Noen ganger burde jeg brukt hodet mer

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Det var vanskelig å høre advarslene i all støyen fra omgivelsene.»

Jeg drømte i natt at jeg løp halvmaraton. Jeg visste det var feil. Likevel løp jeg.

Jeg husker jeg tenkte at det var greit å løpe både langt og fort så lenge det ikke gjorde vondt.

I virkelighetens liv sliter jeg med en løpeskade, og har fått minst tre måneders løpeforbud. Nå hadde det gått kun to, og jeg løp allerede halvmaraton.

Skal jeg være helt ærlig, hørte jeg at det ringte en bjelle, som det heter. Tvilens bjelle som ringte langt der bortenfra, nesten så jeg ikke hørte det, som en forsiktig visking i bakgrunnen, at det er altfor tidlig å løpe halvmaraton. Du må stoppe. Dette er feil. Du skulle aldri stilt til start overhodet.

– Hæ, jeg hører ikke, kunne jeg svart.

For det var akkurat slik det var. Det var vanskelig å høre advarslene i all støyen fra omgivelsene. Det var heiende publikummere, underholdning langs løypa, og innvendig hadde jeg en kjempehær av endorfiner som danset rundt i kroppen samtidig som de sang gledessanger og ga fra seg oppmuntrende tilrop.

– Du er skadefri, ropte de samtidig som de sparket i lufta og svingte seg rundt i flotte formasjoner.

– Kjenn hvor godt det gjør for kroppen din. Du er sterk! Stå på!

Det var en fantastisk følelse. Alt kjentes lett. Jeg hadde masse overskudd, og selv om pulsen var høy og blodpumpa jobba aktivt, visste jeg at jeg kunne holde denne farten lenge. Jeg følte meg som en vinner som vant både over kroppen, meg selv og konkurrentene.

Endelig var jeg helt smertefri, i kjempeform, og jeg nøt å kjenne vinden i håret igjen.

#denfølelsen

Det er lenge siden jeg har kjent på akkurat den følelsen. Det å sykle på ergometersykkel eller drive med aquajogg gir ikke mye vind i håret. Det må i såfall være ved hjelp av en kraftig vindmaskin plassert foran meg. Nå kjente jeg at håret blafret samtidig som jeg løp sikk sakk mellom konkurrentene.

Jeg husker at jeg tenkte der jeg løp, innimellom nytelsen av vinden i håret, beina som kjentes lette, og gleden over endelig å kunne ta meg ordentlig ut igjen, at dette kanskje ikke var lurt. Bjella langt der bortenfra hadde kanskje nådd fram til meg likevel? Iallfall med noen ørsmå desibels.

Jeg tenkte at det kanskje var lurt at belastningen ikke ble for stor. En fornuftig tanke. Jeg bestemte meg derfor for å ta det litt roligere i nedoverbakkene slik at skadevirkningene ble mindre. Jeg skulle starte allerede i neste nedoverbakke. Da jeg kom dit, kjentes det likevel bedre å bare kaste seg utfor og la det stå til, og det var akkurat det jeg gjorde.

Hvorfor, lurer jeg. Finnes det en drømmetyder der ute som kan forklare meg hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde?

Jeg vet jo at det var feil å stille til start på denne halvmaratonen.

Mange gode grunner

For det første: jeg hadde LØPEFORBUD. Har man løpeforbud, løper man ikke – verken kort eller langt.

For det andre: etter skadeavbrekket skulle jeg trene meg opp GRADVIS. Kanskje løpe kun fem minutter én dag og øke forsiktig derfra. En ting er sikkert; uansett hvor god jeg eller andre er til å løpe, er det umulig å løpe halvmaraton på fem minutter.

For det tredje har jeg evaluert hva som var årsaken til skaden i håp om å unngå å havne i samme fella igjen, og årsaken er, med 100 prosent sikkerhet og uten tvil, at jeg hadde økt treningsmengden alt for mye på for kort tid. Da er det viktig å TA ERFARING av det og ikke stille til start på halvmaraton på det som var min første løpetur etter skadeavbrekket og i tillegg minst en måned før tida.

Spørsmålet er så; hvorfor vinner unnskyldningene over fornuften? Hvorfor finner jeg gode forklaringer som forsvarer det at jeg kan ødelegge kroppen på denne måten?

Om jeg tenker meg om, har jeg gått i denne fella tidligere. Ikke like ekstremt som i drømmen, men jeg har løpt for mye i perioder, og jeg har prøvd å overbevise meg selv om at «litt vondt må en tåle», «jeg holder det i sjakk» osv. Gang på gang har jeg erfart at jeg ikke har klart å holde det i sjakk. Det har til slutt blitt så ille at jeg har måttet kutte ut løping helt i perioder.

Erfaring burde hjulpet

Jeg har løpt i over 30 år. Jeg burde kjenne kroppen min godt nok til å klare å holde meg skadefri, men jeg klarer det ikke. Jeg liker for godt å løpe og kjenne vinden i håret.

Nå er det nok. Nå proklamerer jeg at det må det bli slutt på de stadige tilbakefallene. Nå skal jeg være tålmodig, og enn så lenge skal jeg prøve å nøye meg med å nyte vinden fra hjulet på romaskina. Kjedelig, ja, men dette er ikke en evig tilstand. Det kommer en vår etter vinteren, og da skal jeg igjen være klar for lange løpeturer, men kanskje ikke allerede i april.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.