Connie Schneider (59) løp seg fri fra demensdiagnose

Connie har vært aktiv hele livet. Hun drev med ice hockey og fotball til hun var 40 år.

– Da mente barna at det var på tide at mor ble voksen, ler Connie.

Etter hvert begynte hun å løpe isteden og i 2009 deltok hun i sitt første løp. Det var KK-mila i Oslo.

– Det var helt fantastisk. Både det å oppleve stemningen før og under løpet, og det å ta del i dette sammen med så mange andre, sier Connie

Under KK-mila vant hun deltakelse i Birkebeinerløpet året etter.

– Birkebeinerløpet ble min første halvmaraton. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Ikke er jeg særlig flink til å løpe i terrenget og ikke hadde jeg løpt så mye tidligere heller, men det ble likevel en stor opplevelse. Det er dette løpet jeg husker aller best av alle løpene jeg har deltatt i, sier Connie som i dag løper omtrent to løp hver helg om hun ikke jobber.

Demensdiagnosen

Da hun fikk diagnosen tidlig demens som 57-åring, ble det umulig å fortsette i jobben. Connie ble først sykemeldt, men fant etter hvert ut at hun ikke ville bli i stand til å komme tilbake.

Connie fylte den ledige tida med løping.

– Løpingen ble medisin for meg. Den ga mer blod til hjernen og skulle bidra til å hindre videre forkalking. I tillegg rådet legen meg til å lese mye for å stimulere hjernen på det viset også. Legen mente jeg kunne passet godt innen helsevesenet, og rådet meg til å prøve å finne et kurs innen noe som hadde med helse å gjøre, sier Connie som etter en tid meldte seg på et NKI-kurs innen hjelpepleie.

– Det var utrolig tungt. Jeg leste og leste, men husket ikke noe av det jeg hadde lest. Det føltes håpløst. Til slutt prøvde jeg isteden å gå rett på oppgaveløsing. Jeg leste spørsmålene, lette etter svarene i teksten, og arbeidet meg gjennom besvarelsene på den måten uten å ha lest ferdig teksten på forhånd. Da gikk det bedre. Jeg var likevel svært usikker da jeg fikk svar på den første innsendingsoppgaven. Jeg turte ikke åpne brevet før datteren min kunne komme hjem og åpne brevet sammen med meg. Det viste seg at jeg hadde fått karakteren fire der seks var best. Jeg ble helt overveldet. Det hadde jeg virkelig ikke trodd, sier Connie.

Det gode resultatet førte til at hun ble mer selvsikker i skolearbeidet. Hun opplevde også at lesingen gradvis ble bedre og at hun etter hvert husket mer av det hun leste.

– Jeg syntes det var utrolig tungt å få demensdiagnosen. Jeg ønsket å skjule det for andre, men da ble det enda tyngre. En dag var det en lokalavisjournalist som ropte et spørsmål etter meg da jeg var med i et løp: «Connie, hvorfor løper du så mye?». Jeg svarte at jeg løper fordi jeg har demens, og at hjernen trenger økt blodgjennomstrømming for å hindre videre forkalking. Han spurte om han kunne skrive det, og det fikk han, sier hun, og innrømmer at hun syntes det var godt at «bobla» sprakk på den måten.

Gradvis bedre

Connie merket at løpingen og lesingen hjalp henne, og at hun gradvis ble bedre. Hun var ikke like forvirret lenger. Hun husket ting hun leste, gjøremål i hverdagen gikk bedre, og hun fant fram dit hun skulle.

– Jeg ble etter hvert så bra at legen begynte å lure på om jeg ikke hadde demens likevel, sier hun.

Connie ble sendt til spesialister for videre utredning. Det ble tatt MR av hodet og spinalvæskeprøve. Prøven skulle vise hvilken form for demens hun hadde.

– Spinalvæskeprøven viste at jeg ikke hadde demens likevel. På MR-bildene så de at jeg hadde noen hvite flekker på hjernen, men ikke mer enn jeg ville hatt uansett – alderen tatt i betraktning og alle puckene jeg har fått i hodet gjennom ice hockeyen alle disse årene, ler hun.

Årsaken til at Connie fikk demensdiagnosen var ganske enkelt fordi hjernen valgte å koble av da hun gikk gjennom et samlivsbrudd i 2020.

– Det å gå gjennom et samlivsbrudd er tøft, men jeg tenkte ikke over at det kunne få slike konsekvenser på kroppen, sier hun.

I dag er Connie friskmeldt, og lykken smiler nok en gang til helsearbeideren. Connie har bestått teorien til hjelpepleierutdanningen, men har ikke fagbrev.

– Da jeg var ferdig med NKS-kurset, tok legen min kontakt med NAV og ba dem finne praksisplass til meg. Kort tid etterpå fikk jeg praksis på et pleiehjem, og etter fire uker fikk jeg tilbud om jobb, sier Connie som føler at hun har kommet svært godt ut av prosessen.

– Jeg har blitt utrolig klar over hvor viktig det er at vi er snille med folk rundt oss, og hvor alvorlig det kan bli om noen sliter og ikke har det bra, sier hun.

Liker å motivere andre

Når Connie reiser rundt for å være med i løp hver helg, er det ikke for å vinne, men fordi hun setter stor pris på å være en del av løpsmiljøet.

– Jeg liker å kjenne på spenningen og stemningen før et løp. Jeg har også blitt kjent med mange mennesker i miljøet etter hvert, og det er alltid moro å treffe dem igjen. I tillegg synes jeg det er svært givende å skulle hjelpe andre, sier Connie som pleier å stille seg bakerst i startfeltet. Her ser hun om det er noen der som virker litt usikker og som kan trenge noen å snakke med. Da trår hun til.

Connie løper mye, men hun løper ikke fort. Hun har lenge hatt som mål å komme under fem timer på maraton.

– Det har virket omtrent umulig helt til Trondheim Maraton i år. Da løp jeg i mål på 4.35. Det var helt utrolig, sier hun.

Dagen etter stod hun på startstreken under Drammen halvmaraton. Her kom hun i prat med flere som hadde stilt seg opp i bakre rekke. En av dem hadde meldt seg på for en tid tilbake, men angret og lurte på om hun skulle trekke seg. Connie fikk overtalt henne til å gjennomføre noe som ble satt stor pris på etterpå.

– Det var stort å se mestringsfølelsen og gleden hennes da vi kom i mål og hun hadde klart å fullføre halvmaraton. Det var moro å perse i Trondheim, men det er enda morsommere å hjelpe andre til å mestre, sier Connie.

Liker å trene med ferske løpere

Connie bor i Kongsberg og løper sammen med Kongsberg running club hver mandag og torsdag. Her liker hun å stille opp for ferske løpere.

– Når det kommer noen nye og uerfarne løpere på trening, liker jeg å være med dem og se mestringen de opplever og utviklingen de får. Mange tror ikke de kan løpe. Da går og løper vi vekselsvis. Etter hvert kan de løpe mer og mer, og til slutt klarer de å løpe fem kilometer sammenhengende. Da blir de svært positivt overrasket, sier hun.

Connie synes det er viktig at løpegruppa skal være for alle uansett erfaring og form. Derfor har hun også tilbudt deltakerne å være med på stavgang og power-walking.

Stavgang er en treningsform hun stiftet bekjentskap med da hun var med Kondis og reiseseslskapet Springtime Travel på treningsleir i Portugal i oktober.

– Selv om uka i Portugal var en løpeuke, fikk vi også tilbud om å være med på mye annen trening som dans, yoga, ulike former for styrketrening, rulleski og stavgang. Jeg var med på mye forskjellig, og fikk på stavgangtimene lært litt teknikk som jeg har hatt stor glede av i ettertid, sier Connie som i oktober neste år blir med Kondis som løpetrener to uker i Portugal.

Løpetrener: – Jeg gleder meg veldig til å få være med som løpetrener på Kondis sine løpeuker i Portugal. Jeg trengte ikke lang betenkelighetstid da jeg fikk tilbudet, sier Connie som her er fotografert under en morgenjoggetur på stranda i Monte Gordo i Portugal nå i oktober. (Foto: Hilde Johansen)

Trener seks dager i uka

Mandag og torsdag trener Connie med Kongsberg running club. Da blir det alt fra fem til åtte kilometer. Tirsdagene har hun en 10-kilometers runde hun liker å løpe. Onsdager blir det intervaller. Fredagene er det taco-kveld og løpefri, mens hun lørdag og søndag fyller opp bilen og reiser på løp. Totalt blir det 60-80 kilometer i uka.

– Når jeg skal reise på løp, informerer jeg andre om hvor jeg skal og at jeg har plass til noen ekstra i bilen. Det er utrolig koselig å fylle opp bilen med løpeglade mennesker som en kan dele opplevelsen med. På vei til løpet snakker vi om hvordan vi har trent, hva vi har spist, hvilke klær vi skal ha på, hvilke forventninger vi har og slikt. På vei tilbake snakker vi om alt vi har opplevd den dagen. Det er utrolig koselig, sier hun.

På spørsmålet om det ikke blir dyrt å være med på så mange løp gjennom året, svarer Connie:

– Jeg verken røyker eller drikker. Da kan jeg unne meg dette her. Det er løpingen jeg prioriterer å bruke pengene på. Du skulle sett klesskapet mitt. Jeg har nesten ikke vanlige klær eller sko, ler hun, og legger til at det trenger ikke koste all verden å være med på løp.

– Det er mange små løpsarrangører som tar kun 250 kroner for en påmelding, og i utlandet kan vi få løpsdeltakelse i store byløp til kun 450 kroner, sier Connie som er dansk av opprinnelse, og som pleier å legge inn et par turer til København halvmaraton og København maraton i året.