Med D. D. E. på hjernen gjennom sommeren
Sommeren er den beste tida, synes jeg, med løpe- og gåturer i fjellet og i skogen. Jeg har stor glede av vinteren også, men akkurat nå gleder jeg meg mest over sommeren.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
«Rytmen i låta passet perfekt til stegene mine idet beina flyttet seg fra den ene steinen til den andre.»
Når sola skinner og jeg kan vandre rundt i dette værharde landet i shorts og t-skjorte, da kjenner jeg meg heldig. Da kan jeg begynne å nynne på sanger jeg vanligvis ikke pleier å høre på. Kanskje passer den til takten jeg går i?
Som for eksempel da jeg gikk ned fra Gravåhøi i Lom. Et fjell på 1765 høydemeter. Der fant jeg meg selv syngende på en D.D.E.-sang:
«Vi vesst at det va mulig det umulige
tralla, la, la, la, la, la, la, la (husket ikke helt teksten)
Vi trudd på det utrulige
På Soria Moria, Soria Moria slott»
Annonse
Rytmen i låta passet perfekt til stegene mine idet beina flyttet seg fra den ene steinen til den andre. Litt lenger ned i bakken nådde jeg igjen Hanne. Det viste seg at hun sang på en annen D. D. E.-sang:
«Han kjøre E6, den strakast vei'n». Hun hadde fått sangen på hjernen allerede før vi reiste hjemmefra. Det var D. D. E. som først kom til henne da hun ble klar over at vi skulle kjøre E6 nordover Gudbrandsdalen på vei til Lom for å gå i fjellet rundt Brimi Fjellstue. Hanne husket ikke mer av teksten, men sammen klarte vi å mane fram litt til:
«Han kjøre E6, den strakast vei'n
Kanskje ligg det no'n i arman hennes no
E6, han må itj bli for sein
Kanskje kjenne no'n varmen hennes no»
Det ble en fin tur. Sikkert både takket være og til tross for D. D. E. Sola varmet hjertelig hver gang hun kikket fram, og løpejakka var god å ha når hun ikke gjorde det. Vi gikk i shorts hele veien og solkremen ble flittig brukt.
Da vi kom tilbake til fjellstua var vi enige om at det hadde vært en fin tur. Vi var slitene, og fulle av inntrykk etter å ha sett både storfe, sauer og reinsdyr. Vi begynte også å bli sultne til tross for alle nøttene, all sjokoladen og de gode matpakkene vi hadde fortært på turen. Nå gledet vi oss til middag. Det store spørsmålet var om vi skulle velge tre-retters eller fem-retters middag, vinpakke eller alkoholfritt når restauranten åpnet klokka 18.30.
Snakk om å ha det fint.
Hverdagen
Det er ikke hver dag jeg kan ta meg råd til å glede meg over så flotte turer og deilig mat fra profesjonelle kjøkken. Det er lett å være lykkelig i slike omgivelser.
I hverdagen må vi finne andre ting å glede oss over.
Jeg har ikke vondt for å klare det. Jeg har en fin familie, gode arbeidskollegaer, og en jobb jeg trives med. Jeg har også nok mat i kjøleskap og fryser til å kunne spise meg mett hver dag. Selv om jeg bruker unødvendig energi på å trene, kan jeg føle meg trygg på at jeg slipper å gå sulten til sengs.
Ikke alle kan det, men jeg kan. Jeg er heldig!
Jeg har fleksibel arbeidstid. Noen ganger må jeg arbeide både seint og tidlig, ukedag og helg, men jeg kan også ta meg fri om det er behov for det. Ikke alle kan det. Er du lærer, som Hanne, eller sykepleier, er det andre som bestemmer når du må jobbe. Slik må det være for at det norske samfunnet skal fungere.
Løsninger
Det kan høres ut som om jeg aldri er sliten, bekymret eller lei meg. Selvfølgelig kjenner jeg også på de følelsene innimellom. Desto mer glad og takknemlig blir jeg når jeg merker at jeg ikke er sliten, bekymret og trist, men at de kroppslige hormonene løfter meg opp og gir meg lykkefølelse isteden.
Videre har jeg gjerne en løsning når jeg merker at det er noe som skurrer. Da hjelper det å spise noe. I tillegg til at det metter, gir gjerne mat en lykkefølelse i seg selv. Om jeg er trøtt eller bekymret, kan jeg trøste meg med at alt ser bedre ut om jeg sover middag eller legger meg litt tidligere en kveld.
Dessuten kan en løpetur være løsningen på det meste. Iallfall så lenge en er skadefri, og akkurat nå er jeg nesten det.
Optimistisk sommerhilsen fra
Marianne
Litt mer om Marianne Røhme
Marianne Røhme (60) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.
