Cathrine Henaug om hva løpingen betyr i hennes liv

Det har gått fire år siden jeg og Alf hadde en samtale om løping som ble publisert i bladet Kondis i tillegg til på bloggen til Alf, «Livet». Denne samtalen var et slags startskudd for meg. Det har vært mange gode samtaler etter dette og ikke minst veldig mye god løping.

Jeg hadde løpt i ti år og hadde for det meste løpt alene, i hvert fall etter at en av mine beste løpevenner flyttet sørover. Jeg har i grunnen alltid likt å løpe alene, og spesielt når jeg løper på fjellet eller i terreng. Det er fint å la tankene flyte fritt og høre på lydene ute i naturen, selv om jeg også mange ganger løper med musikk på ørene.

Jeg liker godt det slitet som det ofte er å løpe i terreng – liker at det kan være dårlig vær og gjørmete underlag. Da kan jeg kjenne meg sterk og kan også kjenne på en takknemlighet for kroppen min som bærer meg gjennom dette. Og det motsatte kan også være tilfelle noen ganger, man blir frustrert og sliten og synes ikke at man presterer noe særlig. Jeg liker fortsatt å løpe alene, men jeg har også oppdaget gleden og motivasjonen av å ha et løpefellesskap. 

Treningsleir i Kenya

Alf meldte meg en stund etter samtalen vår for fire år siden og spurte om jeg kunne være interessert i å være med på treningsleir til selveste Iten i Kenya. Iten hadde jeg jo lest om, det er jo der alle de beste løperne i verden kommer fra, og tanken hadde vel slått meg at det hadde vært gøy å dra dit en gang. Her var det faktisk en mulighet! Jeg tenkte ikke så veldig lenge på det, men meldte til Alf at jeg og en venninne var med.

Turen til Iten ble både frustrerende og veldig bra. Jeg hadde aldri vært på treningsleir, og hadde noen mer eller mindre urealistiske forventninger. Nivået på de fleste andre løperne der var skyhøyt over mitt, og jeg var kanskje litt flau over mitt heller middelmådige nivå. Samtidig var det så mye fine folk der, folk som jeg har møtt på løp flere ganger etter turen. Iten er noe helt for seg selv. Når man kommer dit kjører man gjennom en portal hvor det står: «Iten, home of champions». Iten er en landsby med mye fattigdom og en befolkning som dels bor i blikkskur. Allikevel var alle glade, og det er et sted med stor løpesjel.

Vi fikk oppleve kenyanske løpere med sitt fantastiske steg, barna som løp fortere enn oss i gummistøvler og flere løpestjerner som var der og trente. Det var, og har i ettertid blitt, en stor opplevelse å ha vært der. Føler meg ganske privilegert som har fått oppleve det. 

Løpegruppe for veteraner

Da vi var tilbake, hadde Tromsø Løpeklubb nettopp startet en egen løpegruppe for veteraner. I Iten fikk jeg oppleve et fellesskap rundt løpingen, noe jeg ikke hadde opplevd tidligere. Jeg ble med der og møtte et utrolig fint løpefellesskap. Her ble jeg tatt veldig godt imot av masse fine folk og Jon Geir, treneren vår som har en filosofi om at alle skal være med. Treningen er lagt opp slik at alle kan være med, uansett nivå.

Jeg som har løpt mest alene og setter veldig pris på dette fellesskapet. Her kan man nerde om detaljer som kanskje ikke er like interessant for familie og venner som ikke løper. Det har også blitt flere treningsleirer etter hvert, og det er noe veldig fint med å få bruke flere dager på rad med det man liker så godt uten å tenke på annet enn løping, spising og soving sammen med andre som liker det samme. Jeg er også veldig glad for at min datter også har begynt å løpe, og at vi kan dele denne løpegleden sammen. 

Ultraløp

Jeg har nå deltatt i flere løp enn tidligere, og jeg har også fått mulighet til å delta i ultraløp noe jeg har hatt lyst til lenge, men kanskje ikke helt har turt å melde meg på. Har lyst til å delta på flere slike løp- liker godt de lange seige løpene som setter fysikken på prøve, men som kanskje aller mest er en mental utfordring. Det å klare å «overtale» hjernen til å fortsette og det å lære seg at et løp går i bølgedaler, etter en bunn kommer snart en topp. Og når toppen kommer, leker livet! 

Løpingen har de siste fire årene blitt en veldig stor del av meg og livet mitt. Mye takket være både Alf, som er så grei at han trener meg, og de andre løpefellesskapene. Jeg føler meg som en løper, og det er mest av alt en glede å kunne legge ut på en løpetur så ofte jeg kan. Jeg toner ikke lenger ned løpingen og svarer «ja» når folk spør om jeg løper mye – jeg gjør jo det!

Jeg har også fått mulighet til å være med å drive en løpegruppe for flyktninger og å være frivillig på Juniorkarusellen til Tromsø Løpeklubb. Det er veldig fint å se hvordan «nye» løpere synes dette er så gøy.

Neste mål nå er å få til et lengre opphold i Chamonix og bare løpe og la meg motivere, der hvor de beste fjell-løperne i verden trener og konkurrerer. 

Artikkelen er å finne på Alf B. Dahls blogg «Livet» og er gjengitt med tillatelse