Dum, dummere om treningsbelastning og skaderisiko

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Kanskje burde jeg lytte til kroppen og bønnfallingene fra hamstringene?»

For å trene opp kroppen til å yte mer, må du først bryte den ned. Da vil den bygge seg opp til å bli litt sterkere enn før treningsøkta. Trening er å bryte ned musklene og restituere slik at de får bygd seg sterkere, men trener en for hardt over tid, og ikke får restituert godt nok, kommer skadene.

Revet med

Det er ingenting som er mer herlig enn å kjenne at treningen har effekt og at formen blir bedre og bedre – en kan løpe lengre før en blir trøtt, og en kan holde et høyere tempo over tid.

Min erfaring er at det da er så lett å gjøre enda litt mer av akkurat det å løpe både langt og fort. Inni meg føler jeg meg litt proff. Det går så lett, og alt kjennes så bra. Jeg kan løpe fort i en høy pulssone lenge uten å bli nevneverdig sliten. Det er ikke mye som er bedre enn det.

Innerst inne vet jeg at jeg trolig gjør for mye utav det – at jeg nå er i ferd med å øke både antall kilometer og redusere antall minutter på kilometeren samtidig. Jeg vet utrolig godt at det ikke er bra, men det er så innmari vanskelig å la være.

Bevisst fortrenging

Innen psykoanalysen snakker en om fortrenging som en psykologisk prosess der konflikter og følelser trenges tilbake fra bevisstheten og glemmes.

I perioder der jeg begynner å komme i form som løper, opplever jeg at jeg helt bevisst fortrenger alt jeg har lært om treningsopptrapping. Jeg vet jeg bør være forsiktig, men jeg har vondt for å gjøre akkurat det.

Fortrenging regnes som den grunnleggende prosessen som inngår i alle forsvarsmekanismer. Jeg forsøker å benekte at det jeg holder på med øker faren for skader, og merker at jeg gir meg selv gode argumenter for å fortsette med den belastningsøkende treningen.

Det er jo mange som pleier å periodisere treningen sin med harde perioder etterfulgt av rolige, og dette er min harde periode, argumenterer jeg vel vitende om at min harde periode kanskje har vart litt lenge.

Dum, dummere

I midten av april toppet jeg det hele med noe ekstra dumt. Jeg hadde meldt meg på halvmaraton i Bergen City Marathon. Det var flere år siden sist jeg løp halvmaraton, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg burde legge opp løpet.

Mine rolige to-milsturer løper jeg vanligvis på to timer og et kvarter og noen ganger opp mot to timer og tretti minutter alt ettersom hvor rolig jeg ønsker å ta det, mens persen min på halvmaraton er på 1.54 satt i Fredrikstadløpet i 2013. Den gangen var jeg 49 år. Nå ti år seinere hadde det vært utrolig moro om jeg klarte å komme under to timer igjen.

En uke før løpet valgte jeg så å teste hva jeg kunne klare, og la inn en 21-kilometerstur med langintervalldrag. Jeg startet med å løpe to kilometer rolig, deretter 1,5 kilometer litt raskere, 500 meter rolig, 1,5 kilometer litt raskere osv. Da jeg hadde tilbakelagt 21 kilometer, stoppet klokka på 1.58. Jeg var svært fornøyd. Målet var innen rekkevidde.

Gjennomkjøringen hadde også gjort meg trygg på at selv om jeg holdt et høyt tempo til meg å være, ville jeg klare å ta meg inn igjen med 500 meter i litt roligere tempo. Jeg trengte ikke være redd for å sprekke selv om jeg økte farten litt.

Så langt var alt bra. Jeg følte meg heller ikke helt kjørt etterpå.

Dette var en søndag. To dager seinere dro jeg til Lillehammer for å være med på intervalltrening med Kondistreninga Lillehammer. Vi skulle løpe fire serier med 4 x 40/20-intervaller. Det vil si vi løp 40 sekunder, tok 20 sekunders pause før neste 40 sekunders drag. Etter fire slike serier, tok vi en seriepause på ett minutt før vi gjentok dette tre ganger til.

Jeg hadde en mistanke om at dette ikke var helt lurt. For det første var det gått for kort tid etter langturen min, som i tillegg hadde vært kjørt på forholdsvis høy intensitet, og for det andre var ikke kroppen min vandt til å kjøre korte intervaller på 40 sekunder. Det var sjelden jeg løp kortere intervalldrag enn to minutter, og vanligvis var de på minst fire minutter.

Jeg argumenterte for meg selv med at det var lenge til løpsdagen på lørdag. Dessuten hadde jeg ingen skader jeg trengte å ta hensyn til. Kroppen kjentes bra. Kanskje kom denne økta til å bli i meste laget, men jeg hadde gooood tid til å restituere. 40/20 intervallene var morsomme, men jeg kjente jeg ble litt stiv i beina mot slutten av den siste serien.

Var ikke klar

Utover uka merket jeg at lørdagen kom alt for fort og at hamstingene mine bønnfalte meg om å få slippe. De var stive og det murret kraftig i festene rundt sitteknokene. Det overskuddet jeg hadde kjent på tidligere, var heller ikke med meg lenger. Jeg ble usikker og frustrert.

Jeg ila meg selv løpeforbud de siste dagene. Dagen før tok jeg en styrkeøkt på morgenen og gikk opp til Fløyen på ettermiddagen for å få litt blodgjennomstrømming i musklene. Det kjentes ikke bra.

Da jeg stod på startstreken dagen etter, var jeg usikker. Kanskje jeg burde lytte til kroppen og til bønnfallingen fra hamstingene, og heller satset på en «DNS» bak navnet mitt på resultatlista? Jeg hadde ikke lyst til det. Målet var å komme under to timer. Jeg husket følelsen fra forrige helg da jeg uten en eneste konkurrent klarte å presse meg ned på 1.58, og jeg ville så gjerne se hva jeg klarte sammen med andre. Jeg tenkte at jeg fikk heller bruke litt ekstra tid på restitusjon etterpå.

Selve løpet

Jeg kjente meg stiv og kantete i steget da jeg løp ut fra start sammen med pulja som skulle løpe under to timer. De første to til tre kilometerne var flate, og jeg fikk god tid til å få varmen i beina før stigningen opp Fjellveien. Deretter var det fem kilometer med stigning. Jeg løp forbi mange oppover Fjellveien. Jeg hadde sett flere råd om at det var lurt å ta det med ro der, men samtidig var det vanskelig å skulle løpe saktere enn det som var naturlig. Da jeg kom på toppen ved 7,8 kilometer, var jeg så stiv at en skulle tru at det var et 10-kilometerløp jeg var med i. Derfra og inn gikk det på viljestyrken. Jeg prøvde å ikke tenke på hvor vondt det gjorde, men å konsentrere meg om å slappe av, se meg rundt og tenke at det viktigste var å holde beina i gang.

Da jeg kom i mål, kjente jeg på en stor mestringsfølelse. Jeg hadde løpt i mål på 1.58.54, og jeg hadde holdt ut smerten selv om tankene mine hadde surret rundt å skulle bryte mer enn én gang.

Etter å ha passert målstreken, var jeg nesten litt rørt over meg selv. Jeg var veldig sliten, stolt over medaljen, og veldig glad for kanelbollen jeg fikk bra Baker Brun. Mine to hamstingsmuskler gråt sine modige tårer på baksiden av lårene. Det rev i festene til sitteknokene, og jeg kan ikke huske sist jeg var så stiv i beina etter et løp. Jeg ruslet bakoverlent rundt i målområdet på Bryggen og så etter kjentfolk, før jeg sakte satte kursen mot hotellet som lå noen hundre meter unna.

Jeg måtte gå bakoverlent hele veien fra mål og opp til hotellet. Faktisk måtte jeg gå bakoverlent i mange dager etter løpet, og det er først nå 1,5 måned, og mange nåler og massasjetimer hos kiropraktoren seinere, at jeg kjenner at jeg begynner å finne tilbake til meg selv igjen.

Jeg har opplevd lignende tilbakeslag tidligere, men jeg hadde fortrengt at det kom til å sette meg så langt tilbake i treningen. Dette selv om treningen min stort sett består i å trene meg opp etter skade, for så å bli skadet igjen på et tidspunkt der alt kjennes fantastisk ut. Slik har det vært i mange år.

Jeg bør kanskje begynne å gå til psykolog snart slik at jeg unngår å gjøre flere slike feil. Jeg må bli mer bevisst og ikke gjøre de samme feilene gang etter gang. Jeg har imidlertid liten tro på at det vil virke. Til det er det bare så alt for moro å løpe mye og fort når alt stemmer.

God sommer folkens! Ikke gjør som meg! Ta vare på helsa!

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.