Løping og sinnets munterhet

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. Den har også stått på trykk i Kondis nr. 7-2024.

Løpebølgen viste seg godt frem der med over 54 000 løpere i mål. Ganske utrolige tall og moro å være med på. Selv løp jeg litt fortere enn vanlig, men var fortsatt veldig langt unna å få fartsbot. Men altså, litt bedre enn før i år, noe som selvsagt er bra.

Igjen var det mye å se på underveis, og igjen så var mobiltelefonen en maratonløpers beste venn. I hvert fall bak i haugen der jeg løp. Det jeg lurer mest på i den sammenhengen, er hvordan folk klarer å både ringe, sende meldinger, lage stories osv. – mens de løper.

Jeg hadde definitivt ikke klart det, og jeg tenker at de kunne jo ha løpt fortere uten å styre på sånn! Det hadde kanskje ikke vært så bra for meg, for da hadde jeg kanskje havnet enda lenger bak – uten at det betyr så mye.

Mye å ha med seg

Så jeg har ikke med meg telefonen. For den moderne maratonløper, skal jo i dag også ha med seg næring, noe som betyr at det blir mye å ha med seg.

Og det har jeg ikke plass til faktisk. For næring er viktigere for meg enn å kunne ringe en venn å fortelle at nå er beina mine råtne, etter sånn ca. 36 km «somewhere in Berlin».

Etter målgang er det enda mer Texas, for da skal jo de samme ta bilder, lage stories eller ringe hjem.

Jeg tenkte litt på det da jeg relativt glad ruslet gjennom målområdet: Det var ikke sånn i gamle dager når vi løp maraton med de lave skoene uten demping. Og jeg ler. For gammel som jeg er i ferd med å bli, så var jo alt bedre før. I hvert fall tidene mine.

Gøy å se

Men det er gøy å se da, for det er så mange forskjellige typer som løper, som alle garantert har sin egen historie i forhold til det å løpe maraton.

En maraton er jo ikke lenger det lengste som kan gjøres, men fortsatt det som flest vil gjøre. Kanskje har det noe med alle de gamle utsagnene å gjøre, som at du ikke har opplevd livet før du har løpt en maraton, eller noe i den duren. Som jeg sa – jeg er i ferd med å bli gammel – så kanskje husker jeg ikke så godt lenger heller.

Det jeg derimot husker bra, det er Sognsvann her i Oslo, som nok er det vannet jeg har løpt rundt flest ganger opp gjennom årene. Mange av de turene har vært i hyggelig passiar med Ole Arne. I dag løp jeg rundt der med nettopp Ole Arne, og vi skravlet.

Noe av det fine med Sognsvann er at du også møter andre rundt der. I dag møtte vi Anders B. Som er en av de veldig mange jeg kjenner gjennom løping, som har løpt i enda flere år enn meg, men som fortsatt er like blid som den gangen vi først ble kjent, som faktisk kan ha vært på Sognsvann. Jeg liker å møte folk sånn – på tvers av alt, med en felles interesse, nemlig løping.

Lett å løpe

Da blir det lett å løpe selv om en legg ikke fungerer og gjør litt vondt. Det glemmes lett da, på en løpetur med prat og latter. Løping gjør noe med meg – den bidrar til sinnets munterhet (eller noe sånt).

Så husk å løpe selv når den fine hvite tida nå straks kommer. Bare kjenn på underlaget først – det kan lønne seg. Og bare for å ha sagt det: Vi er alle løpere, uansett fart.

Tim Bennett
President i Kondis