Påsken, fjellet og det gode liv

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Bør vi ikke holde fast ved at fysisk aktivitet hører med til det gode liv?

Ikke at jeg skal underslå påskens religiøse tradisjoner, men for meg er påsken en feiring av våren, av solen og lyset som kommer tilbake etter en vinter med streng rasjonering på dagslys og varme solstråler. Selve plasseringen av påsken i kalenderen tar da også utgangspunkt i vårjevndøgn, altså det døgnet der dag og natt er like lange, før dagene blir stadig lenger frem mot at det hele kulminerer i en sommer.

Dette er selvsagt verd å feire.

Vår norske variant av denne påskefeiringen er vår tradisjon for at vi gjerne skal oppleve påsken i fjellet. Det er nok sikkert fordi vi bor i et land med mange fjell og at det er i fjellet at vi tydeligst kan se at vinteren kan overvinnes. Der fjellet er kaldt, farlig og ugjestmildt om vinteren blir det både innbydende og gjestfritt når våren har fått tatt grep. Skigåing i sommerplagg blir den ultimative ydmykelsen av vinteren.

Det er dette vi kan se på bildestrømmene i de sosiale media i disse dager: bilder av solfylte, snødekte fjell og skiløpere med blide fjes, med undertittel drømmepåske. Og gjerne med en kommentar om et fjell som er besteget eller en gjennomført skitur, kombinasjonen friluftsliv og fysisk aktivitet står sterkt hos oss. Og hvis man i den miksen legger til en våryr glede over at solen, nok en gang, har vendt tilbake til sin bane høyt oppe på himmelen, så nærmer vi oss kanskje en definisjon av det gode liv for oss nordboere.

Så i de tilfellene at påsken kan levere hele denne miksen så er det ikke rart at det kalles drømmepåske. Og bør vi ikke holde fast ved at fysisk aktivitet hører med til det gode liv? Selv om vi ikke driver harde øvelser med lange skiturer og tung sekk i fotsporene etter våre polarhelter, så vil vi gjerne utfordre oss selv med en tur på ski eller til fots.

For min egen del så har det ikke blitt så mye skigåing denne påsken, men jeg planlegger å få en skikkelig avslutning av skisesongen som oppfyller alle disse kravene. I mange år har jeg pleid å avslutte skisesongen ved å gå Skarverennet, den 37 kilometer lange skituren fra Finse til Ustaoset som går i slutten av april. Når jeg tar av meg skiene på Ustaoset så er vinteren slutt. Håpet for meg og alle de andre som går dette rennet er å få en opplevelse av høyfjellet i sol og godt skiføre, da får vi alle kriteriene for en drømmepåske, selv om påsken da var slutt for to uker siden. Da blir det som om alle skiløperne er del av et ritual for å hylle solguden, hvis en slik fantes, i en felles skitur langs Hallingskarvet.

Og vi ønsker jo å oppleve dette sammen med andre, den sosiale delen er viktig, derfor blir det fest på Ustaoset. Kanskje er dette en del av grunnen til at Skarverennet ser ut til å overleve etter pandemiens nedstengninger, mens et rent turrenn som Ustedalsfjorden Rundt på Geilo måtte avlyse i år. Vi mennesker er sosiale dyr, vi vil gjerne ha med festen etterpå.

Da lever vi det gode liv og våren kan bare komme.