Følelse av maratonfeber

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. Den har også stått på trykk i Kondis nr. 3-2025.

Samme trend er det jo i utlandet, og løping er en global greie nå. Jeg ser jo at det også skrives mer om løping i alle typer medier, noe som så klart er bra.

Store overskrifter

Det jeg kanskje ikke er like glad for, er alle vinklinger med store overskrifter om at det løpes lite, bare rolig og allikevel fort. Jeg er litt usikker på om alt det er like bra, for det sier mest om den journalistiske vinklingen, og at man kanskje ikke alltid har helt kontroll på hva som er fakta. For veldig mange snakker om at det ikke løpes fort på trening, og inntrykket som gis, er at det er ganske lett å bli god, noe som er viktig for mange. Dette kan gjøre det enda vanskeligere for andre å ha troa på det går å løpe bra, og det å løpe bra er blitt viktig, særlig med alt man har av verktøy i dag.

Det gjør igjen at de fleste av oss nå tenker mye mer på hvordan istedenfor hvorfor. Jeg syns det er litt synd, for løping skal jo være gøy og et verktøy for et bedre, om enn ikke nødvendigvis lengre, liv.

For meg så handler det mest om livskvalitet og å ha det gøy. Ikke dermed sagt at jeg har det like gøy på alle løpeturer, noen av de er ganske slitsomme også, men da kjenner jeg jo på den gode mestringsfølelsen – og holder ut litt til. Og alltid er jeg fornøyd etterpå.

Hode og hjerte

Jeg skal selv løpe London Marathon om tre dager når dette skrives, og følelsen er litt maratonfeber. Jeg kjenner på alle bevegelser jeg gjør og tenker jo en del på det å løpe 42 km. Når man samtidig forteller at man har en målsetning, så løftes lista! Det har jeg kjent på – og det har kostet. For min fødselsattest viser at jeg har kommet ganske langt i livets reise, og kroppen er ikke helt som før.

Hodet vil jo fortsatt da, og det tenker jeg er bra, for da har jeg i hvert fall en ambisjon om å leve så bra jeg kan i mange år til. Men hode og hjerte har nok ikke helt samme oppfatning som de stakkars beina, som faktisk må gjøre jobben. Det kan virke som den kommunikasjonen der er litt dårlig noen ganger.

Når løpet nærmer seg, så kommer også det med å prestere på banen. Det kan nok tulle litt med hodene til de fleste av oss. Det sies jo at alt du gjør med lave skuldre og uten særlige forventninger, ofte er det beste. Det kan fint gjelde for løping også. Medlemmene i Kondis dekker nok hele spektret hva angår forventninger og prestasjon. For noen er prestasjonen faktisk å tørre å komme seg til start. Jeg heier mest på dem!

Superhelten

Det er absolutt ikke viktig å løpe fort og å være rå. Ordet rå hater jeg forresten. Det viktige er å tørre å prøve. Prøve det litt ukjente, stå der på startstreken og å se på alle rundt deg, som fort kan virke som superhelter som det er umulig å gjøre noe med.

Men til slutt – når alt er over og lyset er slukket – så er du faktisk superhelten. For du stod på startstrek, du startet, du løp, og du kom til mål. Det er historien enkelt forklart. Og du må huske å smile – alle superhelter gjør det. Det viser at du har hjerte, i tillegg til gode bein.

Tim Bennett
President i Kondis