Ja, takk til sikre løpeturer

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«I den ene enden ble vi møtt med et forbudsskilt som signaliserte at vi ikke kunne gå lenger, og i den andre enden ble vi møtt av en kryssende motorvei.»

Sommeren 2022 var jeg i USA nærmere bestemt på et hotell ved en motorvei noen mil nord for Chicago og 12 kilometer sør for landsbyen Lake Forest. Utenfor suste biltrafikken forbi i store hastigheter. Her var lange lastebiler som aldri hadde kommet inn i Norge, pickuper, og risikosugne motorsyklister uten hjelm.

Det var ikke mulig å åpne vinduet på rommet, noe som medførte at vi ikke hørte så mye til trafikken. Litt susing fra bilene var ikke til å unngå, men mest av alt så vi dem som en uendelig maursti der arbeiderne aldri ga seg, men fartet målbevisste og i stor fart fram og tilbake i sidesynet vårt.

Utenfor, på framsiden av hotellet, ble vi møtt med fine parklignende områder rundt bedrifter og bolighus. Her var det brukt mye ressurser på at plener, trær og hekker langs gata skulle vise seg fra sin beste side. Denne gata var 1,5 kilometer lang. I den ene enden ble vi møtt med et forbudtskilt som signaliserte at vi ikke kunne gå lenger, og i den andre enden ble vi møtt av en kryssende motorvei.

En dag bestemte min mann og jeg oss for å forsøke å gå til Lake Forest. Vi var sugne på naturopplevelser og å få bruke kroppen litt i løpet av USA-turen. På forhånd studerte vi kartet godt for å prøve å finne veier som ikke var så trafikkerte, og hvor det var sannsynlig at vi skulle komme oss over om vi måtte krysse en gate. Dette var ingen selvfølge i dette landet hvor alt var bygd opp rundt bilen.

Vi ble positivt overrasket da det viste seg at den ruten vi hadde valgt førte oss hele veien til Lake Forest, og at alle veier vi måtte krysse langs ruten var utstyrt med fotgjengerfelt og lysregulering.

Borte kan være bra, men hjemme best

Det vi opplevde i USA rundt tilgjengeligheten til friområder og framkommeligheten for fotgjengere, stod i stor kontrast til det vi har i Norge.

Det å komme hjem opplevdes som en befrielse. Her kunne vi bevege oss fritt i skogen, og føle at veisystemet var lagt til rette for oss fotgjengere på en god måte.

Det er vanskelig å krysse veier i Norge også, men stort sett er dette lagt til rette for fotgjengerne på en god måte.

Vi har imidlertid noen unntak. På mitt bosted, Jessheim, må jeg ofte krysse gaten uten gangfelt og på en slik måte at det føles utrygt. Et sted har de endatil lagt til rette slik at det ser ut som en fotgjengerovergang, men hvor de ansvarlige har «glemt» å male sebrastriper og satt opp skilt. Dette er hva Vegvesenet kaller «tilrettelagte kryssinger». Her kommer gangveien inn på en kryssende vei, veiskuldra og gangveien flukter i høyden uten kanter, og det er lagt til rette med en deleøy med nedsenket kantstein som gangveien går gjennom.

Slike tilrettelagte krysninger skal ifølge Vegvesenet bidra til færre ulykker ved at de som krysser veien blir mer oppmerksomme. Selv har jeg holdt på å bli overskjørt på denne kryssingen flere ganger. De første gangene fordi jeg trodde det var fotgjengerovergang der bilistene hadde vikeplikt. Andre ganger på grunn av misforståelser mellom meg og bilistene.

Veien er så trafikkert at en kan ikke vente på at det skal bli ledig før en passerer, og når jeg har fått øyekontakt med føreren av en bil, og tror at den kommer til å stoppe, har jeg opplevd at den isteden har gitt gass og økt farten over den tilrettelagte kryssingen. De gangene jeg har vært løpende, har det gått greit å stoppe i tide, mens jeg med rulleski på beina har hatt større problemer.

Et annet sted er det anlagt busstopp på begge sider av veien på et sted hvor jeg pleier å krysse for å ta til høyre på en 9-kilometerrunde jeg bruker til intervaller. Da er jeg ofte midt i et drag når jeg kommer til der jeg ønsker å krysse. Det er overhodet ikke lagt til rette for kryssing av veien i dette veikrysset. Fartsgrensen på stedet er 60 kilometer i timen, og trafikken stor. Jeg blir da ofte stående en stund før det er trygt å krysse, og mange ganger må jeg løpe fort, og håpe jeg ikke faller, for å rekke å komme over mens det er bilfritt i begge retninger.

Gangfelt forsvinner

Jessheim er en by i kraftig vekst. Det innebærer mye byggeaktiviteter og midlertidige endringer av trafikkbildet. I den anledning har også gangfelt forsvunnet. Da jeg googlet for å forsøke å finne årsaken til dette, kom jeg over en sak i Nettavisen fra 2010 der Vegvesenet og myndighetene hadde besluttet å fjerne en rekke gangfelt for å få ned antallet drepte på gangfelt. I årene 2005-2009 var det 40 fotgjengere som var blitt drept i forbindelse med kryssing av gangfelt, løsningen ble altså å fjerne gangfeltene.

– Dette må være en spøk tenkte jeg, og sjekket når saken var publisert, men datoen var faktisk 14. oktober og ikke 1. april slik jeg trodde.

Det var med andre ord oppegående folk som hadde besluttet at dette var løsningen for å få ned dødeligheten. Målet var nok å hindre at folk ble påkjørt, og ikke kun begrenset til å redusere antall dødsfall på gangfelt.

Jeg har svært vanskelig for å tro at det å fjerne gangfelt kan være løsningen, og tar gjerne med meg en gruppe fra både Vegvesenet og politikken på løpetur for å illustrere de farlige situasjonene som oppstår når sebrastripene og skiltingen opphører. De skal få være med å løpe over både to-felts og fire-felts veier uten sebrastriper.

Bare så det er sagt: Jeg forventer ikke planløs overgang med gangfelt over motorveien. Jeg var imidlertid på løpetur en dag, og etter 14,5 kilometer fikk jeg valget mellom å snu og løpe samme veien tilbake eller å krysse E16 mellom Kløfta og Kongsvinger akkurat ved rundkjøringen der den fire felts veien endte. Det var ingen sebrastriper eller skilter, men jeg hadde svært liten lyst til å løpe så langt som det innebar å snu. Jeg så meg da godt for, og løp over veien ved rundkjøringen til tross for at det ikke var tatt hensyn til fotgjengere der. Ettersom det var en øy i midten som skilte de to fartsretningene, kunne jeg ta en pause etter at jeg hadde løpt over to felt i påvente av at det skulle bli klart den andre retningen.

Mer observante fotgjengere

Jeg har forstått det slik at hensikten med å fjerne gangfeltene er at de som sies å være eksperter på dette mener gangfeltene gir en falsk trygghet, og at fotgjengerne må se seg bedre for før de krysser veien.

Saken er den at uansett hvor godt vi ser oss for, så får vi store problemer med å krysse mange steder om det ikke er tydelig merkede gangfelt. Hvis Vegvesenet og myndighetene tror at bilførerne er hensynsfulle og stopper når de ikke har vikeplikt, så skal de få erfare på løpeturer med meg at det ikke stemmer. Noen bilister er selvfølgelig hensynsfulle, men min erfaring er at mange bilister oppfører seg som om de har påkjørsrett når de ikke er pliktig til å stoppe.

Mye kan gjøres for å øke sikkerheten ved kryssing av vei. Fartsgrensen på stedet kan reduseres der gangfelt etableres. Videre kan det etableres opphøyete gangfelt og de kan lysreguleres. Det siste kan være ekstra viktig på gangfelt som har få passeringer av fotgjengere, ettersom det er kjent at oppmerksomheten hos sjåførene blir dårligere når de ikke er vant til at det dukker opp fotgjengere i feltet.

I Vegvesenet sin «Håndbok V127 – krysningssteder for gående» går det fram at de ikke anbefaler gangfelt der det er 60-kilometergrense. Det er forståelig, men da bør de heller redusere fartsgrensen på en begrenset del av strekningen der det er behov for å opprette et gangfelt. For eksempel ved krysningspunktet på min tidligere omtalte 9-kilometers intervallrunde. Her er det ikke bare en vei jeg skal inn på som tar av på andre siden av veien som skal krysses, men det er også busstopp på hver side av veien. I praksis er det lett å komme seg inn på bussen som går på den siden av veien en befinner seg, men desto vanskeligere å få være med bussen i motsatt retning. Spesielt i rushtrafikken hvor det byr på store problemer å finne en åpning hvor en kan krysse veien.

Vil ikke ha amerikanske tilstander

Jeg er svært glad i å bo i Norge hvor vi har allemannsretten som gir oss rett til å bevege oss i utmark selv om det er på privat eiendom, og som har et samfunn som er bygd opp uten at bilen skal være den viktigste brikken.

Da jeg kom til den tidligere omtalte rundkjøringen med firefelts vei uten gangfelt, ble jeg både overrasket og bekymret. Hvordan skulle jeg klare å komme meg over på en trygg måte?

Det gikk veldig bra, men jeg fikk en følelse av at vi hadde fått amerikanske tilstanden i mitt nærområde. Det bekymret meg. Det er en ting som er sikkert; det frister ikke å reise tilbake til USA selv om det bare skal være for en kort ferie.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (58) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.