Min midtlivsmulighet – eller krise som andre kaller det

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 4 - 2020

Nei, det var ikke midtlivskrisa. Det var først en idé fra en kompis. Og så meldte jeg likegodt på både kona og meg. Men kompisen, han har ennå ikke gjennomført.

Midt i livet

Jeg er 51 år, gift for andre gang, og sammen med min kone har vi fire barn og tre barnebarn. Jeg tikker med andre ord av for alle kriteriene for å være nokså midt i livet. Ettersom min mormor ble 102 år gammel, så definerer jeg det faktisk som akkurat halvveis. Men så var det dette med krise.

I en artikkel på forskning.no av Espen Eggen stadfestes det at midtlivskrisen rammer blindt uansett bakgrunn, og at det er tyngst å være 44 år gammel. Som han skriver:

«Midt i livet kan det komme snikende en følelse av motløshet og tomhet. Pågangsmotet og livsgleden fra de yngre årene forsvinner, og tilværelsen kan oppleves som tung og uten særlig mening.»

Det legges inn forbehold om noen variasjoner i forhold til kjønn, land, kultur osv., men dette er vel såpass gjennomforsket at jeg skal ikke bestride fenomenet. Jeg synes likevel ikke det skal brukes som en forklaring hver gang en person midt i livet begynner å gjøre nye ting.

Jeg har nå drevet med triatlon i drøye seks år. Jeg har gjennomført flere sprinter og normaldistanser samt to halve Ironman-distanser og en full Ironman i København. Jeg har konkurrert i aldersbestemte klasser i både NM og VM. I tillegg har jeg blitt et stolt medlem av Sportsklubben Rye, leder for triatlongruppa og arrangementsansvarlig for Oslo Triatlon.

For meg så ble triatlon en midtlivsmulighet hvor jeg har fått være med på utrolig mye morsomt, blitt kjent med nye og spennende mennesker, blitt en del av et treningsmiljø og deltatt i konkurranser som har tatt meg til nye steder. Så om dette er midtlivskrise, er det synd den ikke kom tidligere!

Spenst som en medisinball

Jeg var vel 44 år da jeg prøvde triatlon første gangen. Barna våre var blitt små voksne, og samværet var stort sett redusert til å være et transportmiddel til og fra treninger og venner. Jeg opplevde rett og slett at jeg fikk mer tid og overskudd til å gjøre ting.

Jeg prøvde så smått basketball, men gamle kunster (hvis det i det hele tatt hadde vært noen) var borte. Litt av utfordringen med å starte opp igjen med idretter som du har drevet med tidligere, er at du nå i større grad kjenner dine begrensninger. Det går ikke like fort, du er ikke like myk, og spensten du en gang hadde, er blitt redusert. Likevel er vi raske med å måle oss opp mot tidligere prestasjoner. Så hvorfor ikke starte med noe nytt og få nye referansepunkter?

Det var noen som sa til meg at det du ikke har begynt med før du er 50, kommer du heller ikke til å begynne med. Det tror jeg ikke lenger på, men jeg ser poenget i å ikke utsette ting du har lyst til å gjøre ved å lage deg dårlige unnskyldninger!

X

Jeg tegner av og til opp en stor X som en illustrasjon når jeg skal forklare behovet for flere voksne i triatlonsporten. Eller bedre; behovet for triatlonsporten for flere voksne.

Dette har sikkert idrettsforbundene mye mer fakta på enn meg, men teorien går ut på at når vi er barn og ungdommer, så er vi veldig aktive med idrett og foreninger o.l. Dette avtar delvis fra vi er ferdig med videregående og når et slags nullpunkt når vi er blitt gift, har barn og en hektisk jobb. Så på et tidspunkt – midt i familielivet – så er vi på det minst aktive når det gjelder å opprettholde vår egen aktivitet og interesser. Men, så begynner det å komme seg igjen. Utfordringen er at det er vanskeligere å komme inn i et treningsmiljø nå enn det var når vi var barn (se bort i fra treningssenteret – som er et individuelt treningsfellesskap).

Vi ser at mosjonistløp er populært, og mange har dette som målsetninger, men de trener ofte alene frem til konkurransen. Jeg tror behovet for organisert voksenidrett vil bli etterspurt, og triatlon er en allsidig idrett som gir variert trening for en voksen kropp og sjel.

Alle burde prøve!

En annens idé ble min plan

Som nevnt så var det en venn av meg som satte meg på idéen. Han viste meg hjemmesiden til Oslo Triatlon, og så studerte vi de ulike distansene. 750 m svømming. Tja, har vel egentlig ikke målt hvor langt jeg har svømt tidligere, men det kan sikkert gå det. 20 km sykling. Vi syntes det var langt, men det skal nok gå det også. Og løpingen var jeg trygg på. 5 kilometer hadde jeg løpt mange ganger, men aldri etter å ha svømt og syklet.

Dessverre var Oslo Triatlon fullbooket så det ble ikke noe konkurranse det året. Ikke året etter heller. Men, tredje året, så fant jeg Hvaler Triatlon, og i min iver meldte jeg på både kona og meg.

Med litt trening i bånn kan alle gjennomføre en sprint. Jeg lover dere! Og mestringsfølelsen er slike stor som om du skulle ha vunnet hele konkurransen! Jeg har selv stått og heiet frem deltagere og sett de som kommer inn blant de siste og som likevel stråler av utmattelse og glede. Da er det noe som skjer med tårekanalene, uansett hvor mye Ironman du måtte være. Gleden består av den enkelte deltagers mestring!

Skadet gammel mann

Vi har alle litt vondt et sted, og spesielt hvis vi prøver noe vi ikke har gjort før. Men triatlon byr på en allsidig trening som faktisk kan være med på å redusere skader fordi du får godt med variasjon og restitusjon mellom de ulike grenene/øktene.

Du kan alltid finne en unnskyldning for å ikke være med. Det er lett. Men det er det motsatte som er morsomt!

Jeg var på vei til en konkurranse, og foran meg sto det en flott bil med en kostbar landeveissykkel på taket. Selv satt jeg i en gammel Peugeot kabriolet med taket nede for å få plass til offroad-sykkelen som stakk opp fra baksetet. Jeg skal innrømme at førsteinntrykket mitt også dømte han som en «midtlivskrisekar» som var «utstyrsdopa». Og da hadde det vært litt moro å slå han. Jeg kom i snakk med han før start, og da fortalte han meg at han kom til å ta sisteplassen. Ukledelig beskjedenhet? Nei, han hadde ødelagt kneet sitt, så han kunne ikke løpe mer. Men, han kunne svømme og sykle, og så skulle han gå de 5 kilometerne på løpeetappen. «Sjekk det været og disse omgivelsene a», sa han. «Dette kommer til å bli gøy».

Hva trenger du av utstyr

I første omgang en badebukse og briller til bassenget. Når du nærmer deg sommer og utesvømming kan du begynne å tenke på en våtdrakt, men det har ingen hast. Jeg kjøpte min første drakt dagen før konkurransen – noe som gikk helt fint, selv om det hadde vært greit å få prøvd den i vannet først! Det er viktig at når du kjøper en drakt, så må den passe godt. Ikke kjøp dyrt, test ut utstyret først.

Du kan bruke en hvilken som helst sykkel. Jeg har brukt en offroad-sykkel i mange konkurranser og på trening. Jeg lånte også en sykkel på noen konkurranser før jeg kjøpte min første sykkel brukt på finn.no for 6000 kr. Da hadde jeg holdt på i 3 år, og den har jeg enda!

Løpesko x 2. Det er viktig å ha joggesko som du kan bytte litt på da det vil redusere faren for belastningsskader. Jeg har selv tre par nå. Et par lette konkurransesko, og så har jeg et par som jeg bruker i skog og mark og ett par for asfalt.

Det har null poeng å kjøpe seg masse dyrt utstyr for å få fem minutter bedre tid. Jeg skjønner at det er gøy å kjøpe noe, men vent til du vet hva du virkelig trenger og vil ha!

Artikkelen fortsetter under bildet
Klar til innsats:I tillegg til å være aktiv triatlet er Per Morten Hjemgård leder for triatlongruppa i SK Rye og arrangementsansvarlig for Oslo Triatlon. (Foto: privat)

Løsninger eller unnskyldninger

Om du starter med for hard trening, så blir du skadet – garantert! Maks 10 prosent økning i mengde per uke. Jeg tror det å sette seg gode mål, som det å gå 15 000 skritt hver dag i 30 dager, er en fin fysisk og metal øvelse. Du vil oppleve flere hindringer i løpet av de 30 dagene som kommer til å gjøre dette vanskelig. Spørsmålet blir derfor; hva gjør du? Finner du løsninger eller unnskyldninger?

Sett opp et treningsprogram som passer din hverdag. Om du klarer å få løpt et par kvelder i uken, lagt inn en spinningstime eller sykkeltur ute pluss 45 minutter i bassenget, så har du et godt grunnlag for å bli en triatlet i 2020. Få med deg en venn eller partner, så vil det være enklere å forplikte seg. Ha det mest gøy og ikke tenk på å følge en rigid plan.

Gå inn på kondis.no og søk frem terminlisten for multisport og finn en triatlonkonkurranse som kunne passe dine utfordringer. Jeg kan love deg at det blir gøy og et minne for livet!

"Så om dette er midtlivskrise, er det synd den ikke kom tidligere!"

Artikkelen fortsetter under bildet
Ute i naturen: I tillegg til å være god trening kan triatlon gi både naturopplevelser og sosialt felleskap. (Foto: privat)

Kona og meg

Ikke hadde vi sovet noe særlig, og desorienterte så vi sikkert ut der vi vimset rundt i Skjærhalden et par timer før start. Det er viktig å være tidlig ute når alt er ukjent. Stine (kona) var uvel og litt sint for at jeg hadde meldt på henne. Jeg var ikke så høy i hatten selv der jeg sto med min nyinnkjøpte våtdrakt som et speilbilde av Keiko.

Vi gjorde mye feil den dagen. Crawlet på svømmingen uten at jeg hadde trent så mye på det. Kom opp av vannet som en av de siste. Kastet opp igjen energibarer. Gikk ut for hardt hele tiden.

Men gøy og sosialt var det. Og slitsomt. Så deilig det var å løpe ned den siste bakken og over målstreken. Mestringsfølelsen var helt enorm – vi var begge blitt triatleter! Den følelsen kan jeg kjenne på ennå. Og den unner jeg alle andre. Også kompisen min, som har sagt han skal gjennomføre i år. Det sa han i fjor også ...

Det er omvendt

Det skulle egentlig ha vært omvendt. «Midtlivskrisa» burde ha vært en forklaring på de som ikke utnytter de interessene og mulighetene de har rundt seg. Det er jo det som er krise!

Vil til Kona

Det er vel ingen annen sport som setter «Kona» mer i fokus enn triatlon. Verdensmesterskapsfinalen for Ironamn går nemlig på Kona, Hawaii. Derfor går alle triatleter rundt og snakker om at de vil til Kona :)

Felles hobby: Triatlon er blitt noe både Per Morten og kona Stine har stor glede av å holde på med. (Foto: privat)