Løpeglede, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens egen mening.

Det er mye uro i verden for tida. Konflikter, fronter og endeløse diskusjoner. Og selv ikke i løpemiljøet virker det som vi klarer å la ting være helt enkle lenger.

I familien Ingebrigtsen krangles det om hvem som eier Ingebrigtsen-metoden. Det diskuteres hvor «Den norske modellen» egentlig kommer fra. Og den evige debatten om 4 x 4 versus terskeltrening ser aldri ut til å ta slutt. Den ene siden mener terskeltrening er en bløff. Den andre mener 4 x 4 fungerer bedre i forskningsrapporter enn ute i den virkelige verden.

Så har vi superskoene. Karbonplatene. Strava-jaget. Varmetrening med termometer der sola aldri skinner. Ernæringsstrategier med bikarbonat, rødbetjuice og alt mulig annet rart som visstnok skal gjøre oss litt raskere.

Det begynner å bli mye å forholde seg til.

For noen er dette sikkert inspirerende. Og det er helt greit. Men jeg lurer likevel på én ting:

Hvor ble det av løpegleden?

I går løp jeg fartslek på skogsveier i sola. Kortbukse og t-skjorte. Uten noen klar formening om hvor lenge jeg skulle være ute, eller hvor langt jeg skulle løpe mellom gåpausene. Det ble bare som det ble.

Og kanskje var det nettopp derfor det kjentes så bra.

Den enkle gleden ved å ta seg en løpetur i fine omgivelser. Følelsen av at kropp og hode samarbeider. Ikke nødvendigvis at det går fort, men at stegene flyter og at tiden forsvinner litt underveis.

Frisk luft i lungene. Litt stillhet i hodet. Den gode følelsen etterpå.

Kjenne at kroppen fungerer. At man tåler ting. At man kommer seg fram ved egen kraft.

For meg er det fortsatt dette som betyr mest med løping. Ikke optimalisering av hver minste detalj, men følelsen av frihet, overskudd og glede.

Og er det noe vi trenger mer av i verden i dag, så er det nettopp det: Glede.

Kanskje er jeg litt gammeldags, men jeg tror fortsatt det viktigste med løping er løpegleden.

-