Virtuell løpsform: Klokka mi mente jeg i teorien var god for langt bedre tider enn det jeg oppnådde i virkeligheten. (Alle foto: Bjørn Johannessen)
Virtuell løpsform: Klokka mi mente jeg i teorien var god for langt bedre tider enn det jeg oppnådde i virkeligheten. (Alle foto: Bjørn Johannessen)

Virtuell løpsform – eller digitalt selvbedrag?

De to siste løpssesongene har vært preget av mange avlyste konkurranser. "Virtuelle løp" har blitt et vanlig begrep. Selv har jeg oppdaget noe jeg kaller "virtuell løpsform". En treningskamerat av meg mener jeg heller burde kalt det «digitalt selvbedrag». Og jeg er egentlig enig.

Publisert Sist oppdatert
Vignett-kondiskommentaren.jpg

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Fra mars 2020 endret plutselig vår hverdag seg. Tiltak med avstand og sosial distansering resulterte blant annet i en rekke avlyste løpskonkurranser. Ivrige løpere med konkurranse-abstinenser måtte finne alternativ. Dermed oppstod "Virtuelle løp".

I en virtuell løpskonkurranse kan man løpe hvor som helst geografisk, alene ellers sammen med andre, registrere tiden sin i etterkant og dokumentere resultatet gjennom Strava, Garmin Connect eller tilsvarende sporings-apper.

Kortreist løpskonkurranse
Selv lagde jeg med mine egne testløyper med start og mål ved en lyktestolpe omtrent rett utenfor stuedøra. Særdeles kortreist løpskonkurranse, altså. Både 5 km, 10 km og halvmaraton ble møysommelig målt opp med den gamle GPS-klokka mi.

I ivrige perioder kunne jeg løpe en "virtuell løpskonkurranse" et par ganger i uka. I andre periodene kunne det gå uker mellom hver gang. Noen ganger løp jeg alene, andre ganger samlet jeg noen treningskamerater.

Løpetreningen min, i form av tre ukentlige økter, holdt jeg i gang året gjennom. Det var både givende og god trening å teste seg i de samme løypene så ofte jeg selv ønsket. På den måten hadde jeg full kontroll på om løpsformen var blitt bedre eller dårligere siden sist.

I tillegg var de virtuelle løpene en økonomisk- og tidsbesparende form for løpskonkurranse. Istedenfor å reise "land og strand" rundt for å konkurrere, kunne jeg gjøre det hjemmefra.

start-10km.jpg


Kortreist løpskonkurranse:Ved denne stolpen, noen få hundre meter fra stuedøra mi, er start og mål for mitt virtuelle 10 km-løp.

The real deal
Det kan være mange fordeler med virtuelle løp, men de blir likevel aldri "the real deal".

Man går glipp av nye, kanskje spennende, steder å løpe. Man går glipp av den sosiale biten med å møte nye og gamle løpskompiser. Kanskje reise flere sammen til løpskonkurranser. Man får heller ikke den ekstra "prestasjonseffekten" det er å konkurrere med startnummer. Å være flere løpere sammen som kniver om plasseringer og sekunder gjør at man yter litt ekstra.

Tider oppnådd i virtuelle løp, som ikke går i kontrollmålte og offisielt godkjente løyper og løpskonkurranser, vil heller ikke telle med på statistikkene, som perser eller rekorder.

Men andre ord: løpsformen jeg har hatt de siste par årene er særdeles lite offisiell.

oslo-maraton-startfelt.jpg


The real deal:Det var riktig nok ikke de helt store startfeltene og folkeansamlingene da Oslo Maraton ble arrangert i fjor høst, men det var likevel bedre enn ikke noen "ekte" løpskonkurranse.

Virtuell løpsform
Noe av tiden jeg sparte ved stort sett å kun delta på "virtuelle løp" utenfor stuedøra, brukte jeg blant annet på å studere noe av funksjonaliteten i løpeklokka mi litt nærmere. Blant disse funksjonen som beregner kondisjonstall – eller maksimalt oksygenopptak. Denne igjen stipulerer tider det er forventet at man skal kunne oppnå på ulike løpsdistanser.

Den trofaste klokka mi mente jeg på 5 km kunne løpe 2-3 minutter raskere enn hva jeg faktisk gjorde på mine testløp. Og 5 minutter raskere på 10 km enn hva jeg i praksis gjorde da jeg i september deltok i mitt for sesongen eneste "ekte" gateløp: Oslo Maraton.

Som den tall- og statistikk-nerd jeg er, så ble jeg litt hektet på å se hvor gode stipulerte tider jeg kunne oppnå. Jeg fant ut at baneøkter, som 6-8 x 1000 m, ga veldig god uttelling og framgang. Mens tyngre økter, som 4-6 x 10 minutter i krevende lysløype, ga tilbakegang på det jeg begynte å kalle "virtuell løpsform".

Litt utspekulert og selektivt valg av treningsøkter resulterte i at jeg blant annet kom meg ned på 2:43:12 på maraton.

"Digitalt selvbedrag" kalte en treningskamerat det. Og jeg kan ikke annet enn å være enig. I den løpsformen jeg har vært de siste årene, så ville det vært utfordrende nok å i det hele tatt fullføre maratondistansen.

Tilbake til start
Nå gjorde tilfeldighetene(?) det slik at den gamle treningsklokka mi låste seg, jeg måtte sette den tilbake til fabrikkinnstillinger og alt av data i klokka forsvant – inkludert min "virtuelle løpsform".

Men nå er det nytt år og nye muligheter. Selv om jeg kommer til å fortsette med virtuelle løp, for det er både enkelt og raskt å gjennomføre, så kan et mål for dette året være å delta i flere «ekte» løp enn tilfellet har vært de to foregående. Og på den måten oppnå offisielle tider som er godkjente for statistikkene - og dermed se hvilken løpsform jeg faktisk er i.

Bjørn Johannessen (49) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i mars 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet resulterte i en pers på 32.35 på mila (i 2005 og med "gammeldags" skoteknologi).
Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957
Powered by Labrador CMS