Løping – hvor vanskelig kunne vel det være?

Manndomsprøven for alle med kløing i løpemuskulaturen – maraton heter det. Sjansen bød seg i mitt eget nabolag, stoltheten selv; Laksevåg! En liten forstad til Laksevåg er et tettsted som kanskje er bedre kjent som Bergen, eller «BÆÆÆRGÆN» som østlendingene ville sagt. Det var bare et par brikker som måtte falle på plass, eller skal vi si sko?

Den fyrste sko

Med full viten om det er jeg som vet best, kjøpte jeg noe billige greier som var på tilbud og la på sprang mot olympiatoppen. Etter bare et par korte turer i mine billige nyinnkjøpte tilbudssko var jeg overbevist om at dette skulle bli en dans på roser, men selvfølgelig utartet dansen seg – olympiatoppen måtte vente, for å si det pent.

Man kan ikke bare kjøpe noen tilfeldige sko og dundre i vei mot evigheten. Det viser seg nemlig at mennesket, evolusjonens vinner, har elendige føtter. Man må visst ha sko med demping både her og der, alt fra torsjonsbøyler i fotbuen til optimalt dropp og pronerings-ett-eller-annet skal til for at den finslipte maskinen vi kaller menneske overhodet skal ha mulighet for å løpe noe som helst sted og ankomme ved målet i brukbar stand.

Jeg helte mer den ene veien enn den andre. «Pronasjon» sa de i butikken. Man må bruke sko som er nøytral eller med pronasjon som er maken til din egen ellers kan det gå ille. Noe som også viste seg å bety noe, var hva man skal løpe på, så skohyllen ble både fullere og større. Og løpesko, de virker bare et visst antall kilometer før de må byttes, sier de, og som seriøs løper så må man følge reglene, så da ble det nye besøk i butikken. Nå var jeg klar.

Bergen City (Halv)Maraton

Arenaen var altså valgt, BCM2015, og målet var satt: 1 t 40 min. Med merkesko med overpronasjon og versjonsnummer 20 var «Dunning-Kruger»-faktoren høy. Opptreningen var adekvat ifølge meg selv, og de verste smertene i hofteleddet og fra legghinnebetennelsen var i retrett da eg løp mitt første halvmaraton. 1 t 52 min og 30 sek kom eg inn på, veldig mange minutter bak målet som jeg uten bakgrunn hadde satt meg selv med en finger i luften.

Neste år fortsatte jeg optimistisk med løpetrening, uorganisert, for jeg selv vet jo best, mengde, lengde, hoftesmerter, leggsmerter. Jeg hadde begynt å trene styrke på treningssenteret, og det ble løpeturer opp og ned fjellene vi har her på Laksevåg, ja, de i Bergen også. Å si at jeg var plaget med skader, ville være å lyge, men at de lå og lurte i bakgrunnen, er det ingen diskusjon om, i hvert fall når jeg snakker til meg selv. Jeg var i marked for noen nye sko.

Å komme ut av skoskapet

Klar for å handle inn siste skrik i løpehøyteknologi kom jeg over noen merkelige sko som motsa alle regler. Disse hadde null demping, null dropp, null pronering og så ikke helt kloke ut, knall gule var de også. De så ut som en fot – tilbake til røttene var stikkordet her visstnok. De het Five Fingers, barfotsko av øverste kvalitet ifølge fabrikken.

Forvirret gikk jeg hjem og foretok en aldri så liten research på google, der jeg kom over boka «Born to Run» som snakket om en liten stamme mennesker i Mexico, Tarahumara-folket, som løp utrolige distanser i bare sandaler. Forfatteren som selv hadde slitt med skader fra løping, antydet at moderne løpesko var skyld i økning av løperelaterte skader siden løpeskoenes debut tidlig på 70-tallet. Nymotens løpesko beskytter og demper for alt mulig i løpesteget, slik at vi endres så mye at selve gevinsten byttes inn mot skader. Jegeren mennesket er jo som skapt for å løpe; finsmidd til å tilbakelegge kilometer etter kilometer, en utholdenhetsmaskin. Barfotsko eliminerer støtte og overlater dempingen til muskler og sener som har utviklet seg spesielt for denne oppgaven. En naturlig løpeteknikk vil manifestere seg automatisk, det er nå i hvert fall teorien. Eg tok et valg.

Der skoen trykker

Eg elsket følelsen de gav, og likte godt å ha de på til tross for at enkelte folk aldri hadde sett sånne «sko» før. Eg synes jo de var helt innafor. Til å begynne med ble barfotskoene brukt kun på treningsenteret. Jeg følte vel at den tynne sålen ikke passet så bra til langdistanse hvor så mye demping fra skoene krevdes, men internett hadde jo fortalt at barfotsko var de beste løpeskoene som fantes om en tok seg tid til å trene opp føttene skikkelig.

Og det gjorde eg. Å HERREGUD! Eg har aldri hatt så mange blemmer på tærne. At det var mulig? Hadde jo lest at det kom til å skje, men eg var ikke helt forberedt. Uansett, heldigvis dabbet blemmingen av, eg så hvordan leggmusklene este ut i takt med huden på tærne, og distansen eg kunne tilbakelegge på hver tur ble lenger. Smerter som eg tidligere hadde kjent i hofter og legger uteble siden de «vanlige» løpeskoene ble lagt på hyllen. Fotsålen fikk en skikkelig runde med mørbank på turene, og blemmer var stadig til stede, men hver eneste tur ga «følelsen», og pågangsmotet var tipp topp.

Optimismen var til å ta og føle på, neste BCM skulle bli magisk! Målet 1 t 40 min skulle bli null problem nå når eg hadde funnet løpehistoriens missing link. For å gjøre en kort historie lang: Jeg kom inn på 1 t 51 min og 30 sek. Med andre ord ett minutt forbedring på ett år. Ikke den største forbedringen, men BCM er en krevende løype og 1 t 40 min var jo et uinformert mål.

Pulstrening var siste skrik innen treningsnarkomani, og eg hev meg villig på bølgen. Hadde full kontroll på puls fra håndledd og bryststropp. Gruppetrening i «kardio» på senteret, og eg dundret av gårde mot evigheten på romaskiner og ergometersykler, opp på fjellet og ned rundt vannet. Hadde hvilepuls på linje med Bjørn Dæhlie og supermenn under astronautprogrammet til NASA. 1 t 43 min på 21 km (uoffisielt), 44 min på 10 km bane. Eg følte meg som den eg ville være, kor hadde eg vært hen hele livet mitt? Eg var blitt perfekt …

Hjerte-smerte

Alt er svart, kjenner en ubeskrivelig ørhet. Langt vekke er en stemme: «Hallo! Martin? E du der?» Hodet gjør vondt, åndsvak smerte i pannen, hjertet slår som en halv V8-maskin på tomgang. Svartheten forsvinner gradvis, eg ser inn i trynet til en medarbeider på jobben. Han klapser til meg i ansiktet! «Martin! Å takk gud, der e du! Du var helt blåhvit! Eg trodde du var dau!» Skjelvende blir eg hjulpet på beina, men må sitte meg rett ned igjen. Hjertet følger ikke med.

En måned har gått, eg sitter i gangen på hjerteavdelingen, helt borte med vinduene mot veikrysset. Det e midt på natten, hjertet slår dobbelt så fort som eg e vant til. Pacemaker. Fåbanna greier! Og eg som var perfekt! Ka blir det til no? Du e langt nede no.. ka du har mistet, det du har jobbet for… men nei! Eg skal faen meg vise de! «DE» som vi alle har hørt om, egentlig var det vel meg sjøl som skulle vises. Eg skal isje ta denne liggende nede, her skal eg ta tilbake det som er mitt. Veldig dramatisk der altså, kunne nesten høre EMINEM rappe som en kjempesint prompepute inn i øret mitt. Eg var klar til å gi mer.

Kudos til meg

Veien tilbake var lettere enn noen skulle tro. Eg var heldig, hjertet mitt streiket ikke under belastning. Når en måned rekonvalesens var over (en tid eg tilbrakte på tredemølle) trakket eg rett ned i mine femfingrede løpesko og hentet frem den indre vinneren vi alle bærer på. Sannheten er jo at man ikke har tapt før man gir opp. BCM kom og elendige resultater gikk, men til sist perset eg jo på nytt med 1 t 49 min 30 sek. Midt i løpet ble jeg passert av en annen løper som så rart på meg og sa: «Kudos til deg i de skoene der».

Skitt mellom tærne

Eg har fremdeles de «normale» skoene fra min første halvmaraton, men nå er de noe jeg drar frem på kalde vinterdager. Utenom det sprer jeg mine ti tær fritt i vår frie natur, på lange deilige løpeturer i vått og tørt så vel som rolige turer i skog og fjell. Eg elsker disse rare skoene, hvert eneste steg gir noe tilbake. De gjør føttene sårbare på et vis, og jeg blir mer oppmerksom på underlaget. Ingenting kan måle seg med følelsen av underlaget gjennom den tynne sålen. På fjellet og i skogen kjenner man forskjell på granbar, røtter, lyng og stein på en helt annen måte enn i en godt isolert tursko. For ikke å glemme følelsen av tærne som krøller seg rundt trappekanter i byen og befrielsen av å dundre over en vannpytt etter en lang urban løpetur og kjenne det kalde vannet som trenger inn mellom tærne.

Andre steder i verden kan man bruke disse skoene hele året mens her oppe i nord må de ligge i skapet et par måneder i året. Og hvert år må jeg ta igjen det jeg mister når de ligger i skapet – styrke i legger og ankler og huden under føttene. Nå vet jeg hva sko kan ta fra meg, og gi.

God tur!

Martin Kristensen
(Redigert av Lilly Vinje)

Artikkelforfatter Martin Kristiansen nyter opplevelsene på den løpebanen livet bretter ut. (Foto: privat)