Tidlig krøkes

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Den må tidlig krøkes som god krok skal bli» heter det i et gammelt norsk-dansk ordtak som har sin eldste kjente kilde fra en dansk ordspråksamling fra 1506. Nå er ikke jeg fullt så gammel som ordspråket, men at jeg i det hele tatt kjenner til dette ordspråket, viser nok at jeg har mer av livet bak meg enn foran meg.

Uansett: dette ordspråket betyr at man må lære tidlig om man skal bli dyktig i sitt fag. Og jeg mener at vi stadig ser eksempler på at dette stemmer. Nylig ble EM i friidrett arrangert i Roma. Mange av utøverne der, som er blant både europas- og verdens beste i sitt «fag» (eller idrettsgren), begynte sin lærings- og treningsprosess tidlig. Suverene Jakob Ingebrigtsen er selvfølgelig en av disse. Han begynte tidlig, og i en alder av bare 23 år har han allerede oppnådd mer enn de fleste kan drømme om.

Motorisk utvikling

Barns utviklingen av motoriske ferdigheter skjer kontinuerlig og har en gradvis økning som bygger på tidligere ervervede erfaringer.

Før barna er tre år, starter prosessen med å lære de grunnleggende bevegelsene som å krype, krabbe, rulle, sitte, gå, løpe, hoppe, hinke, gripe, kaste, klatre og så videre. I fire–femårsalderen utvikles de grunnleggende ferdighetene slik at barna behersker de grunnleggende bevegelsene i ulike miljøer.

Dette ifølge en artikkel på ndla.no om motorisk utvikling hos barn 1 til 6 år.

Skal man bli skikkelig god i noe, så er det dermed en fordel å begynne tidlig. Motoriske og fysiske ferdigheter har man mye lettere for å tilegne seg som barn enn som voksen.

Det man begynner med etter fylte 40 år, blir man aldri god i, har noen uttalt. Selv prøvde jeg slalåmski for første gang da jeg var 50 og har måttet innfinne meg i å bli forbikjørt av femåringer som er langt tryggere og mer elegante i bakken enn det jeg selv er – eller har håp om å bli.

Men at man begynner tidlig, er ikke dermed sagt at det blir suksess eller mesterskapsmedaljer på lang sikt. Det er mange som går lei, blir skadet eller finner andre interesser rett og slett fordi det blir altfor mye altfor tidlig.

Å få inn mest mulig og stor variasjon i motoriske ferdigheter helt fra ung alder, tror jeg uansett er en stor fordel som man kan ha nytte av resten av livet. For noen få år siden forsøkte jeg å lære meg å stå på hendene. Siden jeg aldri tidligere hadde forsøkt noe lignende, så var dette en langvarig og krevende prosess. Prosessen er jeg sikker på hadde vært adskillig kortere om jeg hadde gjort samme forsøk 40 år tidligere. Selv om jeg, slik jeg husker det, drev med mye og variert lek i oppveksten, så tenker jeg i dag at jeg i oppveksten skulle ha lekt og utfordret meg selv enda mer enn jeg gjorde. Det kunne jeg hatt god nytte av i dag.

Motoriske ferdigheter utvikler man mest og best som barn. (Illustrasjon: OpenClipart-Vectors / Pixabay)

Kunnskap og lærdom

Det er ikke bare når det gjelder fysiske og motoriske ferdigheter man har sin «gullalder» som barn, men også når det gjelder å ta til seg kunnskap og lærdom.

Ved fødsel er en babys hjerne kun en fjerdedel av den gjennomsnittlige voksenstørrelsen, men allerede det første leveåret dobler hjernen seg i størrelse. Hjernestørrelsen er hele 90 prosent allerede når barnet er fem år, men hjernen regnes ikke som fullmoden før i 25-årsalderen.

Hver gang en baby lærer nye ord og nye formuleringer, dannes det nye nervecelleforbindelser.

– I barnehjernen dannes det 700–1000 nervecelleforbindelser hvert eneste sekund, og alt barnet ser, hører, lærer og opplever, former hjernen. Barnehjernen er enda mer plastisk og formbar enn den voksne hjernen, og overproduksjonen av nervecelleforbindelser gjør den ekstremt mottakelig for læring. Etterhvert som barnet blir eldre blir imidlertid de synapsene som ikke blir brukt, tilbakedannet. Dermed vil alle hjerner utvikles forskjellig avhengig av miljø og erfaringer. Stimulering er viktig for hjerneutviklingen, skriver Kaja Nordengen. Hun er hjerneforsker og lege med spesialisering innen nevrologi.

I barnehjernen dannes det 700–1000 nervecelleforbindelser hvert eneste sekund, og alt barnet ser, hører, lærer og opplever, former hjernen. (Illustrasjon: Pixabay

Unyttig lærdom

Barn har altså en enorm kapasitet når det gjelder å ta til seg ny kunnskap og lærdom. For voksne kan det for eksempel ta flere år å lære et nytt språk, men barn kan fint lære å snakke, lese og skrive flere språk samtidig. I store deler av verden er det faktisk vanlig at barn lærer flere språk samtidig.

Barn som har foreldre med ulike morsmål, kan lære begge samtidig dersom foreldrene snakker med barnet på sine respektive morsmål. Dette fikk jeg et eksempel på da jeg tidligere i år intervjuet langrennsløper Sophia Laukli. Hun er født og oppvokst i USA, har amerikansk mor, men norsk far. Hun kunne fortelle at faren konsekvent gjennom oppveksten hadde snakket norsk med henne. Resultatet er at hun i dag snakker norsk (omtrent) like godt som sitt morsmål engelsk.

Når vi vet hvor stor kapasitet barn har, så er det litt rart at vi ofte bare «duller og dikker» med dem. Dette er i alle fall hva jeg nå som voksen tenker. Det kreves mye av meg når jeg nå forsøker å pugge eller lære meg helt nye ting. Så når jeg i dag sliter med å huske eller lære, så tenker jeg: «Kunne jeg ikke bare blitt «foret» med all slik lærdom da jeg var liten og hjernen fungerte omtrent som en svamp som aldri ble mettet?».

Isteden var det gamle barnesanger og unyttige rim, salmer og vers vi fikk servert. Mye av det jeg lærte for flere tiår siden, sitter fremdeles. Ting jeg forsøkte å lære meg tidligere i år, er for lengst glemt.

Barnesanger og rim kunne i oppveksten med fordel vært byttet ut med slalåmski og håndstående akrobatikk.