Sylvia Nordskar høyner innsatsen

Sylvia Nordskar

Den norske ultratrailstjernen har realisert drømmen sin:

Hun sa opp jobben i det trygge revisjonsfirmaet PwC.
Hun forlot nettverket sitt i Oslo og flyttet til Frankrike.
Hun var var postergirl for Hoka da hennes nye hjemby arrangerte Mont Blanc Marathon i juni.

Og hun fikk merke risikoen ved å satse alt:

– Ja, det er litt sårbart. Denne gangen gikk det ikke som jeg håpet. Jeg fulgte teten fra start. Men kneet mitt gjorde vondt. Derfor måtte jeg bryte. Det har jeg aldri gjort før, erkjenner Nordskar og slår ut med armene.

Prøver igjen

31-åringen sitter og tøyer låret og setet mens dette intervjuet gjøres i resepsjonen på sjelfulle Hotel Richemond i byens gågate noen timer etter løpet.

Nordskar var en av favorittene på de 42 bakkete kilometerne. Men det ble hennes lagvenninne Judith Wyder som tok seieren.

– Judith er veldig erfaren. Hun og jeg er ganske jevne. Hennes styrke er nedover. Min er oppover. Men når kneet krangler, er det vanskelig å løpe terrengultra.

– Hvordan takler du et sånt tilbakeslag?

– Jeg nullstiller meg så fort jeg kan. Det vil bli mye sykling framover. Mitt neste store mål er det 101 kilometer lange CCC her i Chamonix i slutten av august, fastslår Nordskar.

Frihetsfølelsen

For de som følger henne på sosiale medier, er det ingen hemmelighet at nullstillingen gikk fort. Allerede uka etter kneskaden syklet hun hele den lange runden rundt Mont Blanc-massivet, en distanse på rundt 20 mil. Hun hadde selskap av sin mann, som fortsatt bor i Norge, men som besøker henne i Chamonix så ofte han kan. Han elsker også å løpe i fjellet.

– Hva er det beste med å løpe?

– Det er frihetsfølelsen. Løping er så enkelt, tilgjengelig og naturlig. Jeg får være ute og bevege meg store deler av dagen. Naturopplevelsene er ubeskrivelige. Det er en kontinuerlig oppdagelsesreise. Dessuten er løping en veldig ærlig sport. Det er meg og skoene.

– Pluss en god del obligatorisk utstyr i ryggsekken?

– Det er jo bare i konkurranser. Og i utlandet. Hjemme i Norge kan vi som regel løpe konkurranser uten stort mer enn en vindjakke og en ekstra sjokolade. Selv startet jeg mitt første ultraløp med lefser og kvikklunsj i sekken. På lefsene hadde jeg brunost og syltetøy. Ikke en eneste gel. Det går an å gjøre det enkelt.

– Hva er den største forskjellen i treningen mellom ultratrail og gateløp?

– Det viktigste er å trene opp evnen til å takle teknisk terreng. Det gjør man helst ved å trene i det terrenget man skal konkurrere i. Dessuten må man øve opp evnen til å løpe fort nedover. Det krever en helt annen muskelstyrke i lårene enn det flat løping gjør.

Sylvia Nordskar trener minst en styrkeøkt i uka. Målet er å bli sterkere rundt knær, hofter og hamstrings. Hun gjør knebøy, rumenske markløft, hoftehev og et variert utvalg av ettbensøvelser.

– Hva må til for at du skal stå over trening en dag?

– Sykdom. Utenom det tar jeg fri kun for å samle overskudd inn mot konkurranser eller hardtrening som kommer.

Fjellene og utsikten kan ta pusten fra selv en så kondisjonssterk løper som Sylvia Norskar. (Foto: privat)

En stor pott

Ultratrail-eneren trener i snitt 18-20 timer i uka. På den tiden samler hun rundt 130 kilometer og 7000 høydemetre.

– Det er så mye lettere å trene spesifikt her enn det var hjemme i Oslo. Her ligger alt til rette, og veldig mange av konkurrentene mine bor også her. Stinettverket er helt fantastisk. Jeg føler at jeg er på kontinuerlig treningsleir. Jeg får en vanvittig motivasjonsboost hver dag.

– Kjeder du deg aldri?

– Nei, aldri.

– Kan du leve av å være ultraløper?

– Ja, akkurat nå kan jeg det. Men kneskaden her nede er en påminnelse om risikoen. Når jeg mister en såpass stor potensiell pott, så er jeg avhengig av å levere gode resultater resten av året hvis dette skal gå i pluss.

– Kjenner du på et press?

– Det oppleves mer som en motivasjon. Jeg har lyst til å ta de smarte valgene som gjør at jeg kommer på et nivå hvor jeg er stabilt blant de beste. Å være med i Hokas team hjelper meg til det. Men jeg må jo levere, hvis jeg skal være der.

Ingen hemmeligheter

Nordskar har en allsidig bakgrunn. Hun var 12 år da hun begynte på idrettsungdomsskolen NTGU. Hun ble en god vintertriatlet. Fortsatt trener hun veldig variert.

– Jeg sykler nok mye mer enn andre ultratrailløpere. Dette bidrar til at jeg tåler mye trening. Og at jeg blir vant til å holde på lenge.

– Hvordan forbereder du deg til et ultraløp?

– Jeg studerer løypa, løper gjerne gjennom den. Legger en plan for hvordan jeg skal disponere kreftene. Hva jeg skal tenke på underveis. Samt hvordan jeg skal spise og drikke.

– Hvordan takler du det mentalt når det går tungt underveis i løp?

– Da godtar jeg at dette er status akkurat nå. Samtidig forteller jeg meg selv at dette er en fase. Det kommer til å snu. Det vet jeg av erfaring. I et ultraløp vil det alltid svinge i takt med hvor man er i terrenget og hvordan næringsopptaket fungerer.

– Får du mange spørsmål fra andre ultraløpere om den såkalte norske modellen – og om hvorfor nordmenn gjør det så bra i utholdenhetsidretter?

– Det er faktisk mange som stiller spørsmål fordi de ser at nordmenn gjør det bra. Selv legger jeg ut all treningen min på Strava, så det er ingen hemmeligheter. Bare hardt arbeid.

Seieren i Zegama-Aizkorri Marathon i slutten av mai var Sylvia Nordskars hittil største triumf som fjelløper. (Foto: @leo_rsl / Golden Trail Series)

Pisk og gulrot

31-åringen forteller at foreldrene hennes var ganske strenge på at barna skulle drive med uteaktiviteter. Sylvia og søsknene fikk ikke sitte inne og se på tv. Hverdagen besto av skole og idrett. Og i helgene var det enten lange turer i naturen eller konkurranser.

– Sånn var det hele oppveksten. Det kunne sikkert slått motsatt vei også. Jeg kunne fått idretten helt opp i halsen. Men det gjorde jeg ikke. Jeg har lyst til å inspirere egne barn på samme måten om jeg får sjansen til det etter hvert.

– Hvilken nytte har du nå av at du har drevet med langrenn og vintertriatlon?

– Først og fremst gir deg meg en god utholdenhet. Allerede som ung skjønte jeg at jeg likte å trene mye. Jeg ble også vant til å konkurrere. Mine tre brødre, som var fem, seks og tretten år eldre enn meg, dro meg med.

– Hvis du kunne valgt om du skulle vært blant verdens ti beste i langrenn, fjelløp eller baneløp, hva ville du valgt?

– Fjelløp! Fordi det er i fjellet. Hver eneste konkurranse er på spennende steder. Miljøet er avslappet og hyggelig, selv om det er seriøst. Kvinner får like mye oppmerksomhet som menn. Og det er veldig fint fokus på bærekraft, noe som ikke akkurat er tilfellet i alle idretter.

– Men kanskje du kunne tjent mer?

– Hvis det var målet, burde jeg ikke sagt opp jobben min! Men jeg tror ikke nødvendigvis det er så mye mer premier og lettere å leve av friidrett på bane enn det er i ultraløp.

– Ville det kanskje vært lettere å kombinere med familieliv?

– Jeg tror langrenn er minst kompatibelt med familieliv. Langrenn forbinder jeg med lange samlinger og intensive konkurransesesonger med løp hver eneste helg. Som fjelløper er man mye mer fleksibel. Vi har færre konkurranser, fordi vi må restituere godt mellom løp. Det er flere gode forbilder som viser at det kan la seg kombinere med familieliv.

– Utenom deg selv, hvem har betydd mest for karrieren din?

– Jeg må nok si Gjermund, broren min. Det var han som utfordret meg til å løpe Xreid Jotunheimen i sin tid, sånn at jeg fikk smaken på ultratrail.

– Ville han klart å henge på deg nå?

– Nei, det tror jeg ikke.

– Kan jeg skrive det?

– Ja, gjør det! Da får han både pisk og gulrot. Hehehe.

Sylvia Nordskar kom blodig og forslått mot mål i fjorårets Mont Blanc Marathon, men ble likevel nummer fem. (Foto: Runar Gilberg)

Dødsangsten

De fleste som hører ordet terrengultra, vil nok assosiere det med Kilian Jornet. Også folk som ikke løper selv. Det spanske fenomenet, bosatt på Vestlandet, har en enorm følgerskare på sosiale medier. Der mangler det ikke på filmer som gir folk omtrent samme følelse som det friklatreren Alex Honnold ga folk i filmen Free Solo. De trigger dødsangsten.

– Killian løper veldig eksponerte stier. Det er bratt, og det ser skummet ut, i alle fall på film. Selv føler jeg ikke at jeg gambler med livet. Jeg er veldig opptatt av sikkerhet. Jeg vil leve lenge. Faktisk tar jeg nok større sjanser når jeg går randonee på vinteren enn når jeg løper bratte nedoverbakker. Men jeg er på langt nær blant de mest gærne.

– Når gjorde du sist noe for første gang?

– Hmm. Nå må jeg tenke. Vel, det må ha vært da jeg brøt løpet her i Chamonix. Det har jeg ikke gjort før, ikke av egen vilje. Riktignok brøt jeg VM i Portugal i 2019, men da fikk jeg hele låret revet opp av en stokk. Jeg måtte rett på sykehus.

En heldig fyr

På spørsmål om hva Sylvia Nordskar savner mest fra Norge, kommer svaret kontant:

– Brunost. Jeg ber som regel venner og familie om å ta med, sånn at jeg kan ha et lager. Dessuten savner jeg jo å ha venner og familie nærmere. Jeg savner også å bade i saltvann.

– Hva savner du minst?

– Rushtrafikk. Jeg digger hvor enkelt det er her. Livet hjemme består av mye mer stress.

– Hva får du energi av?

– Jeg får energi av å være ute. Og av gode venner og familie. Jeg tror jeg har ganske enkle behov. Og jeg prøver å være bevisst på hvor mye jeg har å sette pris på.

– Hva er det naturen gir deg?

– Naturen gir meg ro. Blant de mektige fjellene her kjenner jeg meg selv veldig liten. Det gjør meg ydmyk, og jeg finner min plass.

– Hva er det som er viktig for deg, men som mange andre ville klart seg uten?

– Det er jo mange andre som ville klart seg fint uten å slite seg ut på tur. Men for meg er det det som gir det største endorfinkicket.

– Og hva er det som er viktig for folk flest, men som er bagateller for deg?

– Mange i miljøet syns det er gøy å nerde på detaljer. Men selv er jeg ikke så opptatt av tall og rekorder, jeg er mer opptatt av følelsen og opplevelsen. Resultatet er et biprodukt. Dog skal jeg innrømme at jeg ser mer på klokka og Strava enn før, innrømmer Sylvia Nordskar med et smil.

Hun legger til at hun hater å shoppe. Hun mener ektemannen er en heldig fyr, for han trenger ikke bruke energi på å tenke på om han skal kjøpe noe fancy til henne:

– Jeg har jo det jeg trenger. Men jeg er veldig sulten på nye opplevelser!

Å være ute i naturen gir Sylvia ro og glede. (Foto: privat)