Annerledesløperen: Hjelp! Jeg har blitt løpsarrangør

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6 – 2022

Etter at jeg begynte som løper, savnet jeg et organisert løpetilbud for folk som meg. Jeg kunne ikke se at det fantes klubber for oss som ikke hadde tidligere vært aktive idrettsutøvere. Og i hvert fall ikke for folk som ikke var raske.

Jeg snakket så vidt med Kondis om å starte en gruppe, men fant fort ut at med manglende nettverk av løpere ville det bli altfor mye for meg å starte opp en gruppe helt alene. Uansett hadde jeg nok med å være baktroppløper, selvstendig næringsdrivende og mor til tre barn.

Gratisløp hver lørdag

Heldigvis kom parkrun til Norge høsten 2017. Med gratisløp hver lørdag morgen dekket det behovet for å løpe i organiserte former. Jeg ble også kjent med andre løpere og fikk et nytt internasjonalt miljø å høre til. Det tok ikke lang tid før hele familien begynte som frivillige der, og jeg ble med i arrangørgruppen.

For det meste var det en glede. Man bytter på å arrangere de ukentlige løpene, så det er ingen stor byrde. Det som var verre, var å være i Tøyenparken ekstra tidlig på de kaldeste dagene, for ikke snakk om å ta turen dit dagen før for å avgjøre om det var trygt å arrangere løp dagen etter. I tillegg var det utfordrende med at det pågikk et flerårig byggeprosjekt i parken, som gjorde at vi stadig måtte legge om løypa og aldri visste hvordan forholdene ville være fra den ene uken til den andre.

Nedstengningen

Vinteren 2020 var minstemann 8 år og motivert til å løpe regelmessig. Samtidig rykket korona stadig nærmere. Snart ble det innført omfattende tiltak, og parkrun ble avlyst globalt. Dette brydde ikke minstemann seg noe om. Han skulle fortsette å løpe 5 km én gang i uken.

Vi ble nødt til å finne et passende sted og valgte å kjøre bort til Ekebergsletta der vi fant en enkel løype. Dette ble en stor suksess, og vi var på plass før klokka 9 hver lørdag under hele koronatiden.

Det tok ikke lang tid før tankene begynte å svirre. Det var deilig å ha kortere vei til den ukentlige løpeturen for familien. Det var greit å parkere på sletta i stedet for å slite med å finne parkering på Tøyen. Det var også bussholdeplass like ved, og det fantes to kaféer i nærheten. Jeg hadde observert at det var få fra Sørøst-Oslo som deltok på Tøyen. Det ville vel være interesse for et arrangement i vår del av Oslo?

Vinteren 2021 ble det lagt skispor på sletta. Siden jeg nesten aldri hadde vært på sletta før korona, kjente jeg ikke til dette flotte tiltaket. Jeg skjønte at det ville gi meg en løsning på de tidlige vintermorgenene. Om det ble et løp på sletta, ville det måtte ta pause mens det var skiføre. Ikke helt slik parkrun pleier å drive, men veldig praktisk for arrangørteamet.

Konkrete tanker

Våren 2021 var parkrun fortsatt nedstengt i hele verden. Vi løp fremdeles vår ukentlige tur frem og tilbake på turstien på Ekeberg. Tankene om parkrun på sletta vendte tilbake. Nå måtte jeg se om dette var gjennomførbart, så jeg løp rundt sletta og målte avstanden. Jeg kunne ikke tro det. Runden var rett under 2,5 km. Det ville ikke være vanskelig å få til en løype på 5 km.

Jeg grublet på hvordan det ville være å forlate miljøet på Tøyen og vennene mine der, men slo meg til ro med at vi ville kunne beholde kontakten om vinteren. Så tok jeg kontakt med parkruns sjefer for Norge og Norden og spurte hva de syntes. Begge var positive, men klare på at jeg måtte søke om tillatelse fra kommunen først. Det var skummelt da kommunen sa ja til oppstart våren 2022. Nå var dette på ekte.

Tillatelsen inneholdt informasjon som kom som en lettelse. Jeg visste at det å starte et løp hver lørdag betød at jeg ville binde meg til å være på sletta hver lørdag i en lang periode. Sommerferien er veldig viktig for meg, som for så mange andre, så jeg var bekymret for hvordan det ville gå. Heldigvis stilte kommunen krav til at vi skulle avlyse løpet i to omganger i løpet av sommeren. Ferien var reddet!

Jeg startet en Facebook-gruppe for å informere om planene og forhåpentligvis få tak i noen frivillige. Interessen for planene var stor, men interessen fra frivillige var laber. Dette skremte meg ikke ettersom jeg hadde et team på fem personer innad i familien, og jeg visste at jeg trengte bare å få et par faste til, så ville dette gå av seg selv. Jeg visste at når folk så at det å være frivillig på parkrun ikke innebærer noen stor forpliktelse, så ville det ordne seg.

Konkret arbeid

Jeg arrangerte gjennomgang av løypa høsten 2021. Vi var ikke mange, men de som kom, var positive, og det var nyttig å oppleve løypa sammen med andre. Kort tid etterpå tok jeg kontakt med én av kaféene i området, og vi ble enige om å ha dette som stamstedet vårt. Men dessverre så kom en ny nedstengning, og kaféen overlevde ikke. Heldigvis hadde vi enda en kafé å trekke til.

Da våren kom, arrangerte jeg en ny gjennomgang av løypa. Bare to personer møtte opp, men de sa seg villige til å stille som frivillige og hjelpe til med å få prosjektet oppe å gå. Det var en lettelse. Det var den siste brikken jeg trengte å få på plass før vi kunne sette i gang papirmølla og få godkjent løpet av parkrun sentralt.

Snart var det tid for prøveløp. Jeg var fryktelig spent på om noen ville komme. Det kom 10 løpere den dagen, og vi fikk nyttige tilbakemeldinger, som vi tok hensyn til i arbeidet frem mot lansering to uker senere. Imens postet jeg innlegg overalt, drev med aktiv markedsføring og utfordret meg selv i forhold til å snakke med fremmede.

Ekebergsletta parkrun

Nervene før lanseringsdagen var store. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på parkrun da de fleste viser seg kun minutter før løpet starter. Jeg hadde ingenting å frykte. 68 deltakere fra inn- og utland møtte opp, og den første som fullførte, meldte seg som frivillig til uken etter. Drømmen min i koronatiden var blitt til virkelighet. Det ble en god start, og når jeg ser hvor godt det er blitt tatt imot, lover det godt for fremtiden.

Samtidig må jeg le av livets uforutsigbarhet. Lite ante jeg det året eldstebarnet mitt ble født, at det samme året skulle bli født en løpsorganisasjon som ville få en så sentral rolle i livet mitt mange år senere. Hadde du spurt meg det året om å bli med på løpetur, hadde jeg bare fnyst ved tanken. Og nå er jeg løpsarrangør! Er det noe annet som bedre beviser at alle kan komme seg ut av sofaen og oppnå mer enn de tror?

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)