Ingrid Kristiansen – skiløperen som ble verdens beste langdistanseløper

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 6– 2024

Ingrid Kristiansen var verdens beste langdistanseløper i andre halvdel av 1980-årene. Verdensmester på 10 000 m i 1987. Verdensmester på 15 km gateløp i 1987 og 1988.

Hun satte verdensrekorder både på 10 000 m og 5000 m i 1986. I 1985 satte hun verdensrekord på maraton i London med tiden 2.21.06, en prestasjon som stod ubeseiret i 13 år inntil kenyanske Tegla Loroupe slo den med 19 sekunder i Rotterdam i 1998.

Hun ville også satt verdensrekord på halvmaraton på tiden 1.06.40 satt under NM i Sandnes i 1987 om distansen var blitt kontrollmålt i henhold til internasjonalt regelverk. En unnlatelsessynd fra arrangørens side og en skuffelse for mange deltakere. Rekorden på 10 000 m på 30.13,74 på Bislett fra 1986 og maratonrekorden fra London på 2.21.06 står imidlertid fortsatt som norske rekorder.

Barnestjerne i skiløypa

Ingrid var et aktivt barn som kunne svømme ved seksårsalder og var med familien på ski i Bymarka i helgene. Kirsten Lien Garbo beskriver i boka «Med Ingrid mot toppen» en oppvekst der dans, turn, markaturer og friluftsliv var lek og moro.

Konkurranseinstinktet kom likevel tidlig til syne. Elleve år gammel ble hun nummer to i et skoleskirenn. Etter det begynte hun med skitrening. og mellom 12 og 16 år vant hun stort sett alt hun alt hun deltok i. Ingrid forteller selv om dette i et innlegg «For å nå toppen må du takle å treffe bunnen» på nettstedet ingridkristiansen.com.

«Det ble rett og slett en vane for meg å vinne. Jeg husker godt første gang jeg ble slått i et skirenn (det var ikke hvem som helst som slo meg, men Berit Kvello, senere Aunli). Jeg var veldig skuffet, men tok det med fatning. Jeg bestemte meg med en gang for at dette ikke skulle gjenta seg. (...) Dette mener jeg er det viktigste når det gjelder talent: Å tåle å tape og ikke minst å klare å jobbe videre når en blir slått. Etter mer enn 30 år i toppidretten mener jeg at dette er de to viktigste talentene for en toppidrettsutøver.»

Verdensmester: Ingrid Kristiansen kunne juble for gull på 10 000 m under VM i Roma 1987. (Foto: Mark Shearman)

Ski- eller løpskarriere

I årene 1968 til 1971 var Ingrid den beste norske juniorløperen på ski i sin klasse. En god utvikling var i gang, og på juniorlandslaget fikk hun Ingrid Wigernæs som trener.

I 1971 ble det imidlertid lagt merke til at hun også kunne bli en lovende løper. Dette ble fanget opp av friidrettsmiljøet ved at hun deltok i terrengløp som barmarkstrening. Etter en brakdebut på lokalt baneløp i Trøndelag gikk det raskt videre til en landskamp mellom Norge og Finland i Tammerfors, og etter hvert deltok hun i flere og flere løp utenfor skisesongen selv om hun fortsatt definerte seg som skiløper.

– Det var landslagsledelsen i Norges Skiforbund som tvang fram et valg, forteller Ingrid.

– Jeg ville ikke få plass på landslaget med mindre jeg sluttet å jobbe og å konkurrere i friidrett. Det var ikke overgangen til glassfiberski som førte til at jeg skiftet idrett, men først og fremst at det ble forventet at jeg skulle slutte å jobbe. Det kunne jeg ikke; for hvor skulle inntektene komme fra?

Ingrid satset dermed på løping som primæridrett fra1982-sesongen og startet på en løpskarriere uten sidestykke.

– Det viste seg å være et riktig valg. I dag er jeg glad for at det ble slik.

Tankens kraft

Nå var det ikke slik at gullmedaljene og rekordene kom fra starten av. Ingrid satte seg høye mål og måtte jobbe hardt for å nå dem. Det var ikke godt nok for henne å bli nummer to, hun ville bli verdensmester, og da måtte hun slå Grete Waitz.

Etter mange års trening og frustrasjon over ikke å bli bedre, tok hun kontakt med Willi Railo i 1984. Han var en populær foreleser i prestasjonspsykologi på Idrettshøyskolen og ble kjent da han ga ut boka «Best når det gjelder», om bruk av mentale øvelser innen idretten.

– Han fortalte meg at jeg hadde et Grete Waitz-kompleks; at jeg ikke så for meg at jeg kunne løpe forbi henne og at min respekt for henne hindret meg. Han anbefalte tanketrening, å repetere en positiv tanke eller en handling så mange ganger at det dannes et minnespor. Jeg skulle for eksempel se meg selv krysse mållinjen med hendene løftet over hodet. Han anbefalte slik tanketrening fem minutter hver dag etter den fysiske treningen. Jeg lurte på hvor lenge jeg måtte holde på med dette før det gav resultater, og han gav meg to-tre uker.

– Etter ti dager slo jeg Grete Waitz i NM terrengløp på Hønefoss, og deretter vant jeg Sentrumsløpet foran Grete Waitz og Zola Budd. Etter tre uker vant jeg London Marathon og satte europarekord på 2.24.26.

– Jeg dekorerte tredemølla med bilder av de konkurrentene jeg ville slå: Grete Waitz, Lisa Martin, Rosa Mota og Joan Benoit. Før verdensrekorden på maraton i London i 1985 hadde jeg hengt opp bilde av Joan Benoit og en lapp med verdenrekorden som tilhørte henne. I tillegg bad Railo meg gå igjennom maratonløpet året før og memorere hvilken del av løypa som hadde kjentes tyngst. Det var havneanleggene i Docklands. Han ba meg så trene på positive tankespor for dette området.

Ingrid beskriver det første møtet med Railo på sin sprek-blogg i innlegget «Hva var det som fikk meg til å bryte barrierene?»

«Railo stilte meg tre spørsmål:

Første spørsmål: Hvor fort tror du verdens beste kvinne vil løpe 10 000 meter og maraton om syv år? Jeg svarte: Jeg tror verdensrekorden vil være rundt 30 minutter på 10 000 m og 2.19 på maraton.

Andre spørsmål: Hvilke nye treningsmetoder tror du vil finnes om 7 år? Jeg svarte: Jeg tror vi vet så mye om utholdenhetstrening i dag at noe helt nytt og unikt ikke vil komme. Mulig at høydetrening vil bli mer brukt.

Tredje spørsmål: Hvorfor skal du da vente i syv år? Jeg svarte: Vet egentlig ikke.»

Hun forteller at hun begynte å trene mot disse målene, skrev dem ned og hengte dem rundt om i huset, leste dem inn på tape og lyttet til tapen så ofte som mulig. I løpet av to år satte hun fire verdensrekorder: 5000 m, 10 000 m, halvmaraton (ikke godkjent av IAAF) og maraton.

I Sentrum:Ingrid Kristiansen har fremdeles løyperekorden i Sentrumsløpet med 31.25 fra 1984. Her ser vi henne vinne samme løp ti år seinere. (Foto: privat)

Trening før London 1985

I tillegg til den mentale treningen har Ingrid gjengitt for Kondis hvordan hun trente fysisk fra nyttår 1985 og fram til rekordløpet i London 21. april.

– Som dere ser er det mye trening, men jeg tror jeg var mindre opptatt av fart og gjennomsnittsfart enn løpere er i dag. Jeg var mer avslappet til min trening og hadde full tro på det jeg gjorde. Jeg brydde meg lite eller ingenting om hvordan mine konkurrenter trente. Det tror jeg var en av mine styrker. Jeg var heldig og fikk få eller ingen avbrekk på grunn av skader eller sykdom. Jeg var ikke mye på treningssamlinger (i alle fall ikke høydetrening), men to uker i Syden midt på vinteren var OK rett og slett for å komme bort fra snø og is, kommenterte Ingrid Kristiansen på Kondis’ nettside 16. nov 2012.

Jubelåret 1986

I 1986 ble det gull på 10 000 m i EM og personlige rekorder på 3000 m, 5000 m og 10 000 m samt maratontriumfer i Boston og Chicago. Pressen tok fram superlativene og utmerkelsene rant inn: Morgenbladets gullmedalje, sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn, Trondheim kommunes kulturpris og kongepokal for andre året på rad.

Treneren Johan Kaggestad oppsummerer «Året med Ingrid» i magasinet Friidrett og trekker frem flere fortrinn som bidro til at hun etablerte seg som verdens beste langdistanseløper. Noe av det mest interessante med Ingrid, mener han, er at hun dekker et usedvanlig bredt distansespekter og holder et høyt internasjonalt nivå både på 1500 og 3000 meter.

Hans teori er at det kreves et virkelig godt nivå på mellomdistansen for å lykkes internasjonalt på de lengste distansene, og at det i store perioder av året er relativt liten forskjell på treningen som gjennomføres for 1500 meter og maraton. Han trekker også frem at Ingrid trente hardt og mye fra 12-årsalderen og hadde opparbeidet seg en meget høy aerob kapasitet med et maksimalt oksygenopptak målt opp mot 81-82 ml/kg per minutt. Han har stor tro på betydningen av den grunnleggende utholdenhetstreningen som skjer i unge år på et langt høyere nivå blant langrennsløpere enn blant friidrettsfolket. I tillegg hadde Ingrid trent seg opp til å løpe lenge i høy hastighet uten å komme i surstoffgjeld.

Et trøblete svangerskap

Ingrid la opp som idrettsutøver på toppnivå i 1995. Hun hadde et vanskelig svangerskap med kvalme og oppkast i 1990 og utviklet hypoglykemi som kjennetegnes av unormalt lav konsentrasjon av glukose i blodet. Hun forteller at hun ble undersøkt av eksperter innen idrettsmedisin, men at ingen fant ut hva som feilte henne.

– Selv trodde jeg at jeg hadde fått diabetes i en eller annen form, men opplevde ikke å bli hørt av ekspertisen. Jeg tok dermed selv kontakt med kinesiolog Terje Skriver som fant ut av det, og ved hans hjelp fikk jeg OK orden på kroppen, men greide aldri å komme tilbake til de store høyder på idrettsbanen dessverre.

Seiersøyeblikk

Hva er hennes største idrettsminne? Det er et vanskelig spørsmål å svare på for en som har så mange seiere og rekorder. Ingrid tar en sjelden tenkepause.

– Stafettgullet for Freidig i senior-NM på ski i 1971 var et stort øyeblikk, sier hun så.

Det forstår seg. Det var hennes første NM-gull, hun var ennå ikke fylt 15 år og fikk hilse på kongen.

– Gulløpet på 10 000 m i EM i friidrett i Stuttgart i 1986 husker jeg også veldig godt. Publikum reiste seg og tok bølgen allerede etter en runde og holdt det gående helt til mål.

– Bislettbrølet etter verdensrekorden på 10 000 meter i 1986 sitter også i.

Vinneren beskriver ellers den dagen som en travel dag.

– Arve var på Nordsjøen, jeg hadde ikke barnevakt og plasserte Gaute hos en nabo, kjørte til Bislett og måtte lete lenge etter parkeringsplass. Jeg gikk hardt ut fra start og løp mot klokka til vill jubel fra tilskuere og speaker. Det var kjempegod stemning og et artig løp. Jeg løp programmert for å slette min egen verdensrekord fra året før. I ettertid har jeg tenkt at hadde jeg ikke vært så opptatt av den tiden, kunne jeg muligens ha kommet under halvtimen.

Gullskovinner:Ingrid Kristiansen har også løpt meget godt som veteran, og i 2000 ble hun og Paul Dahl kåra til årets norske veteranløpere av Kondis. (Foto: Kjell Vigestad)

Etterpå

Ingrid driver i dag EBAS Consulting AS sammen med ektemannen Arve og arrangerer foredrag, seminarer og treninger innen løping, ski, stavgang og trugegang. Først og fremst jobber Ingrid i dag som coach og tilbyr treningsopplegg og veiledning online. Hun har utviklet en egen metode for måling av terskelpuls og fart, og bruker terskeltesten som utgangspunkt for individuelt program og oppfølging.

– Jeg anbefaler at mesteparten av treningen skal være rolig. Mange trener for hardt og blir skuffet når det ikke gir fremgang. Rolig trening er bra for å bygge opp grunnkondisjon, styrke og utholdenhet og er med på å utvikle blodsystemet rundt muskelcellene. 80 prosent av treningen mener jeg skal være rolig og 20 prosent hard.

Ingrid har ellers vært og er fortsatt en primus motor innen stavgang. Energisk stavgangsteknikk som hun utviklet, gir opp mot 67 prosent større energiforbruk enn vanlig gange viste en forskningsrapport fra Norges Idretthøgskole (Hansen, Ernst; Smith, Gerald: Energy Expenditure and Comfort During Nordic Walking With Different Pole Lengths, Journal of Strength & Conditioning Research, 12. juni 2009).

– Jeg har drevet med kursvirksomhet for instruktører samt hatt to til seks ukentlige stavgangsgrupper/stavtreninger i Oslo området i mer enn 18 år. Jeg har også dratt rundt i Norge og introdusert stavgang for bedrifter og lag i mange år.

Det var under hele idrettskarrieren viktig å ha et normalt familieliv og sosialt nettverk også utenfor idrettsmiljøet. Å drive med hobbyer utenfor idretten har vært viktig for Ingrid. Treffende formulerer hun det slik:

– Jeg konsentrerte meg om treningen når jeg trente, ellers var jeg opptatt av andre ting.

Team Kristiansen forfekter en treningsfilosofi som går ut på å spre interessene. «Man skal ikke legge alle eggene i en kurv, for snubler du da, knuses alt.»

På Kotøya innerst i Eidangerfjorden har familien Kristiansen funnet ferieparadiset. Her har de en tomt på 45 mål med turstier, båtplass, egen strandlinje og 4 boenheter med god plass til sine tre barn og fem barnebarn – og eventuelle andre besøkende.
Familieliv:Familien Kristiansen liker å tilbringe mye tid på hytta, og her er Ingrid og Arne fotografert sammen med sine fem barnebarn. (Foto: privat)

Ingrid (f. Christensen) Kristiansen

Født: 21. mars 1956, Trondheim
Yrke: Bioingeniør
Idrett: Langrenn, friidrett og langdistanseløp
Klubber: Sportsklubben Freidig, IL Skjalg, IL i BUL
NM-medaljer i langrenn:
8 gull og 1 bronse i langrenn, stafett
1 sølv i langrenn 5 km
1 sølv i langrenn 10 km
NM-medaljer i friidrett:
4 gull, 1 sølv og 1 bronse på 1500 m
4 gull og 5 sølv på 3000 m
3 gull på 5000 m
3 gull og 1 bronse på halvmaraton
10 gull, 9 sølv og 1 bronse i terrengløp
Internasjonale mesterskap:
EM i friidrett 1982 (Athen): Bronse på maraton
Sommer-OL 1984 (Los Angles): 4. plass
EM i friidrett 1986 (Stuttgart): Gull på 10 000 m
VM i friidrett 1987 (Roma): Gull på 10 000 m
VM i friidrett 1980 (Sittard): Bronse på 3000 m
VM i gateløp 1987 (Monte Carlo): Gull på 15 km
VM i gateløp 1988 (Adelaide): Gull på 15 km
Sommer-OL 1988 (Seoul), kom til finalen på 10 000 m, men måtte bryte på grunn av skade
Perser:
1500 m: 4.05,55 (Sandnes 1986)
3000 m: 8.34,10 (Zürich 1986)
5000 m: 14.37,33 (Stockholm 1986)
10 000 m: 30.13,74 (Oslo 1986)
10 km: 30.59 (Boston 1989)
Halvmaraton; 1.06.40 (Sandnes 1987*)
Maraton: 2.21.06 (London 1985)
*Ikke godkjent av IAAF
Utmerkelser:
Kongepokal i 1985 og 1986
Olavsstatuetten i 1981
Porsgrunds Porselensfabriks Ærespris i 1984
Morgenbladets gullmedalje i 1986
Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn i 1986 og 1987
Trondheim kommunes kulturpris i 1986
Egebergs ærespris 1992
Nurmiprisen
AIMS Lifetime Achievement Award (for sin prominente rolle i utviklingen av maraton) 2013
Plassert i Hall of Fame av New York Road Runners 2019
Statuer av Ingrid Kristiansen utført av Tore Bjørn Skjølsvik står ved Norges idrettshøgskole i Oslo og i Ålesund
Verv:
Visepresident i Kondis 2000-2002
Medlem av terrengløpskomiteen i Det internasjonale idrettsforbundet (IAAF) 1995-2007
Styremedlem i World Mountain Running Association (WMRA)
Styremedlem i stiftelsen Antidoping Norge fra 2005-2013
(Foto: Kjell Vigestad)

Sissel Grottenberg om Ingrid

Sissel Grottenberg er en tidligere friidrettsutøver som var aktiv samtidig med Ingrid Kristiansen. Hun er en av tidenes beste norske kvinnelige langdistanseløpere med blant annet ti gullmedaljer fra norske mesterskap.

Grottenbergs personlige maratonrekord er på 2.32.57 fra Berlin 1987, og som veteran løp hun Twin Cities Marathon i Minnesota på 2.34.56 og topper fortsatt Kondisstatistikken som beste norske kvinne gjennom alle tider i aldersgruppen 40-44 år.

– Jeg møtte Ingrid første gang under hovedlandsrennet på Vang da vi var 14 år gamle. Hun vant suverent, og selv ble jeg nummer 17. Senere ble vi godt kjent med hverandre som løpere. Hun var et talent som likte å trene, og hun trente smart. Hun kunne godt løpe fort, men passet på å ikke kjøre seg helt ned. Var opptatt av å ha overskudd og løp seg sjelden stiv. Hun var en av dem som løp saktest på de lange turene på samlingene.

Ingrid var den første av oss som aktivt begynte å løpe på tredemølle og tok i bruk mental trening. Det var ikke til hinder at hun fikk barn, tvert imot ble hun en bedre løper etter det. Ingrid likte å holde på med mange forskjellige aktiviteter og var flink med allslags håndarbeid. Når vi var i utlandet for å konkurrere, brukte Ingrid ofte dagene før løpet til sightseeing istedenfor å hvile.

Det var alltid liv og røre rundt Ingrid – og mye moro. Hun har gode replikker og en tørrvittig humor. Hun var og er veldig sosial og opptatt av at alle skal ha det bra. Vennskap som ble knyttet i idrettsmiljøet har vi tatt vare på, og vi er åtte maratonjenter med personlige tider under 2.50 som møtes jevnlig.

Rask og utholdende:Sissel Grottenberg hadde et stort register som løper med 2.07,08 på 800 m og 2.32.57 på maraton. (Foto: Kjell Vigestad)