Vandring med viderverdigheter i uværsrammet California

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5-2023

The Pacific Crest National Scenic Trail (PCT) er en merket tursti i USA mellom Campo ved Mexicogrensen i sørlige California og grensen til Canada i nord. Den går gjennom skiftende landskap fra ørken til høyfjell og kan best karakteriseres som beskyttet villmark.

Du kan gå nordover eller sørover, du kan ta dagsturer eller lengre turer. Om du vil gå hele distansen, 2650 engelske mil (4265 km) på en gang, tar det gjerne 5-6 måneder. De fleste går i mindre enn en uke; de færreste går hele distansen. Det finnes ingen detaljert, pålitelig offisiell statistikk over antall vandrere eller hvor langt de går. Det gis imidlertid mulighet for selvrapportering for de som har fullført hele distansen (til fots eller hest). Denne listen teller i underkant av 10 000 fra 1952 frem til i dag.

Ultrarekorder

PCT Association verken fraråder eller oppfordrer til å sette fartsrekorder på PCT og fører heller ingen slik oversikt. Uavhengig av offisiell godkjenning har det oppstått ulike kategorier for selvrapportert raskeste kjente tid med og uten støtte.

Den amerikanske ultraløperen Timothy Olson er den som i dag innehar rekorden med støtte som er på 51 dager, 16 timer og 55 minutter. Han ble fulgt av et støtteapparat i bobil som kunne tilby både mat, overnatting og supplering av utstyr, men ikke transport. Belgiske Karel Sabbe som hadde den tidligere rekorden fra 2016 som ble slått med 15 og en halv time.

Britiske Joshua Perry har den raskeste kjente tiden med egenstøtte som blant annet innebærer å handle i butikker, overnatte på hotell, benytte egne utlagte depot eller bestille leveranser. Perrys rekord er på 55 dager, 16 timer og 54 minutter og ble notert i fjor høst. Dermed falt amerikanske Heather Andersons lenge stående rekord fra 2013.

En fot i Mexico:Turen starta på grensa mellom USA og Mexico, og her har Marit Berg Bjerknes en fot i hvert land. (Foto: Else Husa)

Start ved USA-Mexico-grensen

Vi startet i Campo ved stålgjerdet mot Mexico 18. mars. Vi satset ikke på å gå hele distansen. Jeg hadde som mål å gå hele Sør-California opp til Kennedy Meadows, som regnes som porten til Sierra. Det er en distanse på 702 engelske mil (1130 km) og burde under normale omstendigheter ikke ta mer enn et par måneder. Jeg hadde en PCT-tillatelse helt frem til Donner Pass i det nordlige Sierra Nevada, men holdt det som en optimal målsetting. Marit hadde tre uker til rådighet og regnet med å kunne slå følge til Big Bear City. Tidspunktet for oppstart var valgt på grunnlag av de tre siste årenes intense hete, tørke og vannmangel i sørlige California. Tidligere vår og varmere sommer med omfattende skogbranner var en del av dette bildet.

Ekstremvær

I år var været imidlertid helt motsatt. Det var ekstremvær med store snømengder på over det dobbelte av normalen, ødeleggende stormer, stengte veier og nasjonalparker. Et spesielt værfenomen med såkalte atmosfæriske elver som frakter store mengder vann fra Stillehavet innover kontinentet og gir lokalt styrtregn, gjorde ikke situasjonen bedre. De første krevende nasjonalparkene i sørlige California er Mount Jacinto National Park and Wilderness og San Bernardino National Forest. Er det sammenpakket snø her, er man for tidlig ute, for ikke å si ille ute, og det kan være farlig å ferdes på grunn av isete passasjer i bratte skrenter. Begge disse områdene hadde vært stengt siden begynnelsen av mars. Vi hadde likevel håp om en bedring av værforholdene innen vi nådde San Jacinto.

Reddet av en engel

Været var upålitelig og skiftet fort. Vi hadde noen fine vandringsdager, men det var også dager med vedvarende styrtregn, snøstorm og iskalde netter i teltet. Den verste dagen var oppstigningen fra Fred Canyon til Mount Laguna. Regnet bøttet ned i timevis, stien forvandlet seg til en gjørmebekk, og regnet ble etter hvert avløst av snø og vind. Søkkvåte og nedkjølte kom vi oss til Mount Laguna der campingplassen var stengt, lodgen full og stedets eneste cafe fylt til bristepunktet av hutrende kolleger i samme situasjon som oss.

Vi ble reddet av en såkalt «trail angel», et uttrykk som kan passe på alle som yter hjelp til vandrere som trenger skyss, mat, vann og/eller et sted å overnatte. Slik endte vi opp hjemme hos Bridgett i hennes mobile hjem – en trailer RV.

Etter et par dager la vi fortrøstningsfullt i vei igjen og nådde Warner Springs etter tre kalde netter i San Felipe Hills. Det snødde ikke, men teltene var så nediset at de stod av seg selv etter at pluggene var tatt opp. Nasjonalparken San Jacinto var fortsatt stengt og flere stormer var i vente.

Haiketur

Ved Warner Springs krysser PCT en bilvei med muligheter for haik. Det var det flere som tenkte, så her ble det kø. Vi haiket 140 km med til sammen 5 biler til Idyllwild, og det manglet ikke på råd om sikkerhet og advarsler mot haiking. En av sjåførene underviste i kampsport og selvforsvar for rullestolbrukere(!!), en annen, en hispanic trailersjåfør, snakket om nødvendigheten av å ha våpen. Alle kjørte oss lenger enn de selv skulle for å sette oss av på trygge plasser som cafeer og bensinstasjoner.

Samling:En del av vandrerne bevilget seg en pust i bakken ved 100 miles-merket. (Foto: Else Husa)

Mer uvær og mer snø

I den nedsnødde fjellbyen Idyllwild ble vi liggende værfaste i tre døgn i en kostbar lodge med peisvarme og tilbrakte kveldene på stedets bryggeri der det var ølsmaking. Her kunne man lett la seg forfalle i påvente av at San Jacinto nasjonalpark skulle åpne. Det var mulig å ta en alternativ rute til San Bernardino Forest der PCT hadde åpnet. Skogsveiene i området var imidlertid stengt på grunn av ødeleggelser og bergingsarbeid. Marit var for så vidt i mål med sin vandring og hadde begynt å tenke på returen.

En mulighet for meg, som flere snakket om, var å haike videre nordover til snøfrie områder nær Tehachapi pass og Mojave ørkenområde. Sierra Nevada med dobbelt så mye snø som vanlig var uaktuell. Der måtte en regne med å stampe i meterhøy snø til langt ut i juli, og nye hindringer ville komme med snøsmeltingen og gi farlige elvekryssinger. Det hadde allerede begynt å versere historier om ødelagte broer og ulykker.

Verken videre vandring med brodder og isøks eller flere haiketurer fristet. Vi valgte begge å følge råd fra Pacific Crest Trail Association om å vurdere egen sikkerhet og ikke legge ut på hasardiøse eskapader i bratt lende dekket av snø og is, og vi vendte hjem fra Los Angeles etter drøye 14 opplevelses- og lærerike dager.

Vinterlig:Våren kom sent etter en snørik vinter, og de krevende forholda gjorde at turen ble kortere enn tenkt for Else Husa.Hun har tidligere både løpt og vandra langt, og høsten 2021 gikk hun Pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania. (Foto: Marit Berg Bjerknes)

Vi kan ikke klage

For befolkningen som bor i disse fjellområdene har ekstremværet voldt dødsfall og store materielle skader. Snøsmeltingen er ventet å føre til ytterligere oversvømmelser og skred med katastrofale følger for jordbruket som kan gi økonomiske konsekvenser i lang tid fremover.

Den ekstreme værsituasjonen gjorde at turen vår ikke ble helt som planlagt eller forventet, men vi skal ikke klage. Til tross for utfordrende situasjoner hadde vi mange gode opplevelser og hyggelige møter og samtaler med andre vandrere. Det var mye galgenhumor.

Vi hadde også mange fine naturopplevelser på vandringen; vi møtte ingen bjørner, men hørte en fjelløve knurre i krattet uten at den gav seg ytterligere til kjenne. Det er stor sannsynlighet for at vi vil vende tilbake for å bli bedre kjent med denne villmarken og det spesielle miljøet som man kan oppleve på PCT.

Villmark:Marit Berg Bjerknes som er en meget erfaren ultraløper, fikk sammen med Else Husa oppleve både godvær og ruskevær langs Pacific Crest Trail. (Foto: Else Husa)

Nyttig informasjon om PCT

• Pacific Crest Trail Association: https://www.pcta.org
• Karen Berger, Daniel R. Smith: The Pacific Crest Trail: A Hiker’s Companion (Countryman Press, second edition)
• Brian Johnson: Hiking the PCT from Mexico to Canada (Cicerone)
• Joshua M. Powell: The Pacific Crest Trail, a visual compendium (Sasquatch books)

Solnedgang:Å vandre Pacific Crest Trail kan være en ensom, men også vakker opplevelse. (Foto: «Diesel», California, USA)