Det gode fellesskapet

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:

«Jeg fikk strøm da jeg nådde strømgjerdet, og slo meg da jeg tok bakken.»

Jeg har opp gjennom livet hatt ulike interesser. Fra jeg var liten ønsket jeg meg hest til jul og bursdag. Om jeg ikke kunne få hest så ønsket jeg meg ponny. På tredjeplass på ønskelista hadde jeg i mange år hund.

Det ble tidlig klart at jeg verken kom til å få hest eller ponny. Jeg bestemte meg da for å ri inn en av oksene til mine besteforeldre.

Alle sorte kalver på gården var «mine», mens de med andre farger og ulike kjennetegn var min søster eller mine søskenbarn sine kalver. Ettersom Svarten var «min», var det han jeg bestemte meg for å ri inn en sommer han gikk på beite i nærheten av gården.

En dag mens han lå og slappet av og tygde drøv, listet jeg meg innpå han bakfra og satte meg på ryggen hans. Svarten, stakkar, fikk sjokk. Det ble raskt slutt på drøvtygginga. Han spratt opp og satte avgårde som et lyn. Det gikk rett fram. Da han kom til strømgjerdet, gjorde han en 90 graders sving mot høyre mens jeg fortsatte rett fram. Jeg fikk strøm da jeg nådde strømgjerdet, og jeg slo meg da jeg tok bakken.

Svært skuffet over Svarten, bestemte jeg meg for at jeg heller skulle spørre bestefaren min om jeg kunne få ri inn ei ku. Kyrne virket roligere selv om de var mye større.

Heldigvis var min bestefar en fornuftig mann, og satte en stopper for mine rideturer på storfe.

Da jeg ble litt eldre begynte jeg på ridekurs, og etter hvert åpnet det seg mange muligheter for også å ri andre sine hester. Til slutt var jeg så opptatt med dét at jeg ikke lenger hadde behov for egen hest. Jeg hadde alltid én eller flere hester tilgjengelig til å tilfredsstille min store interesse.

Da jeg var 10,5 år fikk jeg gaven som stod på tredjeplass på ønskelista. Hunden var 4 måneder da hun kom til oss, og jeg hadde henne til hun ble 12 år. Hun var med meg til stallen, og hun var med da jeg besøkte venner. Seinere ble det flere andre hunder. Først en collie og etter noen år weimaranere, men nå skal jeg ikke kjede mine løpevenner med heste- og hundeprat lenger.

Årsaken til at jeg nevner disse interessene er fordi hver gang jeg har fått en ny interesse, har jeg meldt meg inn i en klubb der jeg har møtt andre med samme interesse.

Da jeg begynte med ridning, meldte jeg meg inn i en rideklubb. Da hundene tok mer av oppmerksomheten, meldte jeg meg inn i hundeklubber.

Jeg begynte å løpe i slutten av 20-åra, og i 30-åra begynte jeg å løpe maraton. Da kom jeg over en organisasjon som het Kondis, og som skrev mye fra løp rundt omkring både i Norge i utlandet. De hadde også et medlemsblad med mye godt lesestoff for meg som sugde til meg alt jeg kunne om løping. Det varte ikke lange stunda før jeg valgte å melde meg inn. Siden den gangen har jeg vært medlem i Kondis, og etter hvert ble jeg også ansatt.

Det var aldri aktuelt for meg å melde meg inn i et idrettslag tilknyttet Norges idrettsforbund da jeg begynte å løpe. Det stod for meg som noe som var for barn og for voksne som var flinke til å løpe. Jeg var ikke flink. Jeg hadde heller ikke ambisjoner om å hevde meg i toppen i løp. Jeg var med på løp fordi jeg syntes det var sosialt og koselig. Her traff jeg mange trivelige mennesker som lærte meg mye om både løping og ulike sider ved livet. De gangene jeg vant klassen min var det fordi jeg var eneste deltaker.

I Kondis følte jeg meg hjemme. Her var det folk i alle aldre og som presterte på alle slags nivå. Det vi hadde til felles var at vi likte å løpe. Her kunne jeg være en del av miljøet uten å føle noe press om å prestere, og jeg kunne være så engasjert som det passet for meg. Det var ingen dugnadsplikt, og jeg bestemte selv hva jeg ville være med på av aktiviteter.

Jeg har satt stor pris på årene i Kondis, hunde- og rideklubber. Det er godt å tilhøre et miljø av likesinnede.

Som ansatt og daglig leder i Kondis ble jeg bekymret da koronaen og myndighetenes nedstenging av idretten truet vår mulighet til å fortsette å eksistere som organisasjon.

Nedstengingene gikk spesielt hardt ut over annonseinntektene. Arrangørene som tidligere har vært aktive annonsører, kunne ikke annonsere lenger når de ikke visste om og når de kunne arrangere løpene sine.

Bekymringene ble snudd til forundring og glede da vi så all den støtten vi fikk fra dere i Kondisfamilien. Mange åpnet sine lommebøker og ga oss pengegaver, mens andre som fulgte oss fra sidelinja valgte å melde seg inn for å støtte oss med sin medlemskontingent. Det er vi utrolig takknemlige for.

Den store støtten, i tillegg til interne innsparinger, gjør at vi nå føler oss rimelig trygge på at Kondis kommer til å klare seg gjennom koronapandemien. Det fellesskapet som er så viktig for oss, vil bestå. Tusen takk alle sammen. Sammen skal vi utvikle organisasjonen Kondis slik at vi kan ha stor glede av den også i framtida.