Hva jeg tenker på når jeg driver med løping

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«I sommer var det mer moro å løpe både de rolige og intensive øktene som langturer»

Se for deg blå himmel, sol og 20 varmegrader, eller minusgrader også for den saks skyld, og du løper på skogstier med eller uten barfrost. Hva tenker du på da?

Jeg tenker at jammen er jeg heldig som får drive på med dette i kilometer etter kilometer, la minutter bli til halvtimer og timer, og bare løpe, løpe og løpe til jeg blir sliten og drar hjem. Jeg nyter det. Kjenner på luktene i naturen, og hvordan beina jobber og kroppen føles lett med masse overskudd, og når overskuddet avtar og beine begynner å bli tunge, nyter jeg det også. Dette er jammen en god treningsøkt, tenker jeg.

Ikke slik på sykkelen

Men hva tenker jeg når jeg sitter på sykkelen?

Dette er kaldt, tenker jeg, og kjenner at hanskene er for tynne, og at jeg burde tatt på stillongs selv om det er varmegrader ute. Dessuten er det sikkert glatt løv på gangveiene. Det tenker jeg selv om jeg ennå ikke har rukket å komme fram til partier med glatt løv. Jeg er sikker på at jeg kommer til dem om ikke lenge. Jeg er også bekymret for sprekker i asfalten og uskiltet veiarbeid rundt neste sving.

Det er helt utrolig hvor lite nøye de som driver veiarbeid er med å merke gangveiene når de finner ut at de skal skjære bort asfalten og grave store grøfter. Dette selv om de som kommer på sykkel, rulleski eller andre rullende objekter, kan skade seg ordentlig når de havner midt oppe i det uten forvarsel.

Det er ikke så ofte jeg lufter sykkelen. Det hender innimellom når jeg kjenner på noen små vondter her og der.

Når vondtene kommer

I sommer begynte en hæl å murre. Jeg løp og løp med antydning til noe som ikke var helt bra i den høyre ankelen. Da burde jeg tatt fram sykkelen og sørge for å gi hælen og ankelen litt mindre belastning, men jeg hadde ikke lyst til det når det var mer moro å springe lange turer i skogen og langs asfalt, og intervalløkter der tunga hang langt ut av kjeften og kroppen kokte mens blodpumpa arbeidet som verst.

Da tenkte jeg at jeg kjente kroppen min og at dette ikke var mer vondt enn jeg måtte tåle. Jeg som var så erfaren, og hadde vært skadet mange ganger tidligere, visste når jeg burde ta det med ro, tenkte jeg.

I sommer var det mer moro å løpe både de rolige og intensive turene som langturer framfor å redusere distansen på de intensive øktene. Faktisk var de aller fleste turene mellom 13 og 20 kilometer uansett intensitet. Jeg løp intervaller, progressive turer og testturer. Det føltes bortkastet å skulle bry seg med en 5-kilometer når jeg kunne samle mange kilometer isteden.

Jeg ville være ute lenge og jeg ville nyte det.

Folk skrøt av hvor god form jeg var i. Det var lenge siden de hadde sett meg løpe så fort, sa de. Jeg tok det til meg og la inn ei ekstra intervalløkt sånn for sikkerhets skyld.

Nedturen

Så skjedde det mens jeg var på det sprekeste, med de raskeste beina og en kropp som elsket å slite seg ut, at det plutselig ble veldig mye verre i ankelen. Jeg var ute på en løpetur som skulle være på litt over 10 kilometer, og kjente murringen i hælen ble verre og verre. Til slutt ble det klart også for meg at dette ikke var en smerte jeg burde ignorere lenger, og jeg avsluttet turen etter seks kilometer.

Jeg tenkte det kom til å roe seg når beina fikk litt ro, men slik gikk det ikke. Det ble verre. Jeg klarte knapt å tråkke ned på beinet. Nå har jeg hatt tre runder med trykkbølgebehandling og venter på time til MR. I mellomtiden verken løper jeg eller går lange turer.

Det er vinter og glatt på gangveiene. Racersykkelen som jeg innimellom tyr til, og som tross alt gir meg noen gode naturopplevelser utendørs innimellom, er ikke brukenes på denne tida av året og jeg må ty til ergometersykkel på senteret for å få kondisjonstrening.

Hva jeg tenker på når jeg driver med sykling

Om en ser bort fra naturopplevelsene er sykling ille, og på ergometersykkel blir det noe av det verste jeg vet. Når jeg setter meg på sykkelen er jeg innforstått med at jeg nå skal fylle tida med noe utrolig kjedelig. Jeg begynner å tråkke og tenker at det er lenge til det har gått 40 minutter. Jeg tror ikke jeg orker mer enn 40 minutter. Kanskje jeg kan avslutte etter 30?

Jeg kjenner at beina føles tunge allerede fra start selv om motstanden kun står på sju. Dessuten er det varmt i rommet. Senteret burde hatt kondisjonsavdelingen adskilt fra styrkerommet slik at de kunne senket temperaturen.

Jeg setter på en podkast og prøver å tenke på noe annet, men ser at pulsen er for lav og at jeg bør øke intensiteten og belastningen om økten skal ha noen hensikt overhode.

Jeg skrur opp belastningen til ti, lener meg fram og lytter til det som kommer ut av øreproppene.

Det er varmt, ja, tenker jeg igjen og tar av meg T-skjorta og sjekker at jeg har lagt klart papir fra en tørkerull i en av koppene på sykkelen slik at jeg får tørket svette gjennom økta.

Jeg pleier å kjøre fire serier på fire minutter på høyere intensitet under sykkeløktene. Jeg vet det er i minste laget om jeg fortsatt skal tåle lange turer etter skadeperioden, og jeg burde nok burde hatt enten fem serier eller fire serier på fem minutter, men jeg gidder rett og slett ikke. 4 x 4 får holde, og 15 kilometer er langt nok.

I bassenget

Det er ikke bedre i bassenget. Det er kjedelig det! Svømme fram og tilbake 25 meter den ene veien og 25 meter tilbake, nye 25 meter osv.

Hva tenker jeg på da?

Jo, da tenker jeg at jeg må prøve å unngå å få vann i ansiktet. Jeg tenker også at bassenget på Jessheimbadet er så dypt at jeg ikke når ned til bunnen noen steder.

Som du sikkert forstår; jeg er ingen god svømmer. Jeg var et av barna i oppveksten som svømte med korker på ryggen mye lengre enn de andre, og som stod i et hjørne i svømmehallen og frøs med korker på ryggen mens de andre barna lekte og hylte i bassenget under skolesvømmingen.

Det jeg tenker på når jeg svømmer den ene lengden etter den andre er at jeg begynner å bli utrolig stiv i nakken, og så tenker jeg 26, 27, 28, 29 … 34. Jeg tar meg i å telle svømmetakene mine. Jeg prøver å la være, men mot slutten av neste lengde hører jeg igjen tellingen i hodet; 29, 30, 31, … 35.

Jeg ser på klokka som viser 125 meter, og vet at det er 875 meter igjen til jeg har svømt 1000 meter. 875 meter! Det er 35 lenger med 29, 30, 31 … Det føles ekstremt lenge.

Dessuten får jeg ikke trent beina. Det jeg får trent er nakken.

Jeg lurer på hvor lenge jeg orker det der. Enn om jeg får hjertestans og synker til bunns?

Jeg ser bort på tre badevakter, der to av dem står med ryggen til bassenget. De ser ut til å være mer opptatt av en hyggelig samtale seg imellom enn av å følge med på meg. Om jeg får hjertestans nå. Da dør jeg. Ingen vil oppdage det før det er for seint.

Tida går sakte. Jeg svømmer sakte. Jeg ser på klokka og konstaterer at jeg har svømt 175 meter.

Hva er det verste jeg tenker på når jeg driver med løping?

Det hender det kommer negative tanker til meg på løpeturer også, men de går ikke så hardt innpå meg som når jeg sitter på ergometersykkelen eller er i bassenget.

Jeg kan tenke at i dag føles det tungt, men da gir jeg meg selv lov til å ta det rolig. Jeg legger inn gåpauser og nyter det å være ute.

Det hender at tanken om å dø også streifer meg på løpetur, jeg går snart inn i mitt sekstiende år, så skulle bare mangle, men da tenker jeg når hjertet banker som verst og kroppen koker; dør jeg nå, da dør jeg iallfall lykkelig.

Det mentale er viktig

Når jeg ser på hvor ulikt jeg opplever de ulike aktivitetene, ser jeg at mye sitter i hodet. Jeg liker godt å være ute i naturen. Det er nok mye av grunnen til at jeg liker å løpe og samtidig mistrives med innendørsaktiviteter. Men jeg liker egentlig også å slite meg ut, iallfall om jeg er utendørs. Jeg tror at øktene på ergometersykkel eller i bassenget blir bedre om jeg prøver å hente flere elementer jeg liker ved løpeturene mine. Kanskje blir svømmeøktene også bedre om jeg klarer å tilegne meg en bedre teknikk slik at farten blir større og jeg opplever økt mestring og framgang? Eller kanskje jeg skal prøve å nærme meg det våte elementet på en annen måte?

Det siste er ingen ny tanke. Den slo egentlig ned for noen dager siden da jeg ble klar over at Jessheimbadet arrangerte aquajogg. Jeg har nå meldt meg på to timer, og er klar for å løpe og gjøre kondisjonsøvelser i vann.

Forhåpentligvis vil ikke MR-en avsløre noe alvorlig. Jeg krysser fingrene for det og at noen uker med alternativ trening vil få meg tilbake i løpeskoene igjen. Når den tid kommer skal jeg være mer forsiktig. Det sier jeg hver gang, men denne gangen skal jeg prøve å etterleve det.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.