Idretten gir deg en scene – bare stig på

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Både i toppidretten og mosjonsidretten settes scenen for idrettsopplevelser og anerkjennelse av prestasjoner som er store sett fra den enkelte utøvers perspektiv.

I sommer fikk jeg gleden av å være til stede på Olympiastadion i München sammen med tusenvis av tilskuere da Jakob Ingebrigtsen tok EM-gull på 5000 meter. Stadionet har nærmere 70.000 plasser, og om det ikke var helt fullt så var det i hvert fall godt fylt opp denne augustkvelden. Opplegget rundt løpet var svært godt tilrettelagt for å gi en topp atmosfære rundt idretten som foregikk i løpebanen. Her var flere gigantiske storskjermer, en engasjert speaker, en nøye tilrettelagt dramaturgi med eggende musikk og en topp videoproduksjon fra mange kameravinkler. Man fikk følelsen av å være tett på løperne og begivenhetene selv om anlegget var gigantisk stort. Dette er det samme som TV-seerne får med seg, men her var det en sterk opplevelse av å være med der det skjer. Jubelen fra de mange tilskuerne ble reflektert oppe fra buene i den teltliknende takkonstruksjonen i Olympiastadion og forsterket følelsen av at dette var man med på, med kropp og sjel.

Dette var den internasjonale idrettsscenen der idrett i toppklasse skapte drama og leverte spenning og følelser til publikum og utøvere. Det er dette toppidretten er god på, det kan sikkert alle som har vært til stede på et fotballstadion under en kamp i en av de store ligaene skrive under på. Eller dem som har fått anledningen til å være til stede på en av kampene i VM i fotball som pågår nå.

Men dette er også noe som finnes i mosjonsidretten. Her settes også scenen for idrettsopplevelser og anerkjennelse av prestasjoner som er store sett fra den enkelte utøvers perspektiv. Her blir man heiet på, uansett plassering, det er gjerne ikke noe man opplever på så mange av livets områder. Maratonløp, sykkelritt og skirenn, dette er sosiale arenaer der man kan bli utfordret og bli sett.

For mange år siden deltok jeg i det som het Bergen Maraton, da det gikk i en løype rundt landlige Kalandsvannet. Det var få tilskuere i løypen, kanskje noen kyr som neppe kunne sies å vise noe særlig interesse for løpingen. Men da Bergen City Marathon startet opp med løp midt i bykjernen ble det en annen oppslutning og popularitet. Her var det publikum som så på, og det kom mange flere deltakere enn i den gamle landlige løypen. For her ble man sett, alle ble jublet i mål. Og da ble dette et løp for svært mange flere enn de entusiastene som i sin tid deltok i den landlige løypen.

Det å gi deltakerne den gode opplevelsen er noe alle arrangører prøver å få til. De har gode speakere, premiering, heiing, mediedekning og alt som skal til for at du skal glede deg over dine egne prestasjoner. Dette er motiverende for å fortsette med trening og fysisk aktivitet.

Scenen i form av ulike mosjonsarrangement står der, det er bare å stige på. Det kan gi deg både motivasjon til å trene og glede over å prestere. Selv om du ikke blir europamester.