Like effektivt som EPO, men fullt lovlig

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

At jeg i høst plutselig, og praktisk talt over natta, har fått en nærmest uvirkelig framgang på løping skyldes ikke at jeg har funnet fram til en helt ny og revolusjonerende treningsmetode. Ei heller har jeg begynt med ulovligheter som doping. Tvert imot har jeg gjort noe som er fullt lovlig – og svært effektivt. Jeg har nemlig kjøpt meg nye løpesko. 

Og her følger min personlige erfaring med disse. 

Mine første karbonsko
Det hele startet tidlig i våres. Jeg etablerte en fast 5 km testrunde i nærmiljøet mitt. Stort sett ukentlig har jeg siden løpt denne som en hard langtur/testløp. Innimellom har jeg også utvidet til 10 km, og et par ganger halvmaraton. Det løpes, som alltid på mine tre ukentlige hardøkter, maks av hva dagsform tillater. 

På sensommeren kjøpte jeg mine første «karbonsko». Altså de mye omtalte skoene med karbonplate i mellomsålen. Ett par fra to ulike produsenter. Begge definert som toppmodeller beregnet for konkurranser. 

Spenningen var stor på mine første treningsøkter med nye sko. Og svært mye positivt kan sies om skoene. De var både inspirerende og gode å løpe med, var lette og hadde god demping og respons, men den prestasjonsforbedrende «springfjæreffekten» jeg hadde hørt så mye om merket jeg ikke nevneverdig til. Eventuelle forbedring av tidene på mine faste testløp var så marginal at de fint kunne forklares med variabler som dagsform, vær, gleden over nye løpesko osv. 

5 % forbedring
I høst kjøpte jeg mitt tredje par karbonsko. Denne gangen Nike Alphafly - skoen som Kipchoge brukte en prototype av da han løp under to timer på maraton i fjor høst og som ser ut som løpeskoens svar på monsterbilen Hummer. 

Rett ut av skoesken, 3 km oppvarming og jeg løp deretter min faste 5 km testrunde så mye som 64 sekunder raskere enn jeg hadde gjort uka før i mine tidligere nevnte karbonsko fra en annen produsent. På mitt nåværende nivå (som av ulike årsaker er et godt stykke bak nivået jeg hadde for inntil fire år siden) utgjorde dette ca. 5 % forbedring. Og det på min aller første prøvetur.

Ifølge en studie fra 2013 skal fire ukers bruk av EPO til sammenligning gi en gjennomsnittlig forbedring på 6%. Med andre ord virket de nye skoene svært prestasjonsforbedrende på meg. 

Ulikt alt annet
I løpet av mine mange år med løping, langt over 100 000 km og rundt 200 par testede løpesko, har jeg aldri opplevd noe lignende. Bakken utenfor huset, som det kan være litt tungt å dra i gang i på oppvarmingen (jeg begynner jo å bli en gammel mann …), spratt jeg nå oppover som  en kenguru. Selv om skoene på første økt var så uvante å løpe i at jeg på testrunden følte jeg ikke klarte å ta skikkelig i, løp jeg altså likevel over minuttet raskere enn uka før. Og der jeg etter målgang normalt pleier å henge over gjerdet av utmattelse, var jeg denne gangen straks i gang med fem stigningsløp og nedjogging. 

Uka etter var det ny test på 5 km. Denne gangen var jeg nok blitt litt mer vant til skoene, klarte å ta mer i, og løp da ytterligere 23 sekunder raskere. Ifølge løpsanalysen til min Garmin-klokke hadde jeg omtrent 10 cm lengre steglengden med Alphafly enn øvrige sko jeg har brukt tidligere i år. Stegfrekvensen var den samme. I løpet av en 5 km utgjør dette godt over 300 m. Som i min løpshastighet vil si over minuttet. 

Kunne dette være en tilfeldighet?

Ny test fulgte, og denne gangen gikk jeg tilbake til mine «normale» konkurransesko. Og tilbake til normalen var dermed også tiden. 1 minutt og 16 sekunder langsommere – og det til tross for at innsatsen, i form av snittpuls, var årets høyeste. Med normale sko klarte jeg ikke engang å holde snitthastigheten som det noen dager senere skulle vise seg at jeg hadde på den doble distansen, altså 10 km. Da selvfølgelig med Alphafly. 

Tre ganger har jeg løpt 5 km, to 10 km og en halvmaraton med Alphafly i mine testløyper. Det har gått raskere for hver gang. Mulig fordi jeg gradvis har blitt mer vant til skoene. Men også mulig fordi effekten av skoene blir gradvis større desto lengre distansen blir. Halvmaratonresultatet mitt var egentlig så oppsiktsvekkende at jeg ikke engang tør komme nærmere inn på det. 

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Før og nå: For ti år siden valgte jeg de letteste og minst dempa skoa som fantes når det skulle løpes gateløp og konkurranser. Her representert ved Mizuno Universe 3, som veier 107 gram. Jeg hadde da brukt år på å trene opp akilles, legger og bein til å tåle påkjenningen det var å løpe med så lette sko. Teorien var at lav vekt på føttene var energibesparende og kanskje kunne gjøre at jeg i konkurranse kunne knipe noen ekstra sekunder av sluttiden. Om hensikten var å løpe raskest mulig i dag, og det er det jo gjerne i en løpekonkurranse, så ville valget mitt falt på Alphafly - som er dobbelt så tunge og ser ut som løpeskoens svar på monsterbilen Hummer. Tidene forandrer seg. (Foto: Bjørn Johannessen)

Konkurransefortrinn?
Nå kunne jeg selvfølgelig prøvd å overbevise meg selv (og eventuelle andre) om at min plutselige framgang skyldes at jeg har trent veldig bra i det siste. Men jeg vet at sannheten er en annen. Selv om treningen skulle være dårligere, dagsformen under gjennomsnittet og innsatsen moderat, så løper jeg likevel raskere i mine testløyper enn tilfellet er med andre sko. 

Treningseffekten er naturligvis like bra som før, det er bare det at jeg nå plutselig løper to minutter raskere på mila. Dette er selvfølgelig både gøy og motiverende, men samtidig litt urovekkende. For opplever alle andre som løper med skoene den samme effekten som jeg nå har gjort? Eller har jeg plutselig fått et stort konkurransefortrinn om jeg stiller opp i framtidige løp med mine nye supersko? 

Ikke at dette har nevneverdig betydning i mitt tilfelle, for sjelden stiller jeg opp i konkurranse lengre, og i tillegg er jeg nå langt unna teten selv i de minste, lokale mosjonsløpene, men kan min opplevelse ha noen overføringsverdi til eliteløperne? 

Utstyrsidrett
Personlig tror jeg skoteknologien nå har kommet så langt at det dreier seg om å finne den beste kombinasjon av løper og løpesko. Noen løpere har prestasjonsmessig fordel av en modell, mens andre løpere kanskje har utbytte av en annen modell. Men hvor stort utbyttet er, er sannsynligvis høyst variabelt uansett hvilken kombinasjon man kommer fram til som best. 

En ting er i alle fall sikkert: løping har blitt en utstyrsidrett. Eller som nrk.no skrev i en forhåndsomtale av London Marathon sist helg: 
– Og som vanlig i forbindelse med langdistanseløping, handler mye av forhåndssnakket om sko. Slik har det vært en god stund, og ikke minst etter at Kipchoge løp maraton på 1.59.40 i et spesielt tilrettelagt løp i Wien 12. oktober i fjor.

Løping som idrett har endret seg voldsomt de siste årene. Det blir spennende å se hva som kommer.