål – rett ved vendepunktet for mine vanlige 5 km-turer. Selv om det var folk i gata, tillot jeg meg selv et ordentlig gratulasjonsbrøl. Jeg hadde tross alt gjennomført 42,2 km 34 minutter raskere enn da jeg løp gatene i London for 2,5 år siden – nå med dobbelt så mye stigning.

Å løpe virtuelt eller ikke?

Jeg har deltatt i tre virtuelle løp siden pandemien startet. I tillegg har jeg deltatt i Kondisløpet, noe jeg oppfordrer andre til. Da jeg valgte 5 km-distansen før sommeren, ga det meg en fin motivasjon til å prøve å forbedre farten i en ellers vanskelig tid.

Avgjørelsen om å delta styres litt av vissheten om at mange løpsarrangører strever økonomisk nå. Der jeg føler en sterk tilknytning til arrangementet, og det gir meg noe ekstra, har jeg meldt meg på deres virtuelle løp. Generelt så tenker jeg at det helst skal være snakk om lengre distanser, slik at jeg opplever at jeg gjør noe annerledes enn det jeg får til på en vanlig treningstur.

Jeg skal ikke nekte for at jeg liker å få en medalje for strevet. Men en fin medalje alene er ikke nok til å få meg med. Og hvis jeg ikke opplever at medaljen er fin, og ser det kun som et rent kommersielt foretagende, kan du definitivt glemme å få meg med. Jeg har en klar tanke når det gjelder medaljer akkurat nå. Vi lever i en veldig spesiell tid, og forhåpentligvis vil det en dag være et fjern minne. Da vil medaljene fra koronatiden vise at vi gjorde det beste ut av situasjonen.

Uten virtuelt maraton, ingen lærdom

London-løpet ble ekstra spesielt for meg. Det sendte et klart signal om at jeg nå har opparbeidet meg et såpass greit treningsgrunnlag at jeg kan delta i lengre løp på kort varsel med et resultat innenfor makstiden til de fleste maratonløpene. Og med ordentlig trening er det fortsatt mye å hente. En ny verden har rett og slett åpnet seg for meg.

Jeg fikk også endelig testet flere forhold jeg normalt ville ha skydd: å løpe samme runde lokalt flere ganger, og å være ute alene i mange timer. Det var viktig å ha en ramme som tvang meg til å gjennomføre dette. Samtidig ble det gjennomført uten den kjente infrastrukturen med stengte gater, støtte fra publikum og drikkestasjoner. Selvtilliten min har vokst veldig på at jeg lyktes til tross for dette.

Plutselig gir slagordet «Just do it» litt mer mening. Jeg oppfordrer deg til å ta en sjanse, du óg. Jeg tror nok at også du får deg en positiv overraskelse.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)