246 kilometer i et nonstop løp er lengre enn langt selv for ultraløpere flest. I mer enn 30 graders varme er et slikt løp langt unna hva man forbinder med en ferietur til Hellas. Så var det da heller ingen ferietur fire norske deltagere og 373 andre som la ut på fra Aten tidlig på morgenen fredag 27. september.

34 timer og 51 minutter senere kunne Jeanette Vika og Ninette Banoun berøre Leonidasstatuen i Sparta etter å ha fullført det 37. Spartathlon. Vi som fulge trackingen underveis kunne se at de etter å ha passert sjekkpunkt 5 på 221. og 224. plass hele tiden avanserte. Ved midnatt på sjekkpunkt 41 var de nr. 192 og 193 med 1 time tilgode på cutoff-tiden, og lørdag ettermiddag kunne de altså krysse målstreken på 129. og 130. plass (totalt kvinner/menn) 

Ninette_Cecilie_Jeanette.jpg
Ninette Banoun, Cecilie Holmgren og Jeanette Vika er klare til start. ()Foto: Johan Holmgren)

Tidligere er det bare én norsk kvinne som har prestert dette før dem, det var Cecilie Holmgren i fjor - i et ganske annet vær, ekstremt på en annen måte. Cecilie Holmgren ble historisk i Spartathlon. At både hun og "legenden" Eiolf Eivindsen - som fullførte for 15. gang i fjor - måtte gi seg allerede etter 13 av 75 sjekkpunkter i år, sier litt om den voldsomme varmen i år. For grekerne var nok fjorårets løp med regn  og storm verre.

Eiolf_Eivindsen.jpg
Eiolf Eivindsen har fullført Spartathlon imponerende 15. ganger. (Foto: Johan Holmgren)

Cecilie.jpg
Cecilie i 33 varmegrader. Det ble for vamt for henne i år, men hun prøver ganske sikkert igjen. I fjorårets storm fullførte hun på 34 timer. (Foto: Johan Holmgren)

Løypa fra Aten til Sparta har hele 75 sjekkpunkter. Underveis beveger løperne seg fra havsnivå til 1200 meters høyde på det meste, på varierende underlag. På hver av de 75 sjekkpunktene er det en time-limit løperne må underskride for å få lov til å fortsette, en ganske stressende tilleggsfaktor for flertallet av deltagerne i løpet der 377 startet og 197 klarte å fullføre.

Når vi tar med Ninette og Jeanette er det nå 11 norske som har fullført Spartathlon, og i fjorårets reportasje kan du se hele oversikten).



Spartathlon hjemmeside
Resultater
Arrangørens fotoalbum

Vi tok kontakt med de to norske som fullførte for å få en beskrivelse av "reisen"

Ninette:
"Det hjelper å være en sta jævel! "

Før_start.jpg
Starten nærmer seg. Spenningen er stor for 377 løpere og mange flere supportere. (Foto: Johan Holmgren)

Et eventyr som jeg ikke trodde jeg skulle klare. Det selv om løpet burde passe meg perfekt. Erfaring fra mange 24 timers løp samt terrengultra har synliggjort at jeg egner meg best på flatere løp enn de mest krevende fjelløpene. Påmeldingen til Spartathlon ble gjort dagen etter Espoo 24 timers, i og med at jeg der ikke klarte kvalifiseringkravet for VM 24 timers senere i år.

Siden i sommer har jeg slitt mye med vondt i sitteknuten venstre ben, og vært til alt mulig av behandlinger. Rett før jeg reiste ned fikk jeg tatt MR og heldigvis avkreftet at det var noe alvorlig, hverken fraktur eller tendionities, så da bestemte jeg meg for å kjøre på. Gjorde endel alternativ trening, ikke så mye langturer siste tiden i og med vondtene. Bikram yoga for varmetrening, styrke, tøyninger mm.

Med det utgangspunkter var målsetting pri 1 å fullføre. Hårete mål var under 30 timer. Det målet «levde» helt til sjekkpunkt Korinth (80km). Da kom kvalmen for fullt, og resten av den dagen klarte jeg knapt å ta til meg mat - kun litt cola og vann - og isbiter i mengder. Fra dette punktet var fokus kun neste sjekkpunkt - hvor fort må jeg komme dit for å unngå å bli tatt ut av løpet?

Løpet har 75 sjekkpunkter, og hver av de har tidskrav. Tøffeste krav er frem til 80 km med 9:30 som grense. Fokuset på neste sjekkpunkt er en bra strategi for å lure hodet. 246km er svært langt, og å vite at jeg måtte løpe hele dag to i ennå varmere/fuktigere vær stresset meg. Det var når natten kom på at jeg og Jeanette begynte å løpe sammen. Det var ikke planlagt, men i og med at målet for oss begge da kun var å fullføre så var vi god støtte for hverandre. Godt kjent ble vi og der vi kastet opp i lag, felles tissing i busker og kratt (ikke noe toalett langs hele løypa, ei heller ved start!). Og mange timer til snakking, men også være stille og fokusere på jobben som må gjøres.

Ingen av oss hadde support langs løypa, men vi hadde lagt ut endel droppbager, og serveringen langs løypa var upåklagelig. Vi brukte nok noe mer tid på stasjonene enn nødvendig, men det var helt greit ifht målsettingen. Etter Korinth var hovedfokuset å komme seg over fjellet - der Phelippidios møtte guden Pan. Det var usedvanlig tungt og krevende, og toppen ble nådd med bare 25 minutters margin (160 km løping så langt, på ca 21 timer).

landsby.jpg
Med fokus på neste sjekkpunkt... (Foto: Johan Holmgren)

Fra morgengry, ble det som en ny start! Etter ikke å ha spist på en evighet, og fått kjølt ned kroppen gjennom natten, klarte jeg å få i meg endel næring - kokte poteter med olje og salt, egg, kaffe gjorde godt. Søt kliss var jeg ferdig med, men Cola klarte jeg. Eplebiter og vannmelon var herlig der vi fikk det! Sammen med noe salt funket det. Dag to var vi heldige på starten med at det var litt dis og ikke så varmt, men det endret seg fort.

Fjellene var oppsamlingspunkt for varmen. Det var råvarmt. Følte meg veldig solbrent, hadde faktor 50. Det gikk bra - ingen solskader. Møtte en japanerinne i full bodysuit, inklusiv maske foran ansiktet - er det mulig? Ellers er det overraskende mange former og fasonger som kan løpe langt - treningen i bunn må på plass, men hodet aller viktigst. Som andre har sagt «running an ultra is 50 % physical, and 90 % mental». Det hjelper altså å være en sta jævel!

Hjelper også å putte litt press på seg selv, ved å publisere på FB at man skal i ilden. En boost med alle hyggelig lykkeønsker! Utrolig fornøyd med å klare å fullføre, på en tid under 35 timer, med en run-walk strategi. Alle bakker gikk vi i, og løp der vi kunne. Veldig veldig glad for å løpe med Jeanette, hun kunne spurtet inn i mål, mens jeg var helt tom på slutten!

Underveis var vi begge en god støtte for hverandre. Spesielt gjennom natten. Det var virkelig et eventyr og en flott opplevelse som kan anbefales. Veldig godt arrangert løp, vasket føttene våre i mål gjorde de også, og kjører oss dit vi skal sove. Alt av mat/hotell inkludert i påmeldingsavgiften! Så langt er vi kun tre norske damer som har fullført dette løpet. Her er det mange fler som bør prøve seg!

Ninette
 

Jeanette:
De 2 siste kilometerne løp vi med det norske flagget sammen inn. Fantastisk! 

 Å skulle løpe et løp som blir beskrevet som et av det mest legendariske og harde løpene, ikke på grunn av terrenget i seg selv, men de tøffe cut-tidene + en ekstrem varme gjorde meg alt annet enn avslappet i forkant. Vanligvis innstiller jeg hodet mitt på «at jeg kommer i mål og at det ikke er noen annen mulighet enn å fullføre». Denne innstillingen måtte jeg revurdere før dette løpet. Her gjaldt det å forberede seg med klokskap, respekt og det faktum at jeg kunne bli stoppet før fullgått løp.

Etter mye studering av tidligere løprapporter bestemte jeg meg derfor å ligge ganske nær cut-tidene de første 80 km. Mange har tidligere måtte bryte løpet på grunn av av at de har gått for hardt ut de første 80 for å løpe inn tid. Jeg skulle ikke gjøre samme feilen. Fra start la jeg meg ut sammen med Ninette og vi hadde en fin fart og lå ca 15 min før cut-tidene. Ideelt.

Ninette_Jeanette_landevei.jpg
Jeanette og Ninette på den varme landevei med kurs for Sparta. (Foto: Johan Holmgren)

Rundt 42 km fikk jeg det tøft. Varmen førte til oppkast. Tempo gikk ned og jeg ble skikkelig svimmel og ør. Rundt 50-60 km lå jeg en stund kun 5 min før cut-tidene. Jeg valgte da å løpe på og la det stå til. Hva som skjedde videre her er litt uklart men på 80 km var jeg 20 min i forkant av cut-tiden. Jeg var så glad. Dette var helt etter planen min før jeg startet.

Etter 80 km «gir» løpet deg mer tid. Ninette hadde nå ligget 10-15 min foran meg i løypa, men rett etter nådde 100 km fant vi sammen igjen. Resten av løpet løp vi sammen. Det å løpe sammen med Ninette gjennom natten og i mørket var til stor hjelp og støtte. Det var fint å være to, peppe hverandre og heie hverandre frem. Å løpe sammen var ikke noe vi hadde planlagt, men vi fant en fin dynamikk og dro hverandre frem, drøftet cut-tider og minnet hverandre på å spise og drikke nok (under dette løpet kom det en del opp igjen også).

underveis.jpg
Hvem skulle tro at disse var langt inne i et 256 km langt løp? (Foto: Johan Holmgren)

I løpet av natten løp vi oss opp til godt over 1 time med buffer på cut-off. Når vi passerte fjellet hadde vi tapt litt tid igjen til cut-off, men dette løp vi inn igjen fra 171 km og lå hele tiden på +/- 60 min før cut-off. Dette var helt ideelt etter hva jeg hadde planlagt.

Ninette_Jeanette_CP..jpg
Jeanette og Ninette tok seg god tid på sjekkpunktene. (Foto: Johan Holmgren)

snart_mål.jpg
Gjennom natten... (Foto: Johan Holmgren)

Vi var begge rolige, men tok ingen målpassering som en selvfølge. Når det var 30 km igjen snakket vi så vidt om mål. Når det var 20 km igjen gikk det opp for oss at vi kom til å klare det. Dette var også et punkt med ekstrem varme, ingen luft og vi måtte ta det helt rolig så vi ikke gikk på en smell før målstreken. Taktikken min før løpet var å være positiv hele veien, ikke slippe til negative tanker. Det gjennomførte jeg.

Eiolf (Eivindsen, red.anm.) hadde gav meg tips om å kun fokusere på neste c/p og ikke tenke langt frem. Kun et punkt av gangen. Dette gjorde jeg utelukket. Jeg telte ikke kilometer løpt og heller ikke hvor langt det var igjen, kun fokus på neste c/p. Dette var veldig motiverende og var lettere å fokusere på enn om jeg skulle tenkt «nå er det 210 km igjen». Siste viktige punkt for gjennomføring var at jeg spiste og drakk selv om kropp og hode ikke ville ha.

Det var en stor opplevelse å løpe i mål. Ninette og jeg hadde bestemt oss når det var 30 km igjen at vi skulle løpe sammen inn. Ninette slapp meg når det var ca 4-5 km igjen og ville at jeg skulle løpe inn alene, men det gikk jeg ikke med på. Dette skulle vi fullføre sammen. Jeg ventet på siste c/p. De to siste kilometerne løp vi, som planlagt, med det norske flagget sammen inn. Fantastisk! Jeg har mange gode og store løpsopplevelser og denne står nok øverst på pallen akkurat nå.

Jeanette

Bildet kan inneholde: 2 personer, personer smiler, folk som står
Når en drøm blir virkelighet er det vanskelig å finne ord. Lørdag ettermiddag kom jeg frem til statuen av Leonidas i Sparta etter å ha startet i Athen og tilbakelagt 246 km i fotsporene til Pheidippides. Et uvirkelig øyeblikk som avsluttet et helt ekstremt vakkert, følelsesladet og utfordrende løp. Spartathlon! 


Vinneren_herrer.jpg
Slik ser det ut når vinneren løper i mål, forøvrig eneste løper under 24 timer. (Foto: Johan Holmgren)