Annerledesløperen: En ny koronasommer er godt i gang

Artikkelen stod på trykk i Kondis nr. 5-2021

På mange måter har det vært deilig å ikke ha noen ordentlige konkurranser den siste tiden. Det har vært fint å slippe presset. Og frem til i vinter klarte jeg å holde tempoet oppe, med to virtuelle maratonløp med kort tid imellom.

Så kom våren, og gleden over å kunne løpe uten piggsko eller jakke førte til at jeg var mye ute. Både på sykkel og til fots. Antakeligvis økte jeg aktivitetsnivået for mye, og jeg pådro meg en skulderbetennelse som satte seg godt. I noen uker hadde jeg ikke lov til å løpe engang. Da ble det en utfordring å finne en alternativ måte å trene greit på.

Hurtiggange

Jeg ville ikke legge kondisjonstreningen på is, så jeg valgte å prøve meg på hurtiggange. Jeg var også såpass uheldig at jeg var påmeldt et koronavennlig løpsarrangement i denne perioden, så jeg valgte å fullføre som gående. En fin ettermiddag dro vi i Team Ulvang av gårde langs 5 km-traséen vi var påmeldt. Jeg fikk til en ganske grei fart, mye raskere enn jeg pleier å gå.

Jeg fortsatte med denne formen for trening i noen uker til og ble ganske motivert av forbedringen av farten. Til slutt endte jeg opp ikke langt unna snittfarten min fra den fryktelige varme London Maraton som jeg tidligere hadde vært med på.

Jeg må innrømme at det begynte å virvle en del tanker i hodet mitt. Ville jeg klare å gå i slik fart i nesten 7 timer? Ville jeg orke det? Ville det ikke være litt deilig å fullføre i såpass kontrollerte former?

Jeg er nok litt for ambisiøs på egne vegne til å få vite svaret, men det var uansett gøy å få opp gangfarten. Jeg hadde også i bakhodet at raskere gange kan være en fordel på noen av turene jeg skal gå i sommer.

Sommerværet

Jeg er veldig glad for at jeg ikke lenger bor i et varmt land, men det må sies at været gjør det sjeldent enkelt for oss her i landet. I flere år har jeg hatt et mål om å lære å løpe i varmen, men luken er rimelig liten, så det pleier å bli med tanken.

Varme i luften betyr mindre klær. Til gjengjeld betyr ingen jakke at jeg må bruke drikkebelte eller løpevest for å ha med telefonen min. Eller var det nå jeg skulle få meg en enda mer avansert løpeklokke slik at jeg kan legge igjen telefonen hjemme?

Det er uansett spesielt å løpe i lyse netter. Bortsett fra at det er da alle småkrypene kommer frem. Kan noen lære meg hvordan man enten unngår å svelge masse småkryp, eller hvordan man kan spytte dem ut igjen uten at de ligger og irriterer i halsen? Drikke fungerer ikke.

Kommer jeg ut på tur litt for sent, har jeg som regel glemt å ta på meg kontaktlinser. Jeg ser rimelig bra og trenger dem som regel ikke på dagtid, men jeg trenger litt synsstøtte når det begynner å bli mørkt. Det er greit å kunne skille mellom en stein og en frosk på veien, altså.

Jeg glemmer også hvor dunkelt det kan være i skogen. Der er jeg, med mine fine løpesolbriller med styrke. Men det blir for mørkt til å se, så jeg må ta dem av – og ser da enda mindre.

Maratontreningen

Jeg har vært så smart at jeg er påmeldt både fysisk maraton til høsten og virtuell maraton tre uker senere. Snakk om sjakktrekk. Men blir det noen fysisk maraton? Jeg synes vi er fornuftige i Norge, som tar gjenåpningen sakte. Jeg skjønner at det er irriterende for mange og, ja, jeg vet intellektuelt at trening utendørs er omtrent risikofritt. Men tanken om å stå tett i tett med mange tusen andre til høsten frister ikke.

Det krever litt å minne meg selv på at jeg vil være fullvaksinert innen den tid, og at det vil sannsynligvis de aller fleste andre være. Det er vanskelig å riste av seg en forsiktighetstenkning som har vært ytterst nødvendig i såpass lang tid, og som vi ikke kan legge fra oss riktig ennå.

Uansett blir det maratontrening som skal stå i fokus i sommer. Nå må jeg studere sommerferieplanene og se hvordan jeg skal koordinere langturene med de andre turene. Det er litt utfordrende når man er meg og skal feriere på fjellet. I fjor hadde jeg ambisjoner om å løpe i fjellet, men jeg hadde nok med å finne og følge stiene – å løpe fremsto etter hvert som illusorisk.

Som en som liker å legge planer, har jeg allerede lagt opp sommerruta, så jeg krysser fingrene for at noen av disse stedene har «kjedelige» stier som funker bra for min langtrening.

Uklar vei

Veien frem er fortsatt usikker for de fleste av oss. Når det gjelder løping, hører jeg ofte at man skal la tankene og føttene flyte. Jeg beundrer mannen min som virker å ha denne evnen. Tankene mine flyter, ja – i alle retninger. Løper jeg riktig vei nå? Hvorfor er ikke løypa i dette løpet merket bedre? Sjekket jeg ikke nettopp at jeg er på riktig sted i løypa? Hvorfor må jeg sjekke igjen?

Det er noe jeg gleder meg til når de store arrangementene kommer tilbake. Individualisten meg gleder seg til å følge flokken og ikke måtte ta hundrevis av små avgjørelser under en løpetur. At noen andre ikke bare skal bestemme seg for hvor jeg skal løpe, men også kommer til å merke løypa godt nok til at jeg ikke trenger å bruke energi på å finne ut av det. At de kommer til å forsyne meg med drikkevarer underveis, så jeg ikke trenger å bære så mye med meg på tur.

Etter så lang pause fra konkurranse, begynner jeg å føle meg passe uthvilt. Da jeg var fersk løper, sa jeg at jeg ikke torde annet enn å melde meg på løp etter løp for å holde koken. Jeg var så redd for å miste evnen til å løpe. Det har jeg absolutt ikke, selv om det føles slik til tider. Men det blir godt å få litt struktur inn i løpehverdagen igjen.

Det jeg nok tror jeg skal passe enda bedre på når vi kommer i gang igjen, er å bli kritisk til hva jeg melder meg på. I stedet for å melde meg på alle løpene som kommer min vei, og ha faste poster i kalenderen, burde jeg heller tenke på hvilke opplevelser jeg vil ha et gitt år, og moderere meg.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)