Annerledesløperen: Løping og tallmagi

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3-2021

Jeg har alltid vært glad i tall. Jeg var flink i matte på skolen, men den avanserte ligningskunnskapen min har nok falmet. Som barn lærte jeg raskt valutaomregning. Som voksen har det gått mye i omregning på kjøkkenet, fra amerikanske til europeiske måleenheter. For ikke å snakke om omregning av oppskrifter til å passe kakeformene i huset. Jeg har også hatt stor glede av klokkeslett – det var noe magisk ved å kikke på den digitale 12-timers-klokka og se klokkeslett som «3:33:33».

Vi løpere blir introdusert for tall med én gang vi setter foten i bakken og drar av gårde på vår første løpetur. Hvor lenge holder vi ut? Klarer vi 30 sekunder eller 3 minutter? For meg handlet det i starten om å bygge meg opp til å kunne løpe 5 minutter sammenhengende. Senere var det å lære å drikke underveis. Som fersk løper, trengte jeg å drikke en del, og klokka var innstilt på påminnelse hver 10. minutt. Jeg kunne også se om det ble fremgang i forhold til tilbakelagt distanse.

Magiske distanser

Distansen økte rimelig fort – jeg skulle delta på Sentrumsløpets 10 km etter kun 2 måneders løping. Da løpsdagen kom, gjaldt det å bryte distansen ned i brøkdeler. 1 km = 10 %, 2 km = 20 %, 5 km = halvveis.

Fortsatt så regner jeg brøkdeler når jeg deltar i konkurranser. Men jeg er ikke alltid så god på å regne nøyaktige prosentandeler på de lengre distansene – eller hvis jeg løper i et land som bruker miles. Da går jeg over til grove brøkdeler, for eksempel 1/4 av halvmaraton og 1/3 av halvmaraton. Det er et grei tidsfordriv når jeg opplever distansen som lang.

Dette endret også forholdet mitt til avstander. Jeg driver med telling når jeg løper den faste ruta i nabolaget. Jeg løper 1–5 trikkeholdeplasser hjemmefra, alt etter hva som er dagens mål. Jeg har for lengst lært meg hvor langt hjemmefra hver av disse holdeplassene er.

På min første Ribbemaraton var jeg rimelig sliten da jeg kom opp den lange Kongsveien. Men da var jeg på hjemmebane. Jeg fikk litt overskudd av å kunne tenke på at jeg nå var bare 5 km hjemmefra og barnas hjemmesnekrede drikkestasjonen. Det hjalp meg til å få opp farten å vite nøyaktig hvor jeg var i forhold til en liten pause. Og siden jeg som regel klarer å løpe det partiet på autopilot, var det lett å overstyre hjernen og si at dette klarer jeg fint.

Hele forholdet mitt til distanser har endret seg. For noen år tilbake var jeg i London og skulle innom en kostymebutikk. Jeg sjekket rutetidene og fant ut at det ville ta meg minst 40 minutter å komme meg dit med buss, pluss eventuelle trafikkforinkelser. Reell reisetid ble rundt 1 time. Det var frustrerende å sitte på en fullastet buss med store handleposer og vite at den faktiske distansen var såpass kort at jeg sannsynligvis kunne ha løpt dit på en halvtime.

Løpere som statistikere

Vi løpere blir fort statistikere. Vi samler på plasseringer og bestetider. Lenge samlet jeg på bunnplasseringer. Da jeg deltok i et distriktsløp for noen år siden, gikk jeg inn på resultatlistene på forhånd, og regnet meg frem til antall kvinner i min aldersgruppe som pleide å løpe samme distanse som meg. Det var ikke mange, og jeg fikk ekstra motivasjon av å vite at jeg lå an til klassepremie, selv om det var som eneste kvinne.

Dette er noe jeg har båret med meg videre. Skal jeg være med i et mindre løp, sjekker jeg status på forhånd. Hvilke tall kreves av meg for å komme på pallen i aldersklassen min? Er det realistisk? Som regel, nei. Men det er morsomt å tenke på det uansett.

Mange parkrun-deltakere er veldig opptatte av statistikk. Dette er godt hjulpet av det gode tallmaterialet parkrun samler. Inntil nylig fikk man gratis T-skjorte for deltakelse ved bestemte intervaller. Det er ikke få tallbaserte prestasjoner man kan prøve å oppnå i denne verdenen. En som er morsom, men ytterst vanskelig, er å oppnå helt nøyaktig samme sluttid to uker på rad. Eller å telle hvor mange forskjellige parkrun-land man har besøkt, og hvor mange parkrun generelt man har deltatt på.

Utenfor parkrun-verdenen kan man se noe lignende hos dem som samler maraton og jobber mot 100-maraton-klubben.

Sko og annet utstyr

Hva med sko? De fleste av oss har sikkert flere par løpesko. Jeg varierer mellom fire par sko i vintersesongen. To par piggsko, et par terrengsko og et par vanntette vanlige sko. Men nå er jeg på jakt etter nye mengdesko. Som en prisbevisst løper leter jeg etter magiske tall også her. Hvilken av de to hovedmerkene jeg bruker har best pris på siste modell? Og når jeg først skal kjøpe siste modell, må jeg jo sjekke hvilken versjon jeg brukte sist: Var det ISO 3 eller ISO 5? Skal jeg ha modell 13, eller skal jeg vente til modell 14 kommer til høsten? Svaret på det siste er: selvfølgelig ikke.

Så er det annet utstyr der tall spiller en rolle. Skal du ha løpesekk som rømmer 9 liter eller 20 liter? Har jeg virkelig bruk for en drikkeblære som rømmer 2 liter, eller hadde det gått greit med en på 1 liter? Og for all del, ikke spør meg om lumen til hodelykt. Jeg er veldig fornøyd med min som har 250 lumen. Men det er visstnok altfor lite, har jeg fått høre. Sterkere lys kreves i skogen om natta – i hvert fall om du vil blende andre som er også ute på tur.

Tallet som gjelder

Alderen er også et tall, men jeg tror ikke det er det tallet som gjelder når man er løper.

Uansett hvor du løper i troppen, så betyr sluttiden noe for oss alle. Det er viktig å huske at det er vår egen tid som betyr noe, ikke tiden til noen andre. Dette så jeg stadig i fjor da jeg la ut på turer som jeg fant hos Turistforeningen, og generelt brukte lengre tid enn i turbeskrivelsen. Vi er alle forskjellige. Jeg har kortere ben enn gjennomsnittsnordmannen, og selv om noen påstår at høyde ikke har noe å si for resultater i løping, er jeg uenig. Så jeg fokuserer på mine egne magiske tall.

Jeg skal slå min 5 km-tid i vår, og jeg skal bruke en enkel metode som fungerer for meg. I en 5-ukersperiode skal jeg første uke løpe 5 km med 1 drag på 100 m for hver km. I neste uke blir det 2 drag på 100 m per km for så øke videre til 3, 4 og 5 drag. Ja, kanskje plusser jeg på med enda flere drag, og da blir det enda mer telling enn til vanlig. Men klarer jeg å telle til 10, så skal jeg få det til.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)