Når trening setter meg sjakk matt

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3-2026

Nå skal jeg kanskje være forsiktig med å hente løpeinspirasjon fra Garry Kasparov. Den tidligere stormesteren i sjakk var riktignok god med løperen, men helt sikkert bedre med tall enn på intervall.

De som har lest mine tidligere artikler i Kondis har sikkert lagt merke til at jeg er over gjennomsnittet glad i å filosofere og utforske semi-eksistensielle spørsmål. Min spalte er ikke dedikert til konkret treningsprat, men et innblikk i hvordan jeg funderer på løping og livet generelt. Å lykkes i løping og sjakk har kanskje flere krysningspunkter enn man tror. Sjakk er en konkurranse mot motstanderen, men i oppgjørets hete er det kampen mot deg selv og klokken som avgjør. Før du vet ordet av det, har du tapt på tid.

Å tape på tid

I 2025 tapte jeg mot tiden. Da klokka tikket mot 36 minutter, 1 time og 20 minutter, 3 timer på henholdsvis 10 km, halvmaraton og maraton, var jeg ikke ved målstreken. Ei heller på oppløpssiden. Jeg befant meg tvert imot bak i løypa og dypt nede i kjelleren i mitt eget lille makspulshelvete.

Smerten og skuffelsen til tross; jeg var klar nok til å innse: Planen min var dårlig! I Valencia løp jeg inn på 3.16 etter et nokså greit gjennomført løp, men i sterk kontrast til min optimistiske proklamering i forrige artikkel om «å bryte den spanske målstreken under 3 timer.» Jeg var ikke i nærheten. Sjakk matt.

På flyet hjem fra Valencia i desember konkluderte jeg med at jeg sier meg uenig med Kasparov. Å ha en dårlig plan er verre enn å ikke ha en plan i det hele tatt. Så hvorfor var planen min dårlig?

Om artikkelforfatteren

Andreas Sung Unstad (f. 1988) er født i Seoul i Sør-Korea og oppvokst i Bogen i Evenes kommune i Nordland. Han trives i kupert fjellterreng, på flat asfalt, med løpesko, ski eller fjellsko, med tung og lett ryggsekk, med og uten klokke og teknologi, alene og i godt turselskap. Han jobber til daglig på Voldsløkka skole i Oslo for en gjeng inspirerende ungdommer som er hans forbilder hva utholdenhet og stå-på-vilje angår. Hans treningsmål for 2026 er både målbare og abstrakte som alt annet i livet. (Foto: privat)

Fart versus følelse

Planen min var dårlig fordi jeg lot meg styre av tid, fart og tall. Den var dårlig fordi den krevde en fart på trening. I planen sto det 10 x 1000 på 3.55. Målet for treningsøkta ble farten, ikke følelsen. Dårlig dagsform var en hindring som måtte overvinnes istedenfor en pekepinn på hvordan treningen burde justeres. En intervalløkt etter 5 timer i klasserommet ble sidestilt med en økt midt i høstferien. De lange maratonspesifikke intervallene ble gjennomført på sub 3 målfart uten at formen på det tidspunktet tilsa at jeg var i nærheten av det nivået.

Rolig 10 km. 5.30. 6 stigningsløp. Jeg presset meg igjennom de rolige dagene selv om jeg åpenlyst slet muskulært. Istedenfor å bygge moment mot det ultimate vinnertrekket ble taktfast galopp med hesten erstattet med ellipsemaskin og spinningsykkel. Og som vi alle løpere vet – ingenting er mer edrueliggjørende enn en ellipseøkt hvor vi stirrer ned på alle de lykkelige løperne på tredemølla.

Konsekvensen av fokus på fart over følelse ble overbelastning og overtrening – og lengre skadeavbrekk. Fysioterapeuten min sa det kanskje best da han for første gang behandlet leggmuskulaturen min: Ikke rart du ikke blir bedre, leggmuskulaturen din er ubrukelig. Tabbetrekk.

Når jeg lar følelsen styre treningen, gjør jeg flere riktige trekk på rad. Jeg trener på riktig intensitet, og jeg tør å ta hviledager for å la kroppen absorbere trening og hente seg inn. Jeg kjenner etter hva kroppen forteller meg før, under og etter trening. Fart be damned!

Det betyr ikke at jeg ikke har en plan, men tall, fart og tider styrer ikke gjennomføring. Der hvor jeg tidligere tviholdt på ryggen til raskere løpevenner – slipper jeg meg ned i riktig sone og lar de flyte av gårde. Jeg tillater meg selv å ta hviledager – noen ganger to ganger i uken. Jeg tror hviledag er kraftig undervurdert. Satt litt på spissen: Kan den beste treningsøkta være å lese en bok? Overskuddet kan jeg bruke til å gjøre intervalløkter og langturer lengre. Totalvolumet blir tilnærmet lik tidligere maratonperioder, men med merkbart muskulært overskudd til nøkkeløktene. 

Som i et sjakkparti nytter det ikke å stirre på klokka når man gjennomfører trening. Da er du dømt til å ta dårlige avgjørelser. For å få fremgang på brettet – som på løpebanen – må logikk og system ligge i bunn, men til syvende og sist må du stole på følelsen.

London Marathon

Jeg venter på bussen til Expo hvor jeg skal hente startnummer. Bussen er forsinket. Har bussen fått det tungt siste kilometeren? På veien blir vi stående i kø bak en bil med motorproblemer – for dårlig «fueling» strategi? Jeg har vært i London mange ganger, men skuer over byen med et løpende øye. Jeg føler meg i god form og i balanse etter flere uker med følelsesbasert trening. Jeg føler at jeg har fått et lite løft for hver eneste økt de siste åtte ukene. Pila beveger seg i retning han som stort sett alltid taper på tid (for øvrig både i sjakk og løping). 

Til tross for en relativ intens krigføring fra pollen og snufsende elever de siste ukene føler jeg meg relativt frisk. Ikoniske Big Ben tikkende i horisonten minner alle løperne om vårt forhold til tid. Klokkeslagene synger en påminnelse om at tiden i livet mitt løper. Man skal ikke ta det for gitt at man har helse og mulighet til å løpe et slik ikonisk løp igjen. Det kommer alltid et nytt sjakkparti, men muligheten til å løpe maraton i London er ikke bare et tastetrykk unna. Nyt opplevelsen.

Dette er også en unik mulighet til å angripe. Balansert i trening, aggressiv i løp. På løpsdagen er det lov å ha en ambisiøs, dog ikke hodeløs, målsetning. Å gi alt gir meg grunn til å se tilbake på løpet med fascinasjon. De beste sjakkøyeblikkene å se tilbake på er de hvor kampen mot klokka og motstanderen ga et maratonparti med oppturer og nedturer i ett og samme parti. 

Jeg klokker inn på 3.08 i London. 8 minutter bedre enn i desember og i tydelig fremgang. De første 27 tusenmeterne lå jeg på skuddhold til noe enda bedre, men fullførte de siste 15 kilometerne med intenst hold i siden. Med hold som ikke ville gi seg, var jeg nødt til å skru ned tempoet. Så snart jeg økte farten opp mot målfart igjen, kom holdet tilbake.

En påtvunget, steady avslutning på løpet ga meg mulighet til å nyte publikum og koket i Londons gater. Jeg føler jeg gutset og ga det jeg hadde. Jeg tror jeg er god for noe mer. Jeg tror treningen fungerer. Så kanskje kan jeg hente inspirasjon fra Kasparov allikevel. For i samme bok sier han også «steady effort pays off, even if not always in an immediate tangible way.»