Mona Kjeldsbergs store opplevelser Norge på langs på sti

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1–2023

I starten av mai 2022 skrev jeg følgende på Facebook:

«Det er godt mulig jeg nå har tatt meg vann over hodet, men jeg har planlagt å løpe Norge på langs i sommer ved å følge Nordryggstien. Jeg er usikker på om jeg har kropp og føtter som vil tåle dette, men nysgjerrigheten som ligger i å teste egne fysiske og mentale krefter driver meg til å gi det et ærlig forsøk.»

Tankene mine hadde streifet innom denne turen fra og til gjennom flere år etter at jeg og flere andre ble utfordret på Facebook til å løpe Norge på langs ved å følge Nordryggstien (se rute på ut.no). Det virket som rene skjære galskapen! Jeg slo det derfor raskt fra meg. Konsentrerte meg om «kortere» løp som blant annet PTL (330 km) og Swisspeaks (360 km). Men med flere år på baken, flere lange ultraløp under beltet og mer rutine ble jeg etter hvert både mer furet og værbitt og mindre fryktløs. Tanken på Norge på langs (NPL) besnæret meg stadig mer.

Fra krykkegang til løping

Det skulle imidlertid gå flere år før planen ble satt ut i livet. Før et eventuelt NPL ville jeg gjerne teste kroppen i et krevende fjelløp som gikk over flere dager, men dette løpet ble avlyst. Dernest ville det seg slik at en plagsom artrose i foten ledet til en uunngåelig operasjon i 2020, der jeg ikke visste om jeg noensinne ville kunne løpe igjen. Etter tre måneder med gips, med skruer i foten og med delvis avstivet ankel var jeg på etterkontroll på sykehuset. Ortopeden ga da streng beskjed om at den opererte foten min var ment til hverdagsbruk og ikke til løping. Som en liten trassig unge bestemte jeg meg der og da for at jeg skulle løpe Norge på langs ...

Jeg trente meg møysommelig opp fra krykker, via trehjulsrullator og sykling til gange med truger og gange på mykt underlag som myr og skogssti. Nesten umerkelig lurte jeg etter hvert inn noen få løpesteg, som ble til stadig flere for hver tur jeg var ute. Håpet om å kunne realisere drømmen om tidenes langtur steg i takt med antall løpeskritt per tur.

Og så, parallelt med planlegging, prøveløping og løpslederjobb under Oslo Bergen Trail i juli 2021 – som i praksis mer eller mindre er Norge på tvers – startet den virkelige konkretiseringen av mitt Norge på langs-prosjekt. Jeg fikk klarsignal fra familien og fikk permisjon fra jobben. Men jeg snakket ikke høyt om planen da det fortsatt var stor avstand mellom drøm og realisme i dette med tanke på hva jeg tålte av trening. Syv uker i Kina på jobb under OL og Paralympics med strenge koronaregler passet heller ikke optimalt i forhold til ønsket mitt om å trene i bakker og terreng. Jeg måtte ta til takke med slak motbakke på mølla og runder i en 1 km lang flat asfaltløype uke etter uke. Noen liter vann i sekken gjorde treningen hakket mer relevant.

Treningen hadde tydeligvis båret frukter. Jeg fullførte et 83 km langt fjelløp på Madeira i april, og fikk da den bekreftelsen jeg trengte. Målet skremte meg fortsatt, men begeistringen tok overhånd. Jeg visste jeg i det minste ville komme meg til start.

Nødvendig, nyttig og «nice to have»

Jeg startet i midtnattssol på Nordkapp den 2. juli. Mentalt hadde jeg imidlertid «vært på tur» daglig i lang tid før det. Jeg studerte kart og trasévalg. Utstyr ble testet ut og godkjent eller forkastet. Jeg la inn mest mulig relevant trening der jeg brukte det utstyret jeg planla å ha med på turen. Og ikke minst forsøkte jeg å visualisere ulike scenarioer og situasjoner som kunne oppstå underveis, og tenke gjennom hvordan disse kunne løses.

Jeg ønsket å løpe mest mulig på sti og mest mulig i fjellet hele veien. Med tanke om å løpe med sola i ansiktet (ha-ha), men også for å løpe «hjemover» og fra grisgrendte strøk mot bedre infrastruktur, valgte jeg å løpe fra nord til sør.

Jeg ønsket også å løpe alene og være selvforsynt hele veien, det vil si bære med meg alt av utstyr og mat og supplere ved å kjøpe mat underveis. I tillegg sendte jeg noen depotpakker til meg selv på forhånd. Dette resulterte i en sekk på 35 liter som veide 12 kg ved start, inkludert mat for 6 dager. I sekken hadde jeg da skrellet utstyr ned til et minimum av nødvendige ting som telt, sovepose, satellittsender, kart og kompass, regntøy, ulltøy, lue og votter, redningsfolie, førstehjelpssaker, mobil og fotkrem.

Av nyttig utstyr hadde jeg med myggnetting (kan også defineres som høyst nødvendig!), ett sett skift av sokker og undertøy, camp-sko, liggeunderlag, microfiberhåndkle str. XS, powerbank, tannbørste, tannkrem og bankkort.

Kokeapparat kunne vært «nice-to-have», men ble droppet av plasshensyn, mens et norsk flagg fikk sin selvfølgelige plass utenpå sekken hele veien fra start til mål. Med flagget hevet følte jeg at jeg feiret meg selv litt hver eneste dag. Flagget minnet meg også på at dette var en tur jeg gjorde for meg selv og at jeg skulle være til stede i nuet og nyte hver dag.

Drømmestart

Jeg fikk en drømmestart ut fra Nordkapplatået. Det var hetebølge og midnattssol, perfekt for en solhungrig løper. Noen kilometer på vei først, hvor turister tutet og vinket til meg. Raskt bar det så ut i terrenget – på stier som knapt er brukt de siste årene. Ikke et menneske å se. Nakenbad på en paradisisk sandstrand. Jeg kom meg gjennom Nordkapptunellen med refleksvest og blinkende lys på hodet. Sov litt i lyngen etter å ha passert under Magerøysundet og fortsatte sørover – med sola i ansiktet. Ingen mennesker. Ingen insekter. Mange lykke-endorfiner.

Men det skulle ikke fortsette helt slik. Jeg erfarte raskt at Finnmarksvidda er fin, flat og full av fandenivoldske mygg og fluer i juli. Fint å ha vært der – og flott å komme videre sørover. Det er jo selvfølgelig en grunn til at finnmarkinger ikke drar til vidda i juli, sukk.

Turen videre gjennom Nordland, med Narviksfjellene i vest, over Saltfjellet og gjennom indre Helgeland med Okstindan rett imot var fascinerende. Det var nydelig å se fjellene igjen og godt å bevege seg på myke, smale stier i bølgende landskap. På stien møtte jeg mest reinsdyr, elgkalver, ørner og heilounger som knapt var klekket og langt fra flyvedyktige. Og trivelige samer som speidet etter reinen sin for å merke ungdyra. Jeg møtte også en og annen tysker på vei nordover som også gikk Norge på langs – etter å ha lest en bok på tysk om NPL.

Flere har spurt meg om det ikke var ensomt? Og om ikke jeg var redd for å gå alene? Svarene på begge spørsmålene er nei, jeg var verken ensom eller redd. Om så hadde vært, så kan man ikke forvente suksess med denne type solotur.

Midnattssol:Starten gikk fra Nordkapp 2. juli ved midnatt i fantastisk sommervær.

Tor med hammeren

Imidlertid hadde jeg tre episoder relatert til turen som gjorde meg litt urolig. Den første oppstod etter tre dager på tur. På ettermiddagen slo været fullstendig om. Ut av intet reiste det seg en svart vegg på himmelen i øst, og Tor slo stadig kraftigere med hammeren og kom stadig nærmere dit jeg befant meg. Jeg ønsket å skynde meg vekk fra uværet og søke ly. Men hvor søker man ly når man er midt på Finmarksvidda og selv utgjør det høyeste punktet i mils omkrets?

Jeg slo leir, krøp inn i teltet og ringte hjem for å høre en kjent stemme. Det hjalp! Flaks at det var mobildekning akkurat der. Uværet gled over etter noen timer, jeg var både like hel og lys våken, så da var det bare å bryte leir og fortsette sørover. Det var midt på natta, men hvem bryr seg om det i den delen av landet om sommeren.

Regnet fortsatte mer eller mindre daglig gjennom hele Nord-Norge og Trøndelag. Jeg følte allikevel at jeg hadde medvind i seilene helt til etter Saltfjellet. Den fysiske formen ble stadig bedre, sekken kjentes lettere ut selv om den inneholdt det samme, og jeg var varm og tørr og glad for at jeg ikke hadde gått for det letteste regntøyet på markedet. Jeg følte på mestring, styrke, lykke.

Da begynte imidlertid den opererte ankelen å protestere høylytt på totalbelastningen. Det hadde ligget i underbevisstheten at dette kunne bli en situasjon jeg måtte forholde meg til underveis. Jeg hadde svært lite lyst til å gi meg. Jeg var fortsatt sulten på å oppleve mer av Norge. Jeg foreskrev to-tre dager komplett hvile på resept til meg selv. Det satt langt inne å ta den medisinen, men det gjorde susen. Jeg fortsatte med litt kortere dagsetapper enn opprinnelig tenkt. For hver dag spiste jeg meg noen gode kilometer sørover, og da jeg passerte halvveis, forsto jeg at det ville være mulig å fullføre turen.

Regn, vind og mygg: Heldekkende klær hjalp både mot regn og vind som det var mye av, og mot pågående mygg på vidda. Faktisk var det lettere å holde vannet enn myggen ute.

Bjørnespor

Urolig episode nummer 2 oppsto gjennom Lierne nasjonalpark. Her er det stiløst terreng, mye myr of en del sva. Litt sein fremkommelighet. Det nærmet seg kveld, jeg var ganske sigen og lette etter en fin leirplass. Plutselig sparket jeg borti bjørneskit, først en, så en til og enda en ... Men de så da litt tørre og gamle ut eller ...? Tåka kom sigende, og etter hvert var det null sikt. Regnet kom, vinden tiltok. Nå var det bare å få opp teltet, men oi – der var det bjørnespor på bakken! Nok en gang var det ingen aktuell retrettmulighet. Her var det heller ikke mobildekning. Jeg lå som på en spikermatte inne i teltet og prøvde tolke alle lyder jeg hørte utenfor. Da det lysnet av dag uten at jeg var blitt bjørnemat, kunne jeg lettet fortsette videre sørover i tåka. Litt påvirket av den urolige søvnløse natten var jeg nok allikevel da jeg startet dagen med å gå i ring i tåkehavet.

Første uke av turen gikk som en lek, andre uke var litt tyngre, og det føltes det som jeg hadde vært på tur en evighet. Deretter gikk alt seg mer og mer til. Jeg kom inn i en fast dagsrytme med frokost og (kald) kaffe, bryte leir, gjøre unna dagens etappe, slå leir, stelle føtter, spise middag, pakke sekken for dagen etter og planlegge morgendagens etappe. Ingen dagsetapper var planlagt på forhånd. Dagsform, terreng og vær lå til grunn for valgene av etappelengder som ble gjort underveis. Traseen var bestemt på forhånd, men måtte justeres et par ganger på grunn av kraftig tordenvær, hvor det føltes tryggere å bevege seg langs vei enn å være i fjellet.

Da jeg kom til Rondane nasjonalpark, følte jeg at jeg var nesten hjemme. Jeg passerte 2000 tilbakelagte kilometer rett før Otta. Det var en brå overgang å møte sivilisasjonen gjennom Rondane og Jotunheimen. Det var mange mennesker på stien. Det var et inferno av lyd ved felles middag på betjente DNT-hytter, og det var generelt en litt travlere atmosfære. På plussiden var det nå bedre vær og bredere, godt oppgåtte stier samt muligheter for dusj og middag på betjente hytter jeg passerte.

Inn i bobla

Over Filefjell, gjennom Skarvheimen, over Hardangervidda og videre sørover på resten av turen ble det stadig færre mennesker å se. Flere dager møtte jeg ingen på to bein. Det betød at jeg kunne synke inn igjen i bobla mi, ta inn inntrykk fra omgivelsene til det fulle, la tankene flyte og bare være til – løpe, gå, spise, sove. Kjenne på følelser. Kjenne på mestring. Kjenne at man virkelig lever. Kjenne på hvor lite man kan klare seg med av jordisk gods. Det rike, enkle livet. God-sliten fysisk. Overbelastet mentalt av kaskader av gode naturopplevelser – og av tilfeldige møter med andre mennesker på stien. Alle med sitt unike prosjekt eller mål for turen. Kort eller langt, et mangfold av motivasjonsfaktorer. Sansene skjerpes og opplevelsene forsterkes når de ikke må konkurrere med en rekke andre faktorer.

Naturen bød som nevnt på mye vær underveis. Jeg møtte alle årstider, men svært lite sommer. Bortsett fra en tre dagers hetebølge som ga toppunkt for insektsklekking i nord, så regnet og blåste det for det meste hele veien til jeg nærmet meg Røros. Jeg fikk bruk for alle klærne i sekken. Fordelen med det var at sekken ble mye lettere. Kombinasjonen sterk «fønvind» og lenge siden siste hårklipp ledet ikke akkurat til savn av speil underveis. Ironisk nok vant jeg ei elektrisk krølltang rett før Røros, i loddtrekningen under Glåmosdagene som jeg tilfeldigvis dumpet innom.

Over Hardangervidda var det kraftig vind med over 20 m/s, regn og null sikt. Jeg hadde lyst til å hake av for å ha vært på Hårteigen, så jeg tok allikevel en avstikker opp der, men kun fordi vindretningen var riktig i forhold til oppstigningen.

Suldalsheiene og Sirdalsheiene hadde spesielle og flotte terrengformasjoner. Det var svært opprevet landskap med mye knauser og sva og mange små vann. Fremkommeligheten var god, men det er seinere og tyngre enn man kanskje forventer, å ta seg frem her.

Jeg var litt ekstra sliten den dagen jeg gikk ut fra DNT-hytta Bleskestadmoen, og motivasjonen hadde fått seg en liten knekk. Overraskelsen og gleden over plutselig å bli møtt på stien av min gode venninne Ragnhild Balsvik nettopp denne morgenen er ubeskrivelig. Hun hadde pakket sekken, kjørt fra Osterøy og sovet en kald natt i bilen for å gå sammen med meg en dag! Vi pratet, gikk og småløp oss gjennom dagen og spiste opp godsakene hun hadde i sekken. Dette skal jeg si gjorde underverker for sinn og skinn. Dagen etter var kroppen igjen fulladet.

Dag 66: Etappen gikk fra Glitterheim via Memurubu til Gjendebu. Med rim i graset, reinsdyr på tunet og vindstille vær over Gjendetunga på vei mot Bukkelægeret ble det en flott opplevelse.

Vann til livet

Underveis vadet jeg uendelig mange elver, både brede og til dels med stor vannføring og strøm. På det dypeste hadde jeg vann til livet. Det var da godt å ha staver å støtte seg på, også fordi steiner på elvebunnen ofte er sleipe. Bortsett fra våte føtter, holdt jeg meg varm og tørr på kroppen hele veien.

På forhånd hadde jeg håpet å klare den 2700 km lange turen med dagsetapper på 30-40 km i snitt. Jeg endte med et snitt på 33 km per dag, hvor lengste etappe var på 63 km og den korteste på 17 km. Samlet stigning var på ca. 68 000 meter.

Mange velger å følge vei den siste biten fra Ljosland til Lindesnes, som er ca. 100 km. Jeg fortsatte imidlertid i terrenget sydvestover gjennom Oddevassheia til den gamle gruvebyen Knaben, for å holde meg i høyden så lenge som mulig. Videre nedover gjennom skog og hei i Kvinesheia til Lyngdal og snodde meg så på synlige og usynlige stier og grusvei frem til Spangereid. Det ble tid til både is, brus og sjokolade i Spangereid for ikke komme til mål før publikum var på plass.

Det ble en uforglemmelig og veldig emosjonell opplevelse å komme i mål på Lindesnes med hele familien til stede. Løpe opp trappene til fyret til full musikk på høyttaler, med heiarop og norske flagg som blafret i vinden. Klemme mann og barn. Og klaske hendene i veggen på fyret – for så å sprette champagnen.

Turen var brått over – den indre turen varer evig.

Epilog

Det fineste med turen er helheten av opplevelsen: summen av frihetsfølelsen, variasjonen i vær, terrengformasjoner, mangfoldet, alle de tilfeldige menneskemøtene, mestringsfølelsen, nærkontakt med dyr, tilstedeværelsen. Det er umulig å plukke ut ett eller noen få høydepunkt. Alt henger sammen.

Jeg har ikke angret ett sekund underveis på at jeg la ut på denne turen. Jeg gledet meg til hva hver nye dag ville bringe. Det føltes som å ha begynt på en god bok der jeg gjerne ville fortsette å lese en ny side av hver dag, spent på hvordan handlingen ville utvikle seg videre, mens jeg så for meg siste siden i boka med selve målgangen.

Urolig episode nummer 3 oppsto den første natten hjemme i egen seng. Jeg bråvåknet med høy puls og var i full beredskap da hånden min plutselig streifet borti noe på puta som var hårete og varmt … Det var heldigvis bare en snill, sovende «bjørn» jeg kjenner godt.

Dag 77: Mona møtte krevende, men spesielt og flott terreng i Suldalsheiene.

Hva har jeg lært av turen?

• Det er mye som er umulig for de fleste av oss, men vi klarer ofte mer enn vi tror, og mye er mulig hvis man vil det nok.
• Man må trives godt i eget selskap for å gå NPL
• Det er hinsides mye mygg i Finnmark i juli
• Man trenger mer næring enn man tror underveis
• Dusjing daglig er overvurdert
• Daglig fotstell er avgjørende (og fotkrem fungerer fint som ansiktskrem også)
• Fjell-Norge har uendelig mye mer å by på enn Rondane, Jotunheimen og Hardangervidda
• God planlegging, grundige forberedelser og test av alt utstyr på forhånd er nøkkelfaktorer med tanke på gjennomføringsevne
• Overraskende mange og store fjellområder gjennom hele landet er uten mobildekning
• Jeg ville gjøre det meste på akkurat samme måte om jeg skulle gjort turen om igjen
• Har du et prosjekt du drømmer om, så ikke vent for lenge. Livet går fortere enn du tror!
• Har du først vært på én langtur er det fare for at du får lyst på én til …